Boligkampen på Sagene
Tyve beboere i Maridalsveien 128 blir kastet ut av hjemmene sine og spør seg: Hvordan kan det ha seg at beboere som stiller langt svakere økonomisk blir bedt om å garantere for en sum som er mellom 32 og 64 millioner kroner høyere enn det eiendomsinvestorene må ut med?
Tekst Maiken Lønnerød og Cathrine Brun Illustrasjon Fenris Film
Beboerne og undertegnede har kjempet en beintøff kamp de siste fire årene for å sikre et trygt hjem for de omlag tyve beboerne i Maridalsveien 128. Aslaug Holm har fulgt oss med kamera og lager dokumentarfilm om boligkampen. Vi har kjempet først mot eiendomsmilliardæren, dernest EBY (etaten) og til sist Byrådet. I møte med en ekstrem hardhet og kynisme har vi måttet hente frem et mot og en utholdenhet vi ikke trodde vi hadde. Vårt spyd har vært å formidle sannheten, igjen og igjen.
Filmen portretterer også en sårbar beboergruppe, tilhørigheten og kjærligheten til en bydel og frykten for å miste hjemstedet vårt.
De eldste har bodd her siden nittensekstisyv
Tenkte vel aldri at nå kommer det en tyv
Hva skjedde egentlig vinteren 2016?
Vi, beboerne, fikk muligheten til å gå fra å være leietakere til å bli eiere av egne boliger (Loven om kommunal forkjøpsrett). Sikre på at vi skulle få hjelp hos kommunen, men ble sjokkert når vi skjønte at kommunen motarbeidet oss, og isteden hjalp frem Ivar Tollefsen/Heimstaden med å sikre seg gården… Why?
Bolighaien hugget tak i våre hjem
Glemte visst helt at naboen er vår venn
På det første infomøtet hvor representanter fra kommunen skulle informere oss om kommunal forkjøpsrett, frarådet de oss å benytte oss av denne retten og påpekte at det nærmest ikke eksisterer noen bygårder som har lykkes med dette de siste15 årene.
Vi ble bedt om å stille en garanti på 199 millioner, mens gården ble kjøpt av eiendomsselskapet Heimstaden/Fredensborg for en sum på mellom 135 og 167 millioner kroner. Mest sannsynlig 135.
Vi fikk forkjøpsrett og samla oss til dugnad
Trodde kommunen ville hjelpe oss fremad
Nå stiller dere kanskje spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at beboere som stiller langt svakere økonomisk blir bedt om å garantere for en sum som er mellom 32 og mest sannsynlig 64 millioner høyere enn det eiendomsinvestorene må ut med?
Dette lurer vi fremdeles på. Etter gjentatte forespørsler har vi enda ikke fått innsyn i grunnlaget for at kommunen har satt denne garantistørrelsen. Ei heller hva som de facto har blitt overført av penger mellom kjøper og selger.
Det sier seg selv at det er så godt som umulig for leietakere med alminnelig økonomi å oppnå bankgaranti på det nivå vi her snakker om, når garantibeløpet er vesentlig høyere enn bygårdens markedsverdi.
Og da kommer neste spørsmål:
Hva ligger til grunn for garantikravet kommunen stiller til beboerne?
Det er helt klare indikasjoner på at kommunen har forholdt seg til investorenes begrep «omsetningsverdi» som grunnlag for deres sikkerhetsstillelse. I brev til kommunen anbefalte investorens advokat at omsetningsverdien for Maridalsveien ble satt til 199 mill. Kommunen satte kort tid etter dette «kjøpesum» til 199 mill. EBY har i direkte kommunikasjon nektet for at det er en sammenheng, og påstår at kommunen har kommet frem til summen på et selvstendig grunnlag. De har imidlertid ikke gitt innsyn i grunnlaget, selv etter gjentatte forespørsler. Vi har kartlagt eiendomsselskapenes formidling av «omsetningsverdi» med kommunens fastsettelse av «kjøpesum» og kommet frem til at disse tallene er så godt som identiske for samtlige bygårder de siste 15 årene.
Isteden blei vi grundig motarbeida
Mens eiendomsmilliardæren ble geleida
Samme saksbehandler som behandlet Maridalsveien, behandlet også Von der Lippes gate 15 i samme tidsrom. Von der Lippes gate fikk satt garantistillelsen til faktisk kjøpesum. Vi kontaktet kommunen for å bli behandlet på like vilkår. Vi fikk et kort og kontant nei på våre gjentatte forespørsler om dette, til vår store forundring. Von der Lippes gate lykkes. Maridalsveien lyktes ikke. Forskjellen mellom disse to gårdene er latentskatten som er lagt på toppen av kjøpesummen, for å «hausse opp» eiendommens verdi, uten rotfeste i realiteter.
Forkjøpsretten i leiegårdsloven er ment å tilrettelegge for at vanlige folk skal ha mulighet til å kjøpe egen bolig i møte med eiendomsinvestorenes store økonomiske muskler. Den gjeldene praksis i Oslo kommune i forbindelse med sikkerhetsstillelse er derfor etter vårt og vår advokats syn, et sterkt kritikkverdig skjønn. Garantikravet umuliggjorde forkjøp, og innebærer de facto rettsfornektelse overfor beboerne – helt i strid med leiegårdslovens formål. Vi har de siste tre årene formidlet budskapet til byrådspartiene, bedt om møte, gjentatte ganger, uten å få et eneste svar.
Etter DN-avsløringene av Tollefsen og NRK-innslag i 2018, engasjerte Odd Einar Dørum (V) og Anne Rygg (H) seg i saken vår. Sammen med samtlige opposisjonspartier er de rystet over behandlingen vi har fått. De har nå kjempet for at vi skal få en kompensasjon for dette tapet. To ganger har flertallet i bystyret vedtatt at vi skal bli inkludert i pilotprosjektet «Leie til eie». Dette er en del av satsingen på den tredje boligsektor. Men Byrådet nekter å følge opp vedtaket og faktisk signere. Byråd Hanna Marcussen ønsker ikke å granske etaten sin.
Håpet er at Hanna og resten av Byrådet våkner, viser mot og sørger for at kommunal forkjøpsrett blir det potente verktøyet innen sosial boligsatsning det var ment å være.
