Tekst Cathrine Brun Foto Mali Almå
Når tryggheten forsvinner fra soverommet, fra stua di, er det ingenting å stå på.
Et trygt hjem. Når du vet at det ikke er noen som hakker på deg når du minst aner det. Kommer inn bak ryggen din og er misfornøyd med hvordan du er, når du er deg selv.
Et trygt hjem. Når du kan hvile når du trenger det. Være deg selv hele veien inn. Være i deg selv når du trenger å lade batteriene. Være deg selv hele dagen, hele året ut. Når livet kan strømme og bli til fordi du er inspirert, lett og glad for å være til. Fordi du er trygg der hjemme.
Du har noe å komme hjem til som holder omkring. Som ikke river deg fra hverandre og truer, fra du åpner opp øynene dine og ørene er på stilk. Fordi du må følge med på signalene der ute, vite hva du skal gjøre og ikke. Du lever for dem, for alle andre, bare ikke for deg selv. Det er for farlig å lytte til egne behov eller følelser. Farlig å vise ditt indre for verden.
Et trygt hjem. Når du vet at det ikke når som helst kan komme en beskjed i innboksen din om at du må flytte. Det er ikke plass til deg her lenger. Eller du gråter for mye. Eller vi skal pusse opp og selge, fordi du eier ikke boligen du bor i. Du leier den av noen andre og de har andre planer og aner ikke om behovet ditt for å slå rot og ha en fot et sikkert sted.
Å lande ned i et nabolag hvor du omsider har blitt kjent med noen som gjør deg trygg og glad. Men så må du plutselig pakke alle tingene dine oppi pappeskene, igjen, og dra videre, nok en gang. Rive opp røttene du hadde klart å gro. Du blir så sliten av å tenke på det at det gjør vondt i tinningene.
Når tryggheten forsvinner fra soverommet, fra stua di, er det ingenting å stå på. Når hulen din ikke er trygg er det vanskelig å finne roen inn i seg selv, sortere eller ha en god samtale med bevissthetstreneren din (BT).
Hvis det har vært litt sånn hos deg, som det har vært hos meg. Da var det krevende nok å være menneske og ha en dag å forholde seg til. Pusten var trang og jeg var vrang i møte med meg sjøl, fordi det var så mye selvbebreidelse der. Så mye angst jeg ikke ante hvor kom fra.
Uroen dro meg fra leilighet til leilighet, fra utrygge mennesker til nye utrygge mennesker. De reflekterte mitt indre, dette som aldri var i ro. Jeg bodde i bobil, på en hytte, eller på sofaen til ei venninne i tre år, og klarte aldri finne landingsplassen min. Dro til fremmede land og kontinenter, for jeg ville jo virkelig leve og ta for meg av livet.
Men altså. Det er umulig å kjenne livet når du er skutt ut fra deg sjøl. Når du ikke lever i din egen kropp, fordi bevisstheten din befinner seg der ute i forventningene du tror de andre har til deg. Når du sånn cirka 24/7 er pisse redd for å ikke være god nok.
For å få venner, tenkte jeg, må jeg jeg imponere dem. Være verdensvant. Være best. Jeg var aldri min egen beste venn. Jeg valgte aldri behovene mine for å møte en vanskelig følelse i meg sjøl. Det var bortkasta tid, tenkte jeg, det var for de svake. Følelser var ikke en greie for meg. Løp bare videre, inn i prestasjonen og jeg så ikke at jeg løp fra alt det jeg lengta etter.
Hver dag lengta jeg, etter fred. Etter noe som kunne holde omkring. To armer og et fang, trygt i sang, hvor det er rom for late dager. Rom for det vanskelige. Jeg kunne ikke nyte det å være hjemme, for jeg hadde ikke noe hjem. Det var ikke trygghet der. Fantes ikke noe sted jeg kjente det var godt.
Hvordan skape et trygt hjem, når det er ukjent? Hvordan endre på mønstrene våre, når de sitter så hardt? Jeg satt fast i at livet var tøft, det skulle helst være smertefullt. Angst var en del av hverdagen, som grovbrød om morran, med nøkkelost på. Eller en kopp kaffe i kantina, selv om jeg ikke tålte det, fikk skjelvinger. Men jeg drakk da kaffen min for det.
Jeg visste ikke om noe annet. Lette i blinde etter den trygge base. Helt til jeg våget å møte alt det som stod og spant inni meg, som skreik, som skreik, etter, ja, jeg trodde etter foreldrene mine.
Men jo, lille jenta inni meg trengte MEG nå. Den moderlige versjonen av meg. Den modne meg. Men jeg var jo bare et lite kart, så hvordan skulle jeg finne en mamma inni kaoset mitt? Ante det ikke. Skjønte bare at jeg måtte finne en mamma til det skjøre, redde inni meg.
Og den våkna så vidt opp en dag. For jeg fikk jo faen meg hjelp og støtte til å finne henne, da jeg fant BT-en min. Jeg hadde mye motstand, for det var så mye tvil som stod i veien. Som portvoktere som sa «neida, den egenkjærligheten der, den er farlig». Men BT-en min gav jo ikke opp, selv om jeg ville det. Fordi offeret mitt ville vinne.
Portvokteren sa at den kan lede ned en vei hvor jeg risikerer å miste den igjen. Hvis jeg begynner å føle på ting igjen, kan jeg bli såra og det klarer vi ikke. Ikke en gang til. Det måtte mange runder til med angst før jeg våget å åpne opp for den myke delen i meg sjøl. For noe mer trygghet inn til mitt indre.
Det er aldri for sent å møte den strengheten inni oss, som har stått i veien for tryggheten. Aldri for seint å omforme den. Det har handla om å pøse på med mot, masse mot, og så med enda mer omsorg. For veien jeg har gått, for alt jeg ikke har grått. Omsorg for alt jeg trengte å kjenne på og gråte.
Det er en gåte, dette livet. Er det trygghet vi søker, først? Når vi blir trygge blir vi glade, helt naturlig, som barn. Når de slipper livet til, hopper inn i armene til pappaen, for de vet de blir tatt imot.
Det er en gave vi alle har, når vi våger det, å ta oss selv imot. Da kan også livet rundt ta oss imot. Men først måtte jeg gjøre jobben selv. Våge å møte den lille redde jenta inni meg og fortelle henne at det er trygt nå. Fordi jeg er her.
Dette møtet med henne kunne ikke finne sted før jeg hadde det tryggere i hjemmet mitt. Jeg fikk omsider muligheten til å kjøpe en leilighet og slå rot.
Jeg tror vi må ha nok ro rundt oss for å klare å komme i kontakt med vår egen utrygghet. Det tar tid å bli kjent med seg selv på nytt. Tar tid å bli menneske når du lenge har vært noe annet, for eksempel en rollefigur.
Jeg har stått på barrikadene for at flere mennesker kan kjenne seg trygge i sitt eget hjem. Boligpolitikken vår fører til at altfor mange havnet i utrygghet.
Blir tvunget til å stadig flytte, fordi de ikke har en sjanse til å kjøpe sitt eget hjem. Jeg er sikker på at det går ut over den mentale helsa.
Jeg erfarte dette da jeg bodde i Maridalsveien 128. Gjennom fem år kjempa jeg for at vi skulle beholde hjemmene våre, overfor den største bolighaien av dem alle. Det kosta nattesøvnen, helsa og jeg ble utbrent. Jeg klarte heldigvis å stoppe i tide, og lande til slutt. Men det tok tid og det måtte bli akutt.
Jeg fikk hjelp og det er fascinerende å erfare forskjellen. Hva det gjør når jeg nå for første gang i livet mitt bor på et helt trygt sted, mitt eget hus og hage, med en god venninne. Likevel tar det tid å bli trygg i relasjonen. Jeg har vært livredd for at det er noe galt med meg, at ho skal hakke på meg, avvise meg.
Nå lærer jeg at for å finne trygghet i møte med mennesker, må jeg virkelig være hjemme. Og da mener jeg ikke i huset vårt. Men i mitt viktigste hjem som er min egen kropp, egne følelser og behov. For det er der vi virkelig kan finne ekte trygghet.
Jeg er takknemlig for boligreisen min. Den starta med angst og fortvilelse.
Siden kjempa jeg med pennestrøk og boligpolitisk kamp. Omsider fant jeg ro, vevde noen drømmer og snakka høyt om dem. Og for ikke så lenge siden kom tryggheten meg i møte, ruslende der nedi bakken, med to åpne armer.
