Arkitektur og ideologi

Arkitektur befinner seg i et krysningsområde mellom politikk og kunst, og legger det fysiske grunnlaget for folks liv. Det bør altså fungere, samtidig som det til ulik grad skal være estetisk tilfredsstillende (ikke nødvendigvis vakkert, men noe ved byggets utseende skal være givende).

Tekst Une Holden Vadstein Illustrasjon Redaksjonen

Gjennom historien har man sett at ulike ideologer har samarbeida med ulike arkitekter og dermed favorisert forskjellige arkitekturstiler. Utvikling i arkitekturen er som mye annen samfunnsmessig endring et produkt av idealistiske og materielle forutsetninger, slik henholdsvis Hegel og Marx beskrev det. Professor Thomas Thiis-Evensen ved Arkitekthøgskolen i Oslo påpeker at den «franske revolusjonen formulerte selve drivkraften, mens den tekniske [engelske] revolusjonen ga den et verktøy.» (Thiis-Evensen, 2018). I et samfunn med enorm fattigdom og bolignød, vil de styrende nødig bygge praktfulle museer – de økonomiske forutsetningene i befolkninga vil ofte være avgjørende for hva slags arkitektur som prioriteres. For eksempel bygde Khrutsjov i Sovjetunionen «enkle, pre-fabrikerte bygg, dei såkalla khrusjtsjovkaene» for å avhjelpe bolignøden (Holm-Hansen, 2017).

Likevel samsvarer ikke all arkitektur eller prioritering av bygg med de samtidige økonomiske forutsetningene – en del er også uttrykk for at ideologi og politiske verdier prioriteres høyest. I Oslo er det fortsatt mennesker som må sove ute, under broer og på parkbenker, men det bygges like fullt dyre praktbygg betalt av fellesskapets skattepenger. Å huse fattige er nok et mer komplekst politisk problem enn at løsninga er så enkel som å bygge et par boliger, men man kan stusse over at kunstneriske prestisjetunge bygg går foran boliger i prioriteringene. Selv om kunst og kulturelt betydningsfulle bygg kan skape samhold, debatt, inspirasjon, fellesskap og utvikling, er nok dette en fattig trøst når man står uten bolig. Stalin vektla for eksempel tilsynelatende ideologi og prakt tyngst – han bygde ornamenterte blokker som skulle skape nasjonalfølelse, og «Etter Stalins død vert desse erklært for ekstravagante» (Holm-Hansen, 2017).

Likhet, frihet og livsutfoldelse

I motsetning til Sovjets eller Maos kommunisme, som bygde på at likhet gir frihet, har John Stuart Mills sosialliberalisme et ønske om mangfoldig livsutfoldelse. Det er et gode å bryte med vanen, og det er avgjørende at samfunnet legger til rette for dette og ivaretar variasjonen. Her er det hensiktsmessig å skille mellom sosialliberalismen og den økonomiske liberalismen (som i vår tid preges av nyliberalisme (som på sett og vis er en videreføring av den klassiske liberalismen og en reaksjon på 1900-tallets kommunisme) og kapitalisme). Sosialliberalismen, slik Mill framsetter den, anser enkeltindividene som viktige. Den økonomiske liberalismen bygger derimot på effektivitets- og overskuddsidealer, noe som sjelden vil ivareta variasjon – det vil, slik Marx påpekte, føre til at virksomhetene blir større og større i jaget etter økt profitt, noe som igjen vil føre til monopolisert makt som i sin natur undertrykker små virksomheter (hvordan skal en liten virksomhet konkurrere mot gigantene?). Dermed er liberale verdier og sosialliberalismen delvis i konflikt med den økonomiske liberalismen og kapitalismen. Overført til arkitekturens område, for eksempel boligpolitikken, kan det hevdes at den samme konflikten består. For eksempel kan Homansbyen på Frogner sies å reflektere Mills idealer, der «privatboligen skal uttrykke hver manns karakter, stilling og historie … liksom et monument over eieren» (Thiis-Evensen, 2018). Samtidig er ikke Homansbyen et uttrykk for økonomisk liberalistisk eller kapitalistisk politikk: Da ville trolig større selskaper hatt langt større makt enn enkeltindividene og tomteeierne i utforminga av området og boligene. Sannsynligvis ville de store selskapene først og fremst forsøkt å bygge boliger de kan profittere av, framfor å ta hensyn til beboernes individuelle livsutfoldelse.

Drabantbyene i Oslo er eksempler på en noe mer sosialistisk (i betydninga reformsosialisme eller sosialdemokrati, som begge bygger på Marx’ fellesskapsidealer, men som er uenige i hans diskutabelt udemokratiske prosess (revolusjonen venter ikke på demokratiet)) begrunna boligutforming. Her er det etablert grøntområder mellom boligblokkene for å støtte fellesskapsfølelsen. Blokkene er relativt enkle, fordi hovedfunksjonen de skulle oppfylle var å gi bolig til folk, ikke å være estetisk prestisjefulle.

Rent ideologisk sett vil nasjonalsosialismen i likhet med sosialismen og kommunismen vektlegge fellesskap tyngst i arkitekturen. Forskjellen mellom det nasjonalsosialistiske og det sosialistiske fellesskapet er imidlertid at nasjonalsosialismen aktivt ekskluderer (utvisker) alle som ikke passer Hitlers bilde av det fullkomne mennesket. Ut over denne forskjellen ønsket Hitler likhet og frihet i samfunnet, akkurat som sosialistene. Dermed er det ikke så rart at Bauhaus-arkitekt (og dermed antatt sosialist) Ludwig Mies van der Rohe var tilbøyelig til å samarbeide med Hitler, slik arkitekt Andreas Hølaas hevder han var (Hølaas, 2004). Et eksempel på dette fellesskapet Hitler var ute etter å skape, finner man i ferieboligene «Prora» på øya Rügen i Tyskland – der Hitler bygde over 4 km med identiske boligblokker som var ment å huse ariere i ferier og gi dem «Styrke gjennom glede» (Dokumentationszentrum Prora, u.å.).

Entydighet og fellesskap

Et viktig aspekt ved arkitektur som skal fremme fellesskap, er entydighet. Dersom arkitekturen kan tolkes ulikt og subjektivt, fremmes individualiteten hos brukerne og seerne. Entydighet sørger derimot for at mange sitter med samme inntrykk av hva arkitekturen skal representere, formidle eller uttrykke. Dette kan kanskje forklare at Hitler likte klassisistisk (Havik, 2007) framfor moderne og eksperimentell arkitektur – den klassisistiske arkitekturen bygger på konformitet, forventninger og vane, mens den moderne og eksperimentelle arkitekturen nettopp defineres gjennom opprøret mot konformiteten. I tillegg er det kanskje færre tolkningsmuligheter for Albert Speers store domer, enn det er for modernistiske bygg.

Liberalistisk arkitektur kan både være boligene i Homansbyen og Frank Gehrys Louis Vuitton Foundation. I Homansbyen står individualitet i sentrum, samtidig som det ikke nødvendigvis er aksept for å bygge en 10-etasjers boligblokk som vil skygge for andre boliger – her er det en slags regulert arkitektur som legger til rette for variert bebyggelse innen noen rammer. Frank Gehrys Louis Vuitton Foundation ligner mer det økonomisk-liberalistiske hierarkiet der private gigantselskaper tar seg til rette (eller som Johan Popelard formulerte det: bygget er en «overdådig materialisering av finansliberalismens verdier snarere enn kunst for alle» (Popelard, 2015)). Liberalistisk arkitektur kan altså arte seg svært forskjellig, men et fellestrekk er kanskje individualismen – enten den gjelder for «alle» som i Homansbyen (det vil si 1800-tallets borgerskap), eller uttrykkes i den kulturelle elitens utfoldelse som i Louis Vuitton Foundation.

Eksperimenter og «allmuen»

Fordi tvetydighet i kunst og arkitektur kan bidra til å fremme individualitet, er kanskje Louis Vuitton Foundations eksperimentelle arkitektur liberalistisk også fordi den utfordrer «vanlige» folks tankemønstre visuelt. Den gjør at folk engasjeres i arkitekturen, i motsetning til for eksempel Høyblokka i Oslo. Samtidig skriver Popelard «Som den amerikanske kunsthistorikeren Hal Foster påpeker, har arkitektens kunstneriske frihet overhodet ikke resultert i noen tilsvarende frihet for den besøkende» (Popelard, 2015) – eksperimentell kunst og arkitektur som bryter med det velkjente er altså ikke nødvendigvis så givende for brukerne – de har kanskje ikke forutsetninger for eller interesse av å tolke nybygg. Brukerne består ikke bare av kunstnere og kulturelt intellektuelle, og dermed må kanskje et aspekt i arkitekturen til kunstneriske praktbygg være at kunsten skal kunne formidles til «allmuen».

Distansert fra det naturlige

Urbaniseringa har gjort at vi i økende grad distanseres fra naturen. Vi lever i kulturlandskap og er sjelden eller aldri i urørt natur. Med andre ord distanseres vi fra det naturlige, i den forstand at vår menneskelige påvirkning er unaturlig. Det er lite som tilsier at evolusjonen går så raskt at menneskearten i dag er vesentlig forskjellig fra menneskearten i oldtida – dermed er det vanskelig å slutte seg til at det som virket unaturlig da er naturlig nå. Dermed er det kanskje mer naturlig for mennesker å leve i naturen, som i oldtida, enn å bo i skyskrapere. Det er likevel mye som taler for at mennesker kan leve under «unaturlige» omstendigheter uten problem – det kan diskuteres i hvor stor grad det systematiserte språket, pengeøkonomien, skattesystemet, normal helsehjelp og skolegang kan kalles naturlig, men de fleste aksepterer og stiller få spørsmål ved det.

Påstanden «Mennesker som lever nær naturen er mer tro til sitt vesen» krever en definisjon på menneskets «vesen». I biologisk forstand handler dette om vårt naturlige, evolusjonsmessige anlegg – da vil påstanden kanskje stemme, i og med at menneskene i begynnelsen levde blant naturen, som en del av en større økologisk helhet (slik Arne Næss formulerte det (Moum, Pettersen og Sævareid, 2018)). Samtidig, når individualismen står så sterkt som den gjør i dag i vår del av verden, er kanskje menneskets «vesen» i større grad definert ut fra personlige og subjektive oppfatninger, snarere enn generelle oppfatninger om hva som er menneskeartens vesen. I så fall vil det være opp til hvert enkelt menneske om man ønsker å leve nært eller fjernt fra naturen – kanskje er kulturlandskapet, kunsten, intellektet og akademia mer tiltrekkende og givende enn naturen for noen.

Louis Vuitton Foundation er en overdådig materialisering av finansliberalismens verdier snarere enn kunst for alle.
Johan Popelard

Kanskje den historiske utviklinga som har brakt menneskene fra oldtidas samfunn til dagens samfunn kan si noe om hva i menneskets natur som er viktigst: Vår kontakt med naturen har ikke bestått, men fellesskapet mellom mennesker eksisterer fortsatt. Som flokkdyr har mennesker alltid søkt etter fellesskap og tilhørighet på ett eller annet vis. Samtidig er det i stor grad ideologiene og deres maktstrukturer som har frambrakt distanseringa fra naturen i nyere tid, og dermed viser det kanskje i større grad hvor tilbøyelige mennesker er til å underlegge seg disse maktstrukturene – selv når det går på bekostning av vårt «vesen».

Videre er det interessant å undersøke hvilke ideologiske grunnlag som best fremmer menneskets forhold til naturen – liberalismen åpner muligheten for at middelklasse og overklasse kan leve sitt liv slik de vil, enten det er godt og behagelig i by eller om det er langt ute på landet. De som er fattigere vil på sin side finne lite nåde i liberalismen, og dermed få nærmest null valgfrihet i deres livsutfoldelse. Sosialismen gir kanskje ikke like individuell frihet, ettersom friheten skal oppnås gjennom likhet. Når dette er utgangspunktet, legges det kanskje i større grad til rette for naturopplevelser i nærheten av der folk bor, som man kan se i drabantbyene i Oslo med bygårder og fellesskap, i tillegg til ivaretagelse av skog og natur for fellesskapets beste.

Dersom man konkluderer med at det er individuelt hvor tett på naturen mennesker må leve for å være tro til sitt vesen, virker det nærliggende å anse individualismens ideologi, liberalismen, som det beste grunnlaget for ivaretagelse av denne valgfriheten. Likevel, som nevnt tidligere, gir den rene liberalismen i praksis valgfrihet til noen, mens den undertrykker andre. Sosialismen og kommunismen anses som fiender av individualiteten, ettersom likhet er idealet. Likevel er kanskje sosialismen en vel så god ideologi for valgfrihet som liberalismen – forskjellen er bare at i førstnevnte fordeles friheten, mens den i sistnevnte forbeholdes de øverste klassene.

Kapitalisme og valg(u)frihet

Kapitalismen fordrer at arbeiderne lever i fattigdom – effektivitetskravet presser lønningene ned – og i det ellers liberalistiske samfunnet vil de da ikke ha råd eller valgfrihet til å bosette seg i nærheten av naturen. Her går altså samfunnsmessig effektivitet foran menneskers naturlige behov for nærhet til natur. I tillegg vil den materielle produksjonen, som kapitalismen hittil har vært bygd på (nå innledes en periode med mer mobilitet og cyberkapitalisme, som ikke er like stedbunden som industrikapitalismen), uunngåelig skape forurensning og skitten luft. I Norge kan dette virke som fjerne problemer, i og med at industriaspektet av vår og verdens kapitalisme er flytta til utviklingsland – men det er like fullt problemer som vi er ansvarlige for. I disse landene går altså verdenskapitalismens effektivitetskrav over menneskenes ganske grunnleggende livsvilkår, på en helt annen måte enn i Norge. Her dreier det seg i større grad om etablering av grøntområder og bomringer for å begrense lokal forurensning og gi naturopplevelser til befolkninga. Den samfunnsmessige effektiviteten er flytta til fjerne land, mens menneskenes naturlige behov for nærhet til natur og luft består her hos oss.

Kilder

Dokumentationszentrum Prora. (u.å.) Historical Place. Henta 4. mai 2020 fra http://www.proradok.de/en/historical-place/.

Havik, T. (2007, 22. november). «Nazismens stilretning» i Klassekampen. Henta fra https://www.klassekampen.no/17718/article/item/null/nazismens-stilretning.

Holm-Hansen, J. (2017, 16. november). «Arkitektur og ideologi i Sovjetunionen» [Blogginnlegg]. Henta fra https://blogg.hioa.no/byer/2017/11/16/arkitektur-ideologi-sovjetunionen/

Hølaas, A. (2004, 18. juni). «Funksjonalistenes politiske ideologi» i Morgenbladet.

Moum, T., Pettersen, T. og Sævareid, A. (2018). Historie og filosofi 2 (2. utg.). Oslo: Cappelen Damm AS.

Popelard, J. (2015, april). «Milliardærenes monumentale fantasi» i Le Monde diplomatique Norge. Henta fra https://www.lmd.no/2015/04/milliardaerenes-monumentale-fantasi/.

Thiis-Evensen, T. (2018, 8. september). «Grünerløkka og Homannsbyen er begge et resultat av liberalismens ideer». Henta fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4deoxG/grunerloekka-og-homannsbyen-er-begge-et-resultat-av-liberalismens-ideer-thomas-thiis-evensen.