Borgerlønn vs. Nav
Borgerlønn i sin simpleste form vil gjøre alle trengende til «sosialklienter», som riktignok slipper å søke om ytelsen med jevne mellomrom, men som heller ikke har noen rettigheter utover den månedlige utbetalingen, hevder Harald Lange i denne artikkelen.
Tekst Harald Lange Foto Åse Karlsen
Selv er jeg skeptisk til konseptet «borgerlønn», da jeg frykter at det kan bli hi-jacket av velferdsstatens høyst reelle motstandere og bli en billighetsløsning som etterlater den enkelte uten rettigheter utover den månedlige sjekken. Jeg frykter også at det abstrakte begrepet «borgerlønn» kan bli utgangspunkt for en diskusjon om hvem som har rett til den og hvem som ikke bør ha det, med fare for at ordningen i praksis blir ekskluderende på grunnlag av politiske trender og kampanjer. Jeg tenker at et konsept som «negativ beskatning» kan ha mer for seg, hvilket betyr at man blir kompensert ved såkalt «negativ skatt» om man tjener mindre enn et gitt grunnbeløp. Det blir jo på en måte en slags «borgerlønn» ut av det også, men ikke like lett å kapre, da det kan forankres sterkere institusjonelt og rettsmessig.
Borgerlønn i sin simpleste form vil gjøre alle trengende til «sosialklienter», som riktignok slipper å søke om ytelsen med jevne mellomrom, men som heller ikke har noen rettigheter utover den månedlige utbetalingen. Mitt tips er at denne utbetalingen med stor sannsynlighet vil ligge et godt stykke under levekårsmedianen. Du vil fortsatt være nødt til å søke om eventuelle tilleggsytelser som bostøtte, støtte til spesielle helsetiltak m.m. Strømregninga må du med stor sannsynlighet dekke ut fra «borgerlønna».
På denne bakgrunnen mener jeg at vi bør droppe begrepet «borgerlønn» som var det hvitglødende, og sette oss inn i termen «negativ beskatning», og hvordan et slikt konsept kan forvaltes.
Ideen om en universell velferdsstat er på ingen måte ny, heller ikke tanken om å forenkle og rasjonalisere det til dels unødvendig kompliserte byråkratiet som har en tendens til å utvikle seg i forsøkene på å implementere generelle velferdsgarantier.
Det virker umiddelbart som et fristende alternativ å erstatte det håpløst dysfunksjonelle og kontra-produktive Nav-byråkratiet med automatiserte responser administrert av Skatteetaten etter presise reguleringer. Det kommer til å funke omtrent like bra som rammebetingelsene og reguleringene tillater, hvilket jo også er tilfelle for Nav slik vi kjenner det.
Nav kan ved en slik reform frigjøre 1500 årsverk som i dag er sysselsatt med rigid og nidkjært ettersyn av klienter mistenkt for lureri, og kutte hardt ned på utgiftene til leger som har til oppgave å overprøve vurderingene til klientenes fastleger og spesialister. Disse ressursene kan f.eks. overføres til å utrede klientenes individuelle behov og utfordringer, og fatte vedtak om ytelser på grunnlag av dette. Resten burde være automatikk.
Den faglige kompetansen som er bygget opp i Nav Kontroll over de siste 8–10 årene, kan muligens ha en framtid i Økokrim, med lett omskolering og bytte av fokus. I stedet for å forfølge mulig fifling i tusenkronersklassen kan de kanskje spille en rolle i å begrense den massive skatteflukten, som telles i milliarder. De ville rett og slett få en sjanse til å gjøre noe samfunnsnyttig, til en forandring.
Alt dette høres innbydende ut, eia var vi der og sånn. Alt må jo uansett være bedre enn det dysfunksjonelle og destruktive systemet vi har i dag, som utgjør en konstant trussel mot helse og sikkerhet for både klienter og Nav-ansatte. Hvordan vi har kunnet dure fram med å kaste folk ut i dette er jo et tankekors i seg selv. Hvorfor har vi noensinne trodd at dette ville være en bra idé?
Det er å håpe at en eventuell kampanje for «borgerlønn» ikke vil fortrenge og overskygge den nødvendige rettighetskampen som føres fram på ulike felt underlagt Nav-systemet. «Borgerlønn» eller ikke, kampen for velferdsstaten vil kreve langvarig innsats fra engasjerte fagfolk, tillitspersoner og frivillige fordelt på flere saksfelt forbundet med denne komplekse materien.
Jeg kan ikke fri meg fra vissheten om at en nulling av bolig- og utleiemarkedet, og en tilbakevending til Brattelis tanker om boligsektoren som en bærende velferdsparameter, langt på vei ville gitt folk den lettelsen borgerlønn-tilhengerne forventer. Boligreform nå!
PS. jeg prata her om dagen med en gammel sliter i utenforskapet som mente «borgerlønn» var noe forbanna tull. Han trodde ikke noe på at det ville innebære noen positiv endring for hans del. «Gi oss heller gjeldsfengslet tilbake», sa han, «så kan vi gjøre opp gjelda mens vi får en «ferie» med kost og losji på statens regning. Hadde funka fint for meg», sa han. Hans vurderinger får stå på hans egen regning, men med min ringe kjennskap til problemets omfang, tror jeg dette ville appellert til mange, uten at jeg dermed vil anbefale det som et spor i rettighetskampen.
