Dikt Silje Husemoen
Jeg lærte meg aldri å svømme med hodet under vann, men sørger for å ha gummistøvler uten hull.
Et bilde
Et bilde av Per Kleiva heter: Kven leiker så vent
viser barn som er som bare barn kan være
hvor et ben blir en annen arm på en annen kropp
som utfolder seg, som leker seg
med åpne munner og runde never som river i en hårtust og gress og trær og tær med
luft imellom
legger de avtrykk i jord, i tre, som årringer som liksom aldri slutter
men er
uten klær, uten sorg
Jeg trodde de slåss
Rød løper
Foran døra hjemme var det en rød løper
av plast, men likefullt en løper. Opplyst av lyset fra taket, som kom det direkte fra himmelen
Til jul en rad langs løperen med røde nisser,
frognernisser, loftsnisser og gatenisser med spisse nissetenner og strikkegenser
Ren ull med lus og striesekk
På døra en krans med tørket materie
Noen ganger måtte vi ut til enden av løperen for å se
speilbildet av oss selv
i helfigur
Naboene var strødd nedover i etasjene, og hadde ikke løper foran døra si
Bak den ene spilte noen fiolin, bak en annen lukten av fyrstekake
skygget de for hverandre
Gjemmested
Barnet kjenner kroker i huset som plasser
å gjemme seg
Lørdagskveldene får barnet godteri
Vingummi, salte padder, melkepletter
blander seg med regnvann, hva er tilbake
hos tiggeren
som ikke vet at lyset hver morgen heter håp, heter fremtid, heter nye møter og tro på det som heter jeg
Tiggeren vet hvor kroken hans er, der sitter han
og gjemmer den skitne koppen sin,
kroppen
som passer i den kroken
gjemmer barnet seg og pirker i tapetet, litt hver dag slik at det kan skrive
navnet sitt der
Usynlige bokstaver, som på en hånd kan barnet telle dem
Pirker i huden som sprekker opp
i linjer
Gjem bort, hold ut
Barnet plukker tårene sine selv
i krokene
er de
lenge etter
Tårnsuiten
Det var 299 trappetrinn til tårnsuiten vi bodde i
Jeg lot håret gro. Mor ville klippe det, orket ikke gre det, sa hun
Mye ble greiere da jeg kunne stelle håret mitt selv. Jeg samlet det bak,
kom ikke i veien for noen
Kledte meg i svart og presset brystene flate
Vi hadde ikke heis
Kjøkkentrappen var stengt med tre låser
Egg, liksom
Midt i glaninga mellom kjøkkenet og de andre rommene i tårnsuiten:
En kvinne tegnet av en annen kvinne
Rammet inn av et egg
med kastanjebrunt hår som et fiskegarn rundt kroppen
En akvarell, et egg
liksom
Ubrukelig
Jeg lærte meg aldri å svømme med hodet under vann
men sørger for å ha gummistøvler uten hull
Hør
På veggen henger et maleri av en kvinne. En gave til mor, fra kunstneren selv
Kvinnen har lys hud, håret tegnet med fet farge. Strøket bak øret
dyp grønn
Kvinnen er våken, trøtt og former leppene
Se på det flere ganger
et smil
i det du går forbi, på vei til å hvile øynene på en bok, eller på kveldssola bak almetrærne
Der
et drag ved munnen. Linjen mellom de to leppene
Mørk
rommer en setning
Hør
En stille gate
Tiden tok
til seg pastellplakater fra Panda
med risvegg som skyggebilder
har jeg lukten i huden der
Jesus var en fillefrans
i silkeskrinet
Til Elise
fra pianoet i stua
tok det tid å lære
noter og minutter
Mellom arkene
ligger tiden
Papir brytes ned i naturen fortere
enn annet
vi sliter med å bli kvitt
Et sted blomstrer mandeltrærne
i en stille gate
