Ankeret og jeg
Man taler med det nebbet man har. Er man journalist, har man nebb, selvfølgelig.
Tekst og foto Thale Husemoen
Dyr som metafor i kunsten, kan jo være f.eks. Ionesco og hans teaterstykke fra 1959, Neshornet. Folk blir omgjort til digre neshorn, og hovedpersonen vet ikke hvor han skal gjøre av seg til slutt. Dette, en analogi på naziinntoget i Europa.
Virkeligheten, ofte mer absurd.
I Jynges verden skal veggdyrene på ball, Askepott er med, hun sier at hun også gleder seg. Da sier det mest korpulente veggdyret «Å, hold kjeft a’, Askepott!»
Dyr forteller oss noe, hvem vi er.
I Jynges verden stunter veggdyra på beste veggdyrvis når de blir spurt om hva de mener om virkelighetslitteratur.
Og så kommer katteavdelingen til slutt i boka: sorte, rene linjer og kalde, kyniske katter.
Selvfølgelig snakker de seg imellom.
Tenker kattetanker til ettertanke, absolutt nødvendige kattetanker. Stor mindfulness oppnås gjennom rute for rute; sylskarp satire og empati i ett.
Så hardt er det å være menneske at et veggdyr forteller mer enn 100 avisartikler i avisa om virkelighetslitteratur f.eks. Og den finurlige pennen viser oss forskjellige aspekter ved tilværelsen, våre små desperate liv etter makt, ære og berømmelse, når veggdyret viser oss hvor sårbare vi egentlig er.
Ankeret og jeg.
En tegneserie om fugler i media
av Pernille Jynge
70 sider
eget forlag, 2022
til salgs på Tronsmo og Litteraturhuset
Jynge er utdannet bibliotekar, har gått på forfatterstudiet i Bø og Strykejernet tegne- og malerskole. Hun jobber for tiden som bibliotekar.
