Berike eller bekrige hverandre?
Jeg har likt å peke finger, ikke sett i noe speil. Har latt som jeg har gruelig peil. Foroverlent over cafébordet har jeg dosert meninger, sterke som javakaffe, i espressofart, om vennene mine, hva alle andre gjorde og ikke gjorde. Jeg virket selvsikker og sterk.
Tekst Cathrine Brun
Sannheten er at jeg har hatt et behov for å bli redda. Jeg har vært hun lille jenta på fire år som satt og venta på at mamma eller pappa skulle se smerten min, som jeg ikke hadde ord for. Alt jeg slet med var usynlig for dem, for resten av verden. Jeg ble sittende fast, ble et offer.
Som voksen fant jeg ordene, masse ord. Offerord. De kom gjerne som skuddpiler eller sviende stikk, til høyre og venstre, hvor dumme folk var. Jeg dømte alt jeg kom over. Familien, naboene, vennene, som ikke hjalp meg, slik de burde. Til og med politikerne fikk kjørt seg. Jeg bombarderte dem med mitt stille skyts, som gift. Jeg så ikke at jeg forgiftet meg selv. Livet mitt var en klagemur, jeg dømte og slo, hit og dit. Det var ikke rettferdig dette her, at jeg skal lide sånn, jeg ville bli liggende, ville falle inn i søvnen, bli borte.
En dag kravla jeg ut og banka på døra til en terapeut og angret først. Det var rene ord og rett ut og hun bad meg om å sette meg opp, tre ut av oppgivelsen. Jeg fikk sannheten i fleisen, ble avslørt, tvunget til å se min indre kritiker som likte å peke utover. Likte å gi ansvaret til de andre, for det som var mitt. Angsten jeg foret meg selv med daglig. Jeg ville ikke gi slipp på elendigheten. Jeg var overbevist om at jeg da ville miste omsorgen og kjærligheten fra mine nærmeste. At jeg ble enda fattigere.
Jeg skalv i morgengryet og visste ikke om jeg skulle mistro denne terapeuten eller omfavne det, la det skje.
Kvelden kom og jeg tok imot meg selv, for første gang. Innså at den livredde lille jenta var mitt ansvar. Jeg ble min egen mor der på stuegulvet og sa det var greit og kom her og holdt rundt henne og hun kunne hulkegråte så lenge hun trengte det. Var ikke bekymret lenger, for om naboene kunne høre hvor ille det stod til, hvor sårbar og fullstendig fucka jeg var. Jeg kunne fortsatt å prøve å dekke over, imponere de andre, i verden der ute. Isteden gav jeg litt F. Nå ble hun min første pri. Inne i folkemengden, på festen, spurte jeg hva hun trengte, for å bli trygg? Det var alltid det samme svaret, hun trengte meg, min varme. Ikke reddende engler, snillere venner. Ikke flinkere foreldre, bedre politikere som kunne gi meg mer av alt. Ikke alle de andre lenger.
Det var her inne, at det skulle spire, at jeg hadde ingrediensene for å bli hel. Jeg hadde trodd jeg var halv, et halvt menneske, til tider en hund, hadde behandlet meg selv med kjøterdisiplin, alltid lydig, korrekt, gjøre det jeg trodde alle forventet.
Nå kunne jeg gi henne rampen, jeg kunne gjøre ting helt på tampen og det ble ikke perfekt, kanskje litt frynsete og rart. Det var mye morsommere sånn, å gå litt på skakke og jeg kunne le med magen, kunne slappe av gjennom dagen. Jeg lette ikke, overalt, ventet ikke på at telefonen skulle ringe, på frelsen, hele tiden der ute, men komme hjem, til meg, ikke skylde på, ingen skyllebøtter, jeg prøvde heller bøtte på med egenkjærlighet, med aksept for det skavanke, for det svake, for alt jeg ikke får til.
For alt vi ikke får til.
For vi er alle bare mennesker og vi gjør så godt vi kan, liten eller stor. Om vi fyller oss opp og innimellom renner det over, et lite overskudd, til de andre, og vi kan berike hverandre, istedenfor å bekrige, å skyte og klage og fortelle om alt som ikke fungerer. Vet ikke, har ingen endelige svar, jeg bare funderer.
