Bygården er en lærerik, vakker og engasjerende bok om norsk boligpolitikk, om salget av en kommunal leiegård (Portalgården på Torshov i Oslo) og om dens opprinnelige og nyinnflyttede beboere.
Tekst: Hege Vadstein Foto: Brian Cliff Olguin
Parallelt med det boligpolitiske sporet og fortellingen om Portalgården, får leseren følge hvordan det unge journalistparet som har skapt boka, entrer boligkarrieren, klatrer i den og blir smertelig klar over sin privilegerte posisjon.
Boka gir en god historisk oversikt, og starter med å redegjøre for boligsituasjonen i Kristiania på slutten av 1800-tallet, om hvordan det etter hvert presset seg fram et behov for kommunal politikk på området – i en periode da selv Høyres velgere var rammet av bolignøden – og hvordan dette førte fram til en storstilt kommunal boligsatsing på Torshov; en satsing som Portalgården var en del av.
Det historiske sporet følges helt fram til i dag med dagens vanvittige boligpriser, lange ventekøer for kommunale boliger og mikroskopiske nåløyer for entring av boligmarkedet, eller problemene for i det hele tatt å få leie hvis man tilhører en samfunnsgruppe med uønsket-stempel.
Vi får innsikt i hvordan dagens boligmarked er et resultat av at både Arbeiderpartiet og Høyre ønsket å føre en eierlinje etter krigen – dog med helt ulik motivasjon – og hvordan borettslagformen bød på misnøye i en boligpolitisk situasjon der det øvrige av boligmarkedet var uregulert. På begynnelsen av 80-tallet gjennomførte Willoch-regjeringen sine valgløfter om deregulering av boligsektoren. Det grøvste av pristaket på borettslagleilighetene ble fjernet, og begrensningene på hvor mye bankene fikk låne ut ble opphevet. Prisene skjøt raskt i været, og fortsatte å stige da Gro Harlem Brundtland og hennes regjering i stillhet avskaffet den siste rest av prisregulering på borettslagleiligheter. Raseringen av tidligere tiders boligpolitiske tiltak, var nå nærmest komplett. Det gjensto kun å gjennomføre den klønete utselgingen av kommunale leiligheter. Denne prosessen ble påbegynt på 2000-tallet, og gir Folkvord og Olguin ideen til boka da de går på en leilighetsvisning i Portalgården i 2014 – i håp om å kunne skvise seg inn på boligmarkedet via disse nedslitte leilighetene som kommunen solgte for latterlig lave priser.
Etter noen visninger i Portalgården blir Folkvord og Olguin oppmerksomme på de ulike menneskene som bor eller eier leiligheter i gården. Gjennom intervjuer og svarthvittfotografier blir vi kjent med blant annet Kåre, som har bodd i gården siden 1938, den selvutnevnte rødvinssosialisten Trond – som fant et smutthull inn til boligmarkedet gjennom leilighetskjøp i Portalgården – og småinvestoren, Oddvar, som har kjøpt og pusset opp en leilighet han vil tjene penger på å leie ut. Vi får følge Oddvars regnestykke om inntjening, og en somalisk fars bekymringer om barnas oppvekstvilkår. Vi får møte beboere som får det bedre når antall kommunale leiligheter i Portalgården blir redusert, og vi møter de som får det mye verre.
Både tekst og foto skildrer de personlige møtene med varme og respekt, og oppleves aldri invaderende, kikker-aktig eller fordømmende. Det er et svært godt grep at Folkvord og Olguin er selvutleverende om seg selv og sin egen situasjon – om sin utvikling fra naivt finn.no-surfende til boligkarriereklatrende og samtidig sjokk-bevisste om en del av norsk virkelighet de tidligere tok for gitt – inntil de ble klar over forhistorien. Forståelsen om at boligsituasjonen ikke alltid har vært slik den er i dag, gir perspektiver til å se at det heller ikke trenger å fortsette å være slik. Dette perspektivet er Folkvord og Olguin gode på å videreformidle. Jeg håper virkelig de med dette personlige dokumentet, som gir plass til både følelser og regnestykker, klarer å vekke liv i en viktig debatt fram mot høstens kommunevalg.
Forfattere: B. C. Olguin, M. Sorge Folkvord
Utgave: 1
År: 2018
ISBN: 9788283420630
Ant. sider: 192
Språk: Bokmål
Forlag: Manifest
Årets bilde
Nylig ble et av bildene i boka kåret til Årets bilde 2018 av Pressefotografenes klubb.
Juryen skriver:
«Fotografen har dratt hjem til de statistikken handler om, og han våger å gå inn i det sårbare. Ulikhetene i det norske samfunnet ser oss i øynene på en ekstremt verdig måte. Man skal virkelig forholde seg til situasjonen hans.
Det er tydelig at fotografen har en sosial agenda, og har gått grundig til verks. Fotografiet har en tidløshet over seg, det kunne vært for hundre år siden, men det er det altså ikke. Dette er Norge i vår tid.»
