Tekst og dikt Hanna Asefaw Illustrasjon Beth Madeley
Innimellom føles det som om byen ikke vil ha meg. Følelsen dukker ofte opp når jeg prøver å puste med byen. Det er ikke alltid jeg får det til.
Men følelser er ikke alltid sannhet, og jeg vet at det ikke er sant.
Jeg vet at byen trenger meg (nesten) like mye som jeg trenger den.
Sannheten er at de som profiterer på byen – det er de som ikke vil ha meg.
Men mindre enn meg, ønsker de mine foreldre.
Meg kan de pynte seg med.
En innvandrer som ikke er sååå innvandrer – en som ikke prater gebrokkent – et barn av flyktninger som er blitt kunstner. Med andre ord: et ganske ålreit alibi når de later som om de ønsker å lytte.
Jeg bruker dessuten byen på en helt annen måte enn mamma og pappa, fordi livet mitt, takket være dem, ikke kun handler om overlevelse.
Jeg lever.
Og det reflekteres i måten jeg beveger meg i byen på.
Men innimellom blir jeg litt usikker på hvem som styrer bevegelsene mine. Er det jeg? Er det stedene? Hvorfor dytter de meg vekk?
For nesten alle stedene jeg har tilhørt her i byen, har snart ikke plass til alt det som har gjort at det føles om hjem. Til fritidsklubbene. Til treskjæreren som hadde verksted i skuret ved borettslaget i 50 år. Til kiosken som delte ut godteri til alle barna som gikk knask eller knep aleine. Til folka mine.
Og Grønland, som har vært et av de få stedene hvor mine foreldre, onkler og tanter har fått mulighet til å føle seg litt mer hjemme, om så bare i noen minutter omringet av ferske grønnsakstårn som minner dem om sin barndom, har kjempet lenge for å få lov til å fortsette å være Grønland.
Å være fra Oslo, innebærer en del kjærlighetssorg.
Og ja, når man er fra en by, så er en del av greia at man må forholde seg til dynamikk og endring – men hvorfor må denne endringen alltid gå på bekostning av mitt Oslo?
Gentrifiseringen av Grünerløkka, mitt første hjem i Oslo, kan for meg oppsummeres med setningen «dere betyr ikke noe – iallfall ikke nok».
Og nå er mitt andre hjem, det stedet familien min flyttet til og har bodd i snart 30 år, midt oppi en lignende prosess, men noe har endret seg. Her, her kan prosessen oppsummeres med
«dere eksisterer ikke».
Og jeg vet at vi eksisterer – men jeg vet ikke om de vet.
Om de vet, så vet jeg iallfall at de ikke kunne brydd seg mindre om å bevare vårt hjem.
Vårt Oslo.
Maskert i maskulinitet (utdrag)
maskert i maskulinitet
maskert i maskulinitet
maskert i maskulinitet
slik
finner jeg veien hjem
i en by som ikke vil ha meg
men som vil
eie meg
ta på meg
kjøpe meg
konsumere meg
kjøpe meg
ta på meg
for et tap
veien ble aldri kortere
selv det føltes som om den ble det
de gangene jeg var maskert i maskulinitet
en dragking uten kongedømme
men med en trone
maskert i maskulinitet på en benk gråt jeg min fars tårer
han som fikk tre døtre i en by som ikke ville ha ham, men ville sluke hans barn
Himmærn vår
jeg hakke sett himmærn
men jeg tror jeg har hørt den
i bølgene skapt av hans fingre som møter hjemmet
hu er havna
nisten er
under sprekkene
kurver flettet med hennes overskuddshud
et vitnesbyrd om overlevelse
et bevis på at vi eksisterte
kanskje det er det himmærn er
et sted vi ikke trenger å overbevise noen om at
vi har vært
vi er
vi blir
noen netter er det min bønn
vi har vært, vi er, vi blir
vi har vært, vi er, vi blir
vi har vært, vi er, vi blir
jeg er fremdeles ikke overbevist
I Himmærn bor alle i blokk (utdrag)
i himmærn bor alle i blokk
regnbuefargede klosser i alle fasonger
gråtonene brukes ikke fordi de minner himmelboere om verdslige traumer
og ja, det stemmer
at himmelboere husker
for i himmærn finnes all verdens minner
og naboer forteller
og naboer deler
og familier er venner
og venner overnatter hos hverandre på tur
for i himmærn er alle leilighetene i alle blokkene like store
og alle hjemmene er like trygge
og man kan si himmærn uten at de som bor på andre sida av bommen prøver å rette på’ræ
for i himmærn er de som sier himmærn og himmelen like mye verdt
i himmærn bor alle i blokk
ንሕና ግን ኣብ ሰማይ ኣይኰንናን ዘለና
men vi ække i himmærn
vi er et sted
hvor alle ikke bor i blokk
og mange ikke vil bo i blokk
og mange ikke kan bo i blokk
og blokkene blir kjøpt opp av folk som ikke skal bo der selv
men vil tjene penger på de som gjør?
og blokkene som blir bygget
har kortere levetid enn de som ble bygget før
vi ække i himmærn
