Tekst Silje Husemoen
I
Fisken
Vi har ordet og legger det i
munnen
på fiskene i havet
og kaller dem
hjem
de tre: tro, håp og kanskje kjærlighet
Et mønster, et tegn, en gjenkjennelse å følge
innover, utover og innover igjen
Vi har skoene på og tegner i sanden.
– guppy og slørhale,
sier vi med kysselepper, vendt mot hverandre,
blir det for varmt i stuene våre
En dag kommer en klovnefisk
utkledd som menneske
Vi klapper
torskehodene i brønnen
Kjøttet bak øyet
II
Barnet
Bær meg
Bær meg hjem, bær meg over bekken etter
nye sko med lisser
Bær meg hjem til å trøste og bære
barnet i det innerste kammerset der heisen står
til uekte levis og lungemos til middag
Bær meg hjem til
barnet som leker uten ord
uten trøst
kan vi ikke lære å knyte sko, knyte bånd
blir det bare knute
på knute
og ingen kjenner dagen
når knutemor
kommer og løfter
barnet
opp til seg
III
Sorgen
Regnet tar en oppvask
igjen
og vasker
de gode
de gamle
de vakre
og de rene
Selvsagt, sier vi og ser
de har hjertet i hånden
Ingen spør om de var klare
Vi går videre
til det bare er lyden av vann
tilbake
IV
Motet
Vi sitter alle med nesa i en stubbe
og venter
på at knølhvalens sang skal nå oss
Gjennom lag på lag med vann
og skape skjelvinger
gjennom all frykt og ensomme hulrom
En dag tør vi hoppe
fra stupebrettet uten å treffe redselen
på bunnen
dekket av tusser og tareklør
En dag
V
Håpet
En hjelper i amfibiedrakt
ville over veien med sin elegi
til lyset over vannet
til skumringen i skogkanten
til lyktene på bussen
stilnet
til passasjerene var videre
ventende i vekselvarme
så den fyrlykten blinke
der ute
VI
Våren
Munnen løper over av saft
og vann og nye bekker, nye skudd krafser, kaster, kravler seg gjennom
et eiketre er tusen år i år og neste år om vi lar
det stå
i lag på lag
av jord skal vi komme sammen, holde greiner, puse lanke, tussilago farfara
og farmora i furua
av støv
skal vi puste
inn på tre og ut på fem nesepust
som lønn
på jorda i dansens diafragma med
røtter til
stemmer i et kor
er du alt, er du første eller andre sopran
rimer på marsipan
som i gris, som i blek, blå vinterhud,
vil ha plass til å logre med halen
noen må synge alt
annet kan vente
når våren kommer
og fra nå av heter det vi
som et ekko
med rust på stemmen
og eikene på sykkelen
VII
Homo ludens
Med bulende kinn
og lommene fulle av jordbærepler og pærefersken
spytter vi frø i vinen
Drikker den
søtere for hvert glass
Bryr oss lite om kastanjetrærne som står og hvisker
om en annen tid
Ser heller mellom bladene
at sommerlyset holder seg enda noen timer
Selv lyden av mannen med staven
forsvinner som riff med sval bris
Vi trenger ikke ham
der vi plukker firkløver i byens fontener
Vi har vårt eget jazzband på øret
og bretter duken over
broer og bulevarder
