Det pleide å være så mange formanende fingre, mine egne pekefingre som foreslo hvor jeg skulle gå, hva som var løsningen på alle mine problemer, og samfunnets, og jeg måtte redde det. Jeg hadde store vyer og visjoner, for min egen fremtid, levde med foten allerede der fremme, stod i spagaten, stort sett hver dag, om jeg lagde mat eller brettet tøy, så hadde jeg egentlig ikke tid til det jeg skulle ha gjort.
Tekst Cathrine Brun Maleri The Four Seasons – Giuseppe Arcimboldo – 1563
Jeg jaget meg selv rundt i manesjen som en pisket elefant og var trist, for jeg oppdaget ikke mine egne lenker og jeg stod på, hver dag, for å redde, egentlig meg selv, men jeg trodde jeg var god og tenkte på mamma og de andre stakkarene i denne verden. For jeg var sterk og jeg identifiserte meg med det, med mitt gode ry som jeg passet på å pusse hver dag, så det ble blankere, grandiost helst i avisa. Ville være mer enn jeg var, være et annet sted enn jeg var, bedre, i tankene om hva livet skulle være, hva jeg skulle bli, jeg måtte bli, bli…
Jeg ble aldri værende inne i meg selv, for der var det forferdelig å være. Dritskummelt. Så jeg hoppet av gårde, vekk, som barna når de hopper paradis, en, to, tre og så seks og så tilbake igjen, aldri stille. Det var aldri stille der jeg kom fra, jeg trodde jeg var tankene mine, alt jeg trodde på, kampsakene, og prestasjonene. Jeg levde for det, stjernene i boka, som frøken Gunn satte når jeg var 11 år og fikk sol hele veien, og jeg skinte og mamma fikk stjerner i øynene når hun så det og levde på det hun også, på sine runder rundt byen. Hun tok det til seg som gress, som når kua står der og er mager og gresser og gresser, så var jeg hennes åker og hennes sol, og jeg tenkte at sånn må det være, og så oppdaget jeg ikke at jeg levde over måte og brente bukta og begge endene innen jeg var 15 år. Jeg overså det, kjempet videre for det var ikke andre alternativer.
Jeg visste ikke om bærekraft. Det ble populært først med Gro Harlem Brundtland og da var det alt der ute som ikke var bærekraftig, det var naturen som led og ikke vi. Det var samfunnet som var over styr som om det var noe løsrevet fra det som var oss, som var meg. Det ble nok en kampsak jeg tok til mitt bryst. Agenda 24 het det og jeg ble leder og kjempet for at fiskene skulle få bedre levevilkår og ikke være så stresset og lite visste jeg at jo mer jeg kjempet for disse fiskene og senere for flyktningene og for pandaen i Kina, jo mer posttraumatisk stress festet seg i bindevevet mitt. Jo vanskeligere ble det å sove og hvile. Jeg ante ikke hva det var, å hvile, å faktisk være til stede i eget liv. Hadde ikke peiling, hadde sett et par buddhistiske munker meditere på en film fra 80-tallet, men forstod ikke bæret. Ble nysgjerrig, men synes det så rart ut eller kjedelig, ja helst det. Jeg jaget tiden og hatet egentlig det eneste som faktisk finnes, og det er dette øyeblikket.
Jeg husker godt den dagen i et ashram i Kerala i India, når jeg forstod, med hodet mitt i alle fall, at alle ting som har skjedd i verden, i menneskenes liv, på jorda. Alt har alltid skjedd akkurat her og nå, i dette øyeblikket. Eller vil noe kunne noe skje i fremtiden? Har noe noen gang skjedd i fortiden? Det sier seg selv, ikke sant. Umulig. Alt som noen gang vil skje, kommer til å foregå i dette øyeblikket, akkurat her, og nå. Livene våre er en uendelig rekke av øyeblikk etter hverandre, og hvis jeg da fjernet tanken om TIDEN med stor T. Så var det plutselig ETT stort øyeblikk. og for en spennende tanke, tenkte jeg.
Senere skjønte jeg at tanken kan ikke klare å fatte det, sånn egentlig, for den kan ikke erfare det, det er noe annet i oss som kan det, oppleve det som er virkelig, som er inne i oss og ikke utenfor, der ute hvor jeg har jaget etter å skape og bli likt og bli noe mer enn det jeg er, men at inni oss er det noe stille og dypere som ikke blir påvirket av alt det andre som pågår, som er forgjengelig, som kommer og går og har form og farge og ofte en form som vi ikke liker, eller aksepterer og vi tenker at vi må fikse.
Jeg var på fikseren hele tiden, måtte løse det som ikke var bra, levde i konstant motstand mot dette øyeblikket, slitsomt altså, og jo mer sliten jeg var, jo surere ble jeg og sintere på meg selv og verden og jeg klaget og var offer og ville at verden måtte skjerpe seg og alle var jo idioter, og fortiden var helt forferdelig, så klart, og det kunne jeg fore meg selv med og levere til dem rundt meg så de kunne synes synd på meg.
Jo surere, sykere og ille tilredt jeg ble, desto mer trengte jeg å skvise ut av samfunnet og konsumere. Helst det. Da unnet jeg meg alt mulig jeg ikke trengte, for å kompensere, grabbe til meg ting, tenkte at hvis jeg bare skaffer meg et enda bedre bosted, sterkere karriere og flere venner, da kan livet mitt bli bra, da kan jeg bli lykkelig. Men det skjedde aldri, det var nesten aldri et øyeblikk hvor jeg var reelt tilfreds, at jeg faktisk fant fred med meg selv og med livet, det var den ukjente i ligningen, den hadde alltid et minus der et sted, det var aldri ro.
Jeg vet ikke hva som skjedde, men én dag dykket jeg ned, som om jeg fant et vann inni meg selv og kjente at jeg hadde plasket nok der oppe i overflaten, utsatt for vær og vind og de andres meninger og bølger og skybrudd, og så dykket jeg ned til det dypere laget og skjønte, nei, erfarte at jeg er hele dette vannet, jeg er dypet også, og det er uberørt av all elendigheten og alt det som skifter og forandrer seg hele tiden. Her nede er det stille og det er inne i meg og ingen kan ta det fra meg, det er en tilfredshet her inni den freden og det finnes en glede her, ikke den lett hysteriske gleden eller karusellen eller dopet. Men den julaften-følelsen når du har pakket opp alle gavene og kan lene deg tilbake for det er en lomme hvor du ikke trenger å jage noe lenger, alt har lagt seg. Den freden kan jeg gå til nå, også midt i stormen, fordi det er jo dette jeg er. Jeg er ikke alt det andre som jager etter mer og så ble jeg plutselig bærekraftig i eget liv, for jeg lærer å bare være, være, hør, jeg altså, som har levd etter ære hele livet, være best, ha det verst, som vekker oppmerksomhet.
Jeg har innsett at jeg ikke trenger å være noe som helst. Å være ingenting er digg, det er ro, det er der kjærlighet stiger opp fra dypet inni meg. Ser at jeg vet noe nå om bærekraft, fordi jeg har erfart det i egen kropp. Den våkner til liv, helbredes, med et tempo jeg aldri kunne ha forstilt meg, altså, et mirakel ville mitt gamle jeg ha sagt, og jeg kunne nikket og smilt og sagt jo, men det er også det mest naturlige, for når du faller inn og begynner å identifisere deg med ditt sanne jeg, det som ligger i deg, i det dypere lag, så finner energien en flyt, og når det flyter så begynner alt å fungere og da trenger det ikke å fikses.
For hele livet har jeg skullet finne løsninger, men de har kommet fra kontrollen som er et annet ord for frykt, og jeg ser ut på samfunnet mitt at det også har en kropp, med et hode som prøver å styre de andre delene til å gjøre det fornuftige og så fungerer det ikke, for det kommer fra frykt, det kommer ikke fra tillit, til at det skjer noe når vi trer til side og ikke tenker oss livet, lever som om vi er tankene våre, men at det er noe større, noe hellig inne i hver enkelt av oss, som har svarene våre, som vi virkelig trenger, som samfunnet trenger, for å gjenvinne balansen og kontakten, med seg selv, når vi først finner inn til kontakt, til ekte kjærlighet, men først må vi våge å være ærlige, være der og se hva det er vi holder på med, og det er en smertefull prosess, og faktisk ta ansvar for alle våre blødmer, stygge spark eller ufine manipulasjoner.
Jeg avsløres hver dag enda. Det er mye mitt såkalte Ego har gang i, jeg går på en smell og så finner jeg inn til selvkjærligheten heldigvis og da skjer helingen, da skjer det store, når jeg omfavner henne, den sårede inne i meg, som har levd på tvers og hatet seg selv og alle rundt henne, foraktet det samfunnet vi lever i, ikke kunnet akseptere noe som helst, bare det at det finnes krig og jeg ville bli en struts og ikke se rett på det, at dette skjer når vi mister oss selv, vi krangler og så krangler vi igjen fordi vi krangler med oss selv. Men når den freden der inne kommer og begynner å vokse seg stor og sterk så kanskje den kan bre seg utover og bli mindre dømmende til alt som foregår på jorda. Kanskje vi kan møte utfordringene med større visdom etter hvert, og med kjærlighet, til det som faktisk er; og derfra vil bærekraften som er værekraften, skape den verden vi drømmer om.
Frykten i oss har grabbet til seg, gjort oss syke, gjort Moder jord syk. Hun trenger oss nå, vi har en ryddejobb å gjøre. Kanskje har naturen ett og annet å hviske oss i øret, hvis vi våger å lytte til henne, til hennes rytmer og sykluser. Som speiler vår egen indre natur. Det krever mot å se rett på hva vi har holdt på med og hvor mye vi har lyttet til de der ute, media, makthavere, om alt vi trenger utenfra for å få et vellykket liv. Det krever mot å stole på seg selv, på å finne inn til ekte kontakt med vår egen natur og balanse. Dersom menneskene finner frem til sin indre GPS kan vi kanskje sammen finne veien gjennom krattet og inn til den stien som leder til den gylne middelvei.
