Tekst Ole Harald Dahl Foto Torggata Blad
Europa, Europa – aldri har jeg lyktes …
( Meditasjonsparafraseringer)
Til det villende og skapende mennesket
ALDRI HAR JEG LYKTES, verken i kjærlighetslivet, i arbeidslivet eller i det frivillige organisasjonslivet. Det butter i mot ved ethvert forsøk, det være seg om det bare er et utspill, om det bare er et forsøk fra min side, eller om det har vært en kjær deltagelse over ti, tyve eller kanskje til og med tredve år. – Det butter i mot! Det tårner seg opp skanser og barrierer … så snart det byr seg vinnings- og posisjoneringsmuligheter.
”Men du kan jo bli din egen innovatør,” lyder det nå, fra de neoliberale markedsaktørene. ”Vi behøver ikke lenger å være ansatte eller ordinære deltagere!”
Ja, jeg kan bli min egen innovatør, i stedet. Jeg må kanskje yte litt mer, og hvem vil ikke det, om du kan bli direktør i ditt eget liv?
Men, nei, – jeg er allikevel fylt av det ene, av min enfoldige tro på at det kun er i samspill med de andre at noe virkelig betydningsfullt kan komme i stand. Foretaket bør ikke fremstå som borgerlig vellykket, men det må inngi en opplevelse av mening som kan anspore en vilje til å forsere barrierer og skanser som tårner seg opp, – i et hvert samarbeid og et hvert samspill.
NÅR DET ER MØRKT OG SORT OG STILLE, og livet ikke går videre, – når jeg har kommet til en endestasjon, og det har skjedd mer enn en gang for min del, da er det i grunnen bare et sted å gå, da er det bare et sted å vende blikket:
Det som var, det fører ikke videre, – ei heller drømmene, idealene og de personlige utopiene. – Når det har blitt mørkt og fullstendig stille, og det ikke lenger er noe som foranlediger meg til et nytt skritt, foruten et eventuelt aller siste, da er det bare et sted å se hen til, da er det bare et sted å vende seg mot …. og det stedet utgjør jeg selv, slik jeg henger sammen med alle de andre og vi alle er barn av màter naturalis, – ja, slik henger jeg sammen med meg selv.
KILDEN TIL SELVOVERVINNELSE bor dypt i oss alle, – og jeg, slik jeg ikke øyner annen mulighet i livets drama enn et langsomt forsøk på å sertifisere meg selv som en slags navigerende skipper i mitt eget liv, – jeg har ikke stort annet eller noe særlig mer å by på enn hva min fornuft kan inngi meg i form av tanker og intuisjoner på ferden. – Men hva når jeg strander, når jeg ikke makter å gå for hva fornuft og intuisjon inngir meg av visshet? – Hva, når omstendighetene setter fornuft og intuisjon ut av spill, og det kun er en siste nærmest irrasjonell selvovervinnelsesdrift som kan føre videre?
Det er da jeg kan oppdage dét i meg selv som er langt større og også langt sterkere enn jeg er, – og det er intet annet enn en edlere og fyldigere side ved min egen menneskelige natur, en side som kun fordrer en viss grad av ro, en langsiktig vilje og en smule interesse for verden. Kanskje i meste laget å forlange, når man har strandet og ligger der som et ilanddrevet skipbrudd? – Men nettopp da, – da kan den gi seg, som en gave fra meg til meg selv, om jeg bare evner å innse en flik av en meningsdannende utfordring i skipbruddet, – i den forutgående navigasjonens utilstrekkelighet og endelikt.
ALDRI FØRER VÅR NATUR OG VÅRE INSTINKTER OSS FREM til dét mennesket i oss selv som representerer selvovervinnelse, utviklingspotensialer, fremtid, nydannelse, nye initiativ og nye forbindelser.
Men har jeg først blikket, har jeg en idé, en anelse, et utsyn, en visshet om hvor hen jeg vil, – da kan jeg gjennomvandre år og årtier i mørke og ensomhet. Og om jeg dertil er i besittelse av, eller forsøker å frembringe en utholdenhetskraft, en gjennomvandringsevne, som så kan antenne en gjennombruddsvilje eller gjennombruddshissighet, som det heter på fotballspråket, – om enn i dyp andakt og hengivenhet til den guddommelige visdom som ledsager, driver og bor i evolusjonens forvandlingsprosesser, – slik jeg da, der, i en sånn situasjon, kan drives hen imot en klassisk mottagelse av og overgivelse i Guddommens favn, slik Guddommens favn egentlig ikke er noe annet enn et finere aspekt av nettopp min menneskelige natur og mine instinkter, – mitt menneskelige urbilde, – meg selv som et potensielt skapende vesen, – som vesen ì vesen, – da vil jeg være ved begynnelsen til det fremtidsrettede, anti-amerikanske, nye mennesket ì meg.
ALLKUNSTVERKET VAR EN IDÉ, et konsept og en intensjon som vokste frem i første halvdel av det 20. århundrets Europa – og fremfor alt i det tysktalende kultur-rom, for så igjen å forsvinne, ganske brått.
Men ett aspekt har vi bevart fra denne idéen og denne tiden, fra dette storslagne konseptet: Alle kunstarter skulle virke sammen; – dans, sang, musikk, poesi, maleri, skulptur, dramatikk og resitasjon, lys og lyd, røyk, installasjoner, og også lyd og film, – ivaretatt av og hyllet inn i talende sceniske og arkitektoniske former. Men ikke bare dét! – I og med allkunstverket ble kunsten ansett som prosess, som en mulig vedvarende prosess, hvor medium og verk kun var ett aspekt. Utøveren eller kunstneren også ett! Nå ble mottageren også inkludert i verket, det vil si i prosessen. Hva bevirket verket eller fremføringen? Hva oppstod i spenningsfeltet mellom tilhører eller tilskuer/mottager og utøverne, pluss verket?
Og verket, som det ble ensidig og isolert betraktet i eldre tider, – som det store Verket, det vellykkede, eller det noe mindre vellykkede, – det antok opp gjennom det 20. århundret, en karakter med varierende nyanser, avhengig av hvor og når det ble vist, og ikke minst for hvem, – slik at det kom til å bevirke noe én gang og noe annet en annen gang.
Tilhøreren, betrakteren, tilskueren, eller den reseptive, kom til å bli et nytt og vesentlig aspekt i estetikken. Allkunstverket som idé og konsept aktualiserte dette.
Selv om denne idéen og slike konsept har en mindre grad av betydning og gyldighet i dag, så har spørsmålet om hva som utspiller seg i triaden kunstner, verk og iakttager fått en tiltagende aktualitet gjennom nettopp dette som var på gang opp gjennom første halvdel av det 20. århundret.
Det er ikke lenger bare kunstneren og verket det dreier seg om! Ikke minst dreier det seg nå også om hva verket bevirker i meg som iakttager, som aktiv tilhører, tilskuer eller også som aktiv leser. Som lesere kan vi i dag anses som kunstnere på samme nivå som forfatteren selv, ja, kanskje til og med anses som hørende hjemme i en annen og høyere divisjon for lesekompetanse, enn hva forfatteren og verket kan anses å kunne yte som en adekvat eller rettferdig utfordring?
Triaden kunstner, verk og iakttager er i dag av like stor betydning som Kunstneren med stor K en gang var, om det da er kunsten som prosess det handler om, og ikke først og fremst hva den kan kaste av seg og bevirke i kroner, euro eller dollar.
DET MENNESKET SOM LANGSOMT VOKSER ut over seg selv gjennom øvende arbeid, gjennom sannhetsorientering ved hjelp av øvende erkjennelsesaktivitet, – dét mennesket setter seg selv, litt etter litt, i en posisjon hvor det fristilles fra de mange illusjoner og fra den inaktivitet som forkynnerens krav på tilslutning fører inn i. Det fristiller seg fra forkynnerens repetisjoner av fastslåtte sannheter, det være seg om de er religiøse, naturvitenskaplige eller om det er slike filosofiske sannheter som har blitt frembrakt i forlengelse av opplysningsparadigmet eller dagens neoliberale suksess- og profittparadigme.
Det mennesket som øvende forfiner sitt tenkerblikk, og dessuten intensiverer sin evne til fornemmende innlevelse, ved å mobilisere viljeskraft opp i bevissthetsfeltet, – dét mennesket erobrer ikke bare en aktiv og kreativ erkjennelsesevne, som i neste omgang kan fremtre lik en livskunstners orienteringsevne og dertil fungere som utgangspunkt for livskunstnerens handlingskompetanse, – nei, dét mennesket gjør også seg selv til en ny verdens kompost og katalysator, ved at dét, i all enkelhet, har begynt på en omdannelse av kulturmenneskehetens tidligere frembringelser, slik disse frembringelsene lever og virker i ham eller ì henne, som det jordsmonnet han eller hun vokste opp i og frem av og fremdeles befinner seg ì, som det jordsmonnet vedkommende har ernært seg av og blitt til ì, – og nå omdannes dette gamle jordsmonnet, for det øvende og sannhetssøkende mennesket, til et menneskehetens nye jordsmonn, som vi alle så kan oppsøke på våre øvelses- og dannelsesveier.
DEN SOM SØKER EN SANNHET av allmenngyldig verdi, den kan ikke nøye seg med kun å betrakte det gitte. Det vil da eventuelt bli en fortidsbetinget sannhet, en etablert konvensjon.
Den som søker en sannhet som også kan få gyldighet for fremtiden, han eller hun må yte, fremfor kun å betrakte og analysere det gitte. Vedkommende må yte skapende, selvovervinnende og erkjennelsesfornyende i de situasjonene hvor vedkommende er til stede, hvor vedkommende drives inn og oppholder seg for kortere eller lengre tid, slik at det som kan bære inn i fremtiden kan komme til aktualitet og vinne present gyldighet. – En slik erkjennelsesfornyende aktivitet vil også kunne bli betraktet av andres tenkende blikk, liksom det gitte, som kommer i fra fortiden.
ENHVER HANDLING som jeg selv har begått, vil for alltid følge med meg, gjennom alle tider og alle epoker, inntil jeg selv har forent meg med livet, hvori handlingen vedvarende utøver sine virkninger. Likeledes vil enhver tanke som jeg selv har tenkt, eller enhver følelse som har oppstått og har drevet gjennom meg, og følgelig berørt min bevissthet, også vedvare i verdens relasjon til meg, og utøve sine virkninger, gjennom alle tider og alle epoker, i mitt forhold til verden, i kraft av at enhver tanke og enhver følelse også har noe av handlingens og viljens karakter i seg, når den eller de først er tenkt eller fornemmet, og således har kommet til bevissthet. – Tankene og følelsene, eller fornemmelsene, vil fortsette å virke i verden og i mitt forhold til verden, inntil jeg interesserer meg med en ny intensitet for denne og for mitt forhold til denne, slik at verden og jeg langsomt enes.
DET MENNESKET SOM OVERSKRIDER sine gitte eller opparbeidede forutsetninger for et praktisk, et sosialt, et kognitivt eller et kreativt liv, – det mennesket må mobilisere en vilje i fra ukjente og uaktede kilder i hans eller ì hennes menneskelige natur, slik at det så er dette uaktede og uerkjente aspekt ved personlighetens dypere natur som så trer frem i dagen i form av et nytt blikk, en ny sensitivitet, en ny fleksibilitet, en ny utholdenhet, ny gjennomføringsevne og ny kampvilje. – Følgelig representerer dette forutsetningsoverskridende mennesket et nytt, fremtidsrettet menneskekim, som langsomt kan vokse frem av den gitte personligheten.
Et slikt fremtidsrettet menneskekim er å anse som et barn av døden, i det dette mennesket, i møte med døden, har blitt oppmerksom på at det kan overskride sine gitte eller tillærte forutsetninger. Følgelig har dette mennesket fått del i noe varig, noe vedvarende, noe evig, og dette representerer dermed evigheten inne i dette menneskets egne, praktiske hverdager, slik det nå står i samspill med verden og med andre mennesker, uten at disse drives til å merke hva som har skjedd og hva de faktisk har med å gjøre.
UNNVIKER JEG KJÆRLIGHETEN, så unndrar jeg også meg selv muligheten til en sannferdig forening med mitt eget vesen. Unnviker jeg kjærligheten, så unndrar jeg meg muligheten til å enes med verden og med de andre, slik vi alle henger sammen som et storslagent skjebnefellesskap ut fra naturen, – et prosjekt som kan realiseres, men da kun ad en individualiseringsvei, ved at vi alle går våre veier mot en selvbevisst gjenforening med vårt eget ur-vesen, i et forsøk på å danne mening for de himmelske aktører, ved at vi internaliserer dét kreativitets- og kjærlighetspotensialet som en gang ble utgytt, gjennom oseaner av tid, da mennesket, jorden og kosmos ble til, – men nå, denne gangen, i og med det nye som jeg selv er, som vi alle nå er, som vesens-substans i vårt selvbevisste, søkende jeg, – er det oss nå gitt å påbegynne en vei hvor vi utdanner oss selv som skapende vesen, slik gudene en gang tok fatt etter lange tiders utøvende tjeneste, med en påfølgende stagnasjon som foranledning til det som så ble deres store prosjekt – Jorden og Mennesket.
SELV DEN SMERTEN SOM JEG DRIVES INN I, når livet og skjebnen treffer overraskende og kraftfullt, slik at jeg settes mer eller mindre ut av spill, selv den smerten som da oppstår, er født av en skjebnedannelsens kjærlighet til så vel meg selv som til verden.
En slik kjærlighet kan jeg bli vár, idet et slikt tilbakeslag aktiverer nye og hittil uerkjente selvovervinnelseskrefter i meg. Og har jeg først brakt slike nye og hittil uerkjente selvovervinnelseskrefter på banen, det vil da si inn i min egen livssituasjon, så har jeg aktualisert aspekter ved mitt skjulte men sanne vesen inne i eksistensen. – Således har da evigheten føyet seg inn i mine hverdager og mitt forgjengelige liv.
Var jeg forblitt dette foruten, var ikke kjærligheten der!
