Ofte blir man minnet om dette med arbeiderklassen, som er et påfunn fra Tyskland, et land som er veldig lagdelt fortsatt. Arbeiderklassen på arbeiderdassen, folk er folk, og folket skal ha brød. Det arbeidende folket over hele verden, av alle avskygninger, man ser arbeiderromantikk, Brechts Den lesende arbeiders spørsmål, svar skyldig, det er dette med klassebevissthet, og sosiale klasser er et begrep. Manglerud Dasspapir, et firma jeg disponerer over, hva sier disponenten? Og dirigenten, nei, arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken fungerer i de fleste tilfeller utmerket, mener Super-Konrad, men framfylkingen har en del mer på lager her og Det Norske Arbeiderparti styrer landet, etter beste evne, og så er det valg om et år, man går på med dødsforakt og skal vinne, som Barack Obama i USA.
Ja, man ser dette som interessant og nyttig og man ser en type samfunnsorganisering her av staten og kapitalen, Ebba Gröhn, og man får blikk for eierforholdene i gata og av og til skjems man av at noen gjør drittjobbene, men de får betalt for dette her skikkelig, får man tro, mene, etter vanlige normer i verden, jeg er her og trives.
Punktlighet og innbilskhet, normen min for dette er det enkelte menneske, og ingen skal tingliggjøres som bare representant for sin ”klasse” eller nasjon eller oppvekst, ta alle på alvor.
