Vi journalister må jo skrive hver dag om et eller annet dritt, så da blir dette en artikkel uten innhold. Det er det for øvrig mye av i media, stjernejournalister kan skrive av og til, noe småplukk, de blir lest bare på navnet.
Nei, for oss som da kan bruke tida til å lage ingresser og slikt, for å bli helt som andre, like strømlinjeformede, er den norske følelse av skyld meget tilstedeværende for tiden.
I Breivik-fri sone, og ikke på St. Hanshaugen, sitter vi her for oss selv lett henslengt dagen før natta før første mai på Sangam pub på Grünerløkka og holder hoff.
I går skjønte jeg Morgenbladet, jeg knakk Morgenbladkoden, de holder ikke mål, de har ikke politisk bevissthet, dette dreier seg om at de er en del av det norske syndrom med belesthet som en verdi i seg selv og folk tror at andre er kloke om de har lest mye eller vært i mange land, eller pult masse folk og slikt, kjennskap gir vennskap, kompis gir rompis, men hva oppfatter disse svina, hva snakker de om?
Nordmenn skal få med seg ting, denne artikkelen som nå blir street wise og pratete, hadde ikke kommet inn i andre aviser, derfor Torggata Blad.
Hovmodighetsjournalistikk, snakk om barnemorderen, og slikt, som idioter driver med, nei, her er det hardere ting på gang, som jeg har vist i en forutgående artikkel, mat for mons, det norske systemet har fått seg et monster internt, verre enn Vidkun Quisling, som bare var forræder.
En lands-sviker kan man leve med, men ikke et monster fra egne rekker.
I dag og i morgen er det fest i Norge.
