Boligflåtten trives og formerer seg raskt i samfunn med uregulerte boligmarkeder. Ved å spekulere i andres elendighet og den opphetede prisveksten i boligmarkedet, øker boligflåtten sin rikdom uten å tilføre samfunnet noe av verdi. Boligflåttfjerneren kan brukes som et miniatyrkubein til boligokkupasjon, og for mer langsiktig boligpolitisk endring ved å rykke boligflåttene ut med roten.
Boligflåtten trives og formerer seg raskt i samfunn med uregulerte boligmarkeder. Og i de senere årene har det utviklet seg en ny type turbo-boligflått som bidrar til enda hurtigere prisvekst på eiendommer. Dette er personer og selskaper som har behov for å hvitvaske penger inntjent på kreativt vis, f.eks. gjennom menneskehandel, korrupsjon eller salg av våpen og narkotika. Transparency International har dokumentert at mer enn 10 % av Aker Brygge og Bjørvika eies fra skatteparadis, og er trolig kjøpt med henblikk på hvitvasking.
Ved ikke å leie ut, men heller la hvitvaskingsobjektene stå tomme – en utbredt tendens i europeiske storbyer – forårsaker disse spekulantenes storstilte eiendomsoppkjøp en oppskrudd etterspørsel, og som kjent, dermed også pris. Den gjengse boligeier kan dermed fryde seg over hvordan oligarker fra kleptokratier i øst og vest bidrar til at veksten i deres formuer skyter fart. En bivirkning er imidlertid at boligtrengende tar Boligflåttfjerneren fatt, kommer seg inn bakdøra og sikrer seg tak over hodet inntil en utkastelsesordre blir iverksatt.
For de som ikke har kommet seg inn på boligmarkedet er hvitvasking gjennom eiendomskjøp dårlig nytt. Klager de, forklarer nyliberale politikere dem at det eneste som kan løse boligproblemene, er at det må bygges mer. Men siden det i overskuelig framtid vil eksistere hvitvaskingstrengende milliardærer, er det naivt å tro at en oppskalert boligbygging vil føre til lavere priser, all den tid nyliberalister og andre frimarkedsfantaster betrakter boplikt, pristak og åpne eierregistre som uhyre skadelig for Markedet.
For å beskytte Markedet settes Menneskerettighetenes konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til side. Der står det at vi alle har rett på boliger med nok lys, luft, plass og nærhet til arbeidssted – og det til en overkommelig pris. Resultatet av prioriteringen er bl.a. at folk bor i kott tre etasjer under bakkeplan som i Beijing, eller har totalt 4 timers reisevei pr. dag mellom hjem og jobb som i London.
Men det finnes et merkelig, annerledes sted; i Wien, i hjertet av Europa, har man gjennom langvarig og systematisk bruk av Boligflåttfjerneren utviklet en helt særegen og sosial boligpolitikk. Der konkurrerer byens dyktigste arkitekter om å få tegne de rimeligste, vakreste, energiteknisk mest innovative boliger med de mest funksjonelle planløsninger, og der byens befolkning år etter år blir kåret til Europas lykkeligste.
Gjennom nesten hundre år med sosialdemokratisk styre, med unntak av den fascistiske perioden fra 1934 til 1945, har rimelige og gode boliger blitt sett på som et grunnleggende felles gode som må beskyttes mot markedssvingninger og prisvekst. Kommunen tok tidlig kontroll over egne tomter, skatter ble innført og utbyggerne ble underlagt streng kontroll.
I dag går én prosent av all inntekt til subsidierte boliger der en halv prosent betales av lønnsmottakerne, mens bedriftene står for den andre halvdelen. Nesten halvparten av Wiens befolkning bor i subsidierte utleieboliger.
I en by der folk slipper å bruke all sin tid på jobb for å betale for en bolig, kan et stort flertall bruke byen til å gå på møter eller kafeer. Der kan de på demokratisk vis for eksempel diskutere sosial integrering, noe som er en av hjørnesteinene i dette unike boligpolitiske prosjektet.
Sammenfattet med Einsteins ord: Der det er vilje er det vei.
