Byung-Chul Han

- samtidskritiker og det skjønnes nye innovatør

Tekst Ole Harald Dahl

Den koreansk-tyske filosofen Byung-Chul Hans bøker er oversatt til over 20 språk og gis ut i stadig nye opplag. Filosof og forfatter Ole Harald Dahl presenterer her tematikken i Hans forfatterskap og etterlyser norske utgaver av bøkene.

Byung-Chul Han kom til Europa på begynnelsen av 1980-tallet, etter studier i metallurgi i Sør-Korea, hvor han så studerte filosofi, tysk litteratur og teologi i Freiburg og München. Etter en doktorgrad i filosofi har han undervist ved Universitetet i Basel, før han senere altså kom til Hochschule für Gestaltung i Karlsruhe og deretter Universität der Künste i Berlin. Et litterært gjennombrudd fikk han med verket «Müdigkeitsgesällschaft» (Trøtthets-samfunn), 2010, oversatt til mer enn tyve språk, hvor han peker på det paradokset som samtidens kapitalistiske klima representerer, idet den nye kapitalismen har lyktes med å iscenesette et paradigmeskifte fra en kritisk grunnholdning i hverdag og samfunn, til en nå positiv og bejaende sådan, med den følge at samfunnet florerer av utbrenthet, depresjoner og borderline-diagnoser. Den nye handlingsrettede positiviteten unndrar oss muligheten til å opprettholde en psykologisk immunitet, hevder Han.
Med et opparbeidet og solid fundament i kontinental-europeisk filosofi representerer Han dertil en sjelden komplettering, idet han også skriver om buddhistisk filosofi, om Det fjerne Østen og om «tom bevissthet». Og bøkene hans er sjelden avskrekkende voluminøse, idet de oftest ikke utgjør mer enn om lag hundre sider.

Han er i dag den internasjonalt mest leste av de tyske samtidsfilosofene. Tre av hans bøker er oversatte til svensk, og den 65 sider lange førsteutgaven av «Müdigkeitsgesellschaft» foreligger i svensk gjengivelse fra 2013, men er nå utsolgt fra forlaget. En senere andreutgave med to tilleggsessays kom i 2016, foreligger upublisert på norsk. Alt i alt er «Müdigkeitsgesällschaft» også en tynn bok på ca. hundre sider.
Hans bøker er oversatt til mer enn tredve språk og det er særlig blant yngre kunstnere han har blitt godt mottatt, men også samfunns- og samtidskritikere har funnet verdifull substans i Hans analyser, kommentarer, beskrivelser og kritikk. Likeledes leses han av kulturhistorikere, orientalister, antroposofer, tradisjonelle venstre-radikalere, film- og mediefolk og av pedagoger. Spekteret av lesere er med andre ord vidtfavnende.

I mangt dreier hans analyser seg om et oppgjør med den nyliberale markedstenkningen som har preget vårt samfunn stadig mer de siste ti-årene. Han viser hvordan overgangen fra forbudenes og påbudenes tid i den pliktpregede, freudianske æra, har blitt avløst av en positiverings- og ytelseskultur, en optimaliseringstrend hvor individet utbytter seg selv inntil det kollapser inn i sykdomsbilder som var mer eller mindre ukjente for noen tiår tilbake, slik som utbrenthet, post-traumatisk stress-syndrom og selvpåførte depresjoner. Drøfting av psykologisk immunitet er et annet sentralt begrep i analysene.

Som et medisinsk remedium til den selvunderminerende optimaliseringsmentaliteten som nyliberalismen har drevet frem, gjenaktualiserer Han begrepet om «det skjønne». Dette er et begrep og et begrepsinnhold som lever en incognito tilværelse i Norge i dag, blant annet i den norske sjangerbetegnelsen «skjønnlitteratur» og i Kunstakademiets engelske benevnelse av seg selv, som «Academy for fine arts in Oslo», men som en filosofisk og kulturdannende term har dette begrepet blitt trengt inn i en skyggetilværelse gjennom de siste generasjoners diskursanvendelse, til tross for Solum forlags nyutgivelse av norske Marcus Jacob Monrads (1816–1897) storslagne verk på 745 sider, «Æsthetik: det skjønne og dets forekomst i kunst og natur», fra 1890, og den danske filosof og idehistoriker Dorte Jørgensen, som stundom besøker Norge, og hennes gigantiske «Den skønne Tænkning», på henimot tusen sider, fra 2015. Forfatteren Erland Kiøsterud har også forsøkt å aktualisere motivkretsen i to mindre essaysamlinger fra de siste årene. Ja, dette begrepet har forblitt inne i et slags skyggerike ved at det har kommet til å bli ansett som et utdatert begrep. En rekke tyske og italienske tenkere har imidlertid gjennom de siste tyve, tredve år bidratt til å gjenaktualisere dette begrepet på «kontinentet». I 2015 kom da også Buyng-Chul Han med en ny bok om dette, «Die Errettung des Schönen» (Det skjønnes gjenreisning), en motivkrets som andreutgaven av «Müdigkeitsgesällschaft» antydningsvis kulminerer i. Det burde nå absolutt være grunnlag for å introdusere Byung-Chul Han for et norsk publikum.

Forsøk på en filosofisk diagnose av den nye kapitalismens maktstrategier
Med verket «Müdigkeitsgesällschaft» har Han lyktes med å beskrive det paradokset som samtidens kapitalistiske klima representerer, og der den nye kapitalismen har iscenesatt et paradigmeskifte hvor en kritisk grunnholdning i hverdag og samfunn er skiftet ut med en nå positiv og bejaende sådan, med den følge at samfunnet florerer av utbrenthet, depresjoner og borderline-diagnoser. Den nye handlingsrettede positiviteten unndrar oss altså muligheten til å opprettholde en psykologisk immunitet, hevder Han.

I «Psychopolitik», 2015, fortsetter Han den samfunns- og kapitalisme-diagnostiske refleksjonen fra hans senere verker. Her peker han blant annet på hvordan den nye kapitalismen iscenesetter seg som estetikk, som livsstil og som design. Den evner å iscenesette seg som noe vi alle trykker våre likes på. Den har følgelig blitt til noe vi alle opplever at vi trenger, ja, også om vi ønsker å innta roller som kritikere. Denne kapitalismen har klart å vende følelsene våre vis-à-vis den selv, fra kritikk til noe vi liker, til noe vi bejaer. Denne overgangen fra kritikk til handlingsrettet positivitet etterlater en opplevelse av at vi nå optimaliserer oss selv og våre muligheter. Vi er ikke lenger slaver. Nei, vi liker nå. Vi tilslutter oss. Men den langsiktige faren dreier seg om en undergraving av individets muligheter til frihet. Våre frihets- og kommunikasjonsmuligheter har blitt grenseløse, og allikevel, eller kanskje nettopp derfor, underminerer vi oss selv og våre sunne fremtidsmuligheter. Vi overvåker og vi overvåkes og kontrolleres som aldri før, mens «transparens» framheves som en trolldomsformular for vellykket dialog. Vår opplevelse av frihet er en del av den nye kapitalismens design. En langweekend i New York eller Shanghai er tilgjengelig for de fleste. Og samtidig synker vi sammen i avmakt over spørsmålet om hvor våre liv skal ta veien.

Interessant er det å se at en tysk-koreaner som Byung-Chul Han, med vedvarende tilknytning til orientalske tenkertradisjoner, vinner en posisjon i sentraleuropeisk maistream, liksom en Gernot Böhme, som også drøfter den nye kapitalismen som estetisk prosjekt. Mens Böhmes bakgrunn har gitt ham en sterk forankring i sentraleuropeiske tradisjoner gjennom filosofi, matematikk og fysikk på 1950, -60 og -70-tallet, før han så omkring 1980 fant frem til zen-buddhismen, som så igjen har hatt en forsterkende innvirkning på hans lesninger av utvikling og begivenheter i Vesten, så er altså Han en som har søkt seg et kulturelt asyl i Tyskland. Øyner vi her en ny tendens, et nytt jeg-begrep i emning, hvor en vestlig modernitets-kritikk av Orientens visdomstradisjoner oppheves, slik denne har gått på en kritikk av de orientalske tradisjonenes vilje til jeg-oppløsning, – jeg-oppløsning til fordel for en mulig gjenintegrering av bevisstheten i de evige sfærer? Øyner vi her en mulighet for at den orientalske visdommen kan gjenaktualiseres i Europa, som en veiviser inn til inspirasjoner som mennesket kan ta del i, idet dette er utmattet av sin fornuftige og positive handlingsoptimisme; øyner vi en veiviser på en vei til gjenetablering av legemlig og psykologisk sunnhet? Øyner vi en vei hvor det konvensjonsbetingede modernitets-jeget kan tre tilbake fra sin dominerende posisjon i psyken, som lydig tjenerskap for rasjonalitetens og kapitalismens manipulerende diktatur, til fordel for en bevissthetens oppvåkning i et legemlig forankret selv, hvor dualismens barrierer drives mot oppløsning, på en vei mot ny og intensivert kultivering?

Jeget gjøres til resonansorgan
Byung-Chul Han er som nevnt en produktiv herre. Bøkene hans leses da også av en tiltagende skare interesserte, og ikke bare i Tyskland. Hans lille hovedverk, «Müdigkeitsgesellschaft», var allerede i 2013 kommet i åtte opplag. I 2016 kom boka i ny og utvidet utgave med to tilleggsessays, slik at verket begynte å ligne en liten bok og ikke bare en brosjyre, med sine 115 små sider. I 2015 kom «Was ist Macht» ut som Reclam-bok. I 2016 kom også «Philosophie des Zen-Buddismus» ut som gul Reclam-utgave.

«Close-up in Unschärfe» er en slags beretning fra sommerferien 2016, hvor Han i friukene fra Universität der Künste Berlin ville spille inn en «intensiv kjærlighetsfilm». Han stod selv for det meste som måtte gjøres, amatør i håndverket var han, og uten erfaring med et eneste filmset, men fikk så med seg noen skuespillere fra Berliner Volksbühne og gjennomførte. Gjennom denne beretningen kan vi bedre lære Byung-Chul Han som person å kjenne, enn hva de tidligere essayene og fagfilosofiske verkene tillater. På grunnlag av erfaringene sommeren 2016, har Han så dratt i gang en åpen og populær forelesningsrekke ved Universität der Künste Berlin om fotografering og film.

«Die Austreibung des Anderen» er imidlertid et samtidskritisk og filosofisk interessant essay. Vi lever i en såkalt nyliberalistisk tid, der alle tenkes likestilte og enhver har mulighet til å initiere sine ideer, til å prøve dem ut i et samfunn hvor ideens liv står og faller med hva den eller de initierende yter, for å gjøre ideen til et vellykket foretak. Vi er med andre ord drevet inn i et ytelses-samfunn, hvor det handler om å prestere og yte, om å yte og prestere, og samtidig opptre som sympati-ytende like-klikkere i alle mulige sammenhenger. Ja, for over alt er det mulig å finne noe som man kan like. Følgen blir, ifølge Han, et samfunn av utarmede og sykelige, et samfunn som forakter det å være trøtt og sliten, og følgelig mister det viktigste aspektet ved det å være et menneske, av syne. Det nyliberalistiske samfunnets krav om tilslutning utarmer og sykeliggjør. Og vi forstår ikke lenger hvordan vi lever våre liv i skjulte utbyttingsstrategers vold. Til forskjell fra den gang majoriteten av oss jobbet i fabrikker og var fanger i en synlig proletariatets kultur, ser vi ikke lenger hvordan vi i dag er utbyttingsstrategenes ofre. Vi tror snarere det er vår egen vilje å sette våre gode ideer ut i livet. Vår tid og vårt samfunn fører med andre ord til at vi øver vold mot oss selv; likeledes også mot de menneskene vi har omkring oss. Vi er i ferd med å miste vår menneskelighet av syne, til fordel for å være ytelsesmaskiner med sympatisk attitude og en glatt, pornografisk overflate.

I Han sin kritikk av denne utviklingen er det ikke vanskelig å få øye på hans bakgrunn fra det fjerne Østen og hans forankring i Zen-Buddhismen, men han søker kontekst for denne kritikken i europeisk litteratur og filosofi, og slår dermed to fluer i en smekk.
Til dels er det svært kompakte og visdomsfulle fremstillinger Han gir. Sjelden snakkes det i dag om visdom i litteratur, tenkning og kritikk, men når det kommer til Byung-Chul Han er det slett ikke upassende å bruke dette gammelmodige begrepet. Mangt et avsnitt, ja, mang en setning, kan leses som ansporinger til meditativ gjennomtenkning, undersøkelse og utprøving, om man som leser skal komme Han sine begreper og hans kritikk inn på livet. Således rettferdiggjøres de relativt tynne bøkene av hva vi i Vesten etterlyser som «substans» i teksten.

Han diskuterer den vestlige menneskehets prometevske ytelseskontekst opp mot den østlige menneskehets buddhistiske «ikke-jeg» som ideal. Han forfekter en lære om hvordan vi igjen kan komme på sporet av vår menneskelighet, som er han en ny Pandora med sin helbredende salve i krukken, idet han peker på hvordan det trøtte, utmattede og syke vestlige mennesket igjen kan komme det menneskelige inn på livet gjennom en form for aktiv inaktivtet à la buddhistisk ikke-gjøring, for således å erstatte det ytelses- og prestasjonsorienterte jeget med et ikke-jeg, som vi alle kan hvile i. Dette ikke-jeget, sier Han, er et slikt aspekt ved vår natur som også kan inkludere den andre og de andre i våre liv, gjennom dets aktive inaktivitet, dets opparbeidelse av lyttende kompetanse vis-à-vis de andre, men også lyttende aktivitet vis-à-vis vår utmattede psyke og våre slitne legemer. Michael Ende (1929–1986) sin fortelling om Momo fra 1970-tallet, hentes frem som et forbilde, slik lille Momo førte menneskene til seg gjennom hennes lyttende nærvær og interesse.

I en utvidet andreutgave av gjennombruddsverket «Müdigkeitsgesällschaft» satte Han opp årstidsfeiringer- og månedsfester som en slags allmenn samtidsmedisin vis-à-vis nyliberalismens utarmende ytelses- og optimaliseringskultur, hvor han vil imøtekomme en lengsel som demrer i enhver, hvor det kan la seg gjøre å søke det vakre og skjønne i feiringene, for på det viset å imøtekomme det genuint søkende i det enkelte menneske.

I sine fremstillinger klarer Han fremfor alt å pakke komplekse forbindelser og vanskelig tilgjengelig innhold inn i forenklede og allikevel presise formuleringer. Han har et talent for forenkling, men når du leser ham, ser og forstår du at det ligger et omfattende arbeid bak fremstillingen av hvert tema han tar for seg. Han unngår å miste det verdifulle eller essensielle underveis i skriveprosessen, selv om fremstillingene hans er forenklede og mer umiddelbart tilgjengelige enn andre sine, og hans personlige vurderinger også er pakket inn i relativt enkle, men nøyaktige, formuleringer. Han snakker et språk der han møter den yngre generasjonen hjemme. Bøkene hans er ofte som en brosjyre du kan putte i jakkelomma, men det kritisk undersøkte innholdet, fenomenene og synspunktene som beskrives, er presise og superaktuelle fremstillinger som svært mange kjenner seg igjen i, hvor svært mange finner språk for hva de selv står oppe i, ved nettopp å lese hans bøker.

I hans siste bok, «Krise der Narration» (Fortellingens sammenbrudd), 2023, tar Han for seg «den inflasjonspregede bruken av begrepet ‘narrativer’» og hvordan dette «paradoksalt nok har kommet til å skape en narrativ krise». Midt i den støyende historiefortellingen er det et narrativt vakuum som viser seg som mangel på mening og en påfallende desorientering. Storytelling har blitt til storyselling – noe man til og med kan oppleve i Norge, men hva handler det så om, når fortellingen fremtrer som et uttrykk for en «meningstomhet og desorientering»?
Han svarer selv på dette spørsmålet i forordet: «På den ene siden akselererer informasjonsmetningen av samfunnet og følgelig dets de-narrativisering. På den annen side, midt i tsunamien av informasjon, våkner behovet for mening, behovet for identitet og en kvalifisert evne til orientering, i form av et behov for å rydde og tynne den tette skogen av informasjon, hvor vi i tiltagende grad er truet av faren for å kunne gå oss vill. […] Midt i havet av informasjon og data, leter vi etter narrative ankere.»

Hvis dagens delvis lærde og kunnskapsfylte fortelling ikke er egnet til å gi de søkende, yngre en viss tilfredsstillelse i deres lengsel etter verdifulle orienteringsevner, så mangler det noe. Vi skal ikke være som programmerte, uoverkommelige, seiershungrige aktører. Livet selv fremmer noe annet for oss, enten vi ønsker å tenne en sunn livsglede, en mening med livet og også en viss opplevelse av mening og glede ved tiden vi deltar og lever i. «Religion er en karakteristisk fortelling med et indre element av sannhet. […] Tiden selv blir narrativt ladet. Den kristne kalenderen får hver dag til å virke meningsfull. I den post-narrative tiden avnarrativiseres det til en meningsløs avtalekalender. Religiøse høytider er prakten og klimaks i en epoke. Uten fortelling blir det ingen feiring, ingen følelse av feiring som en økt følelse av å være, men bare arbeid og fritid, produksjon og forbruk. I den postnarrative tiden kommersialiseres feiring og festivaler til arrangementer og forestillinger. […] Narrativ og informasjon er motstridende krefter. […] og populær storytelling har blitt følelsesaktiverende historiefortelling i kapitalismens tidsalder. […] Men storytelling kan ikke forvandle det desorienterte, meningsløse informasjonssamfunnet tilbake til et stabilt fortellerfellesskap. […] Tsunamien av informasjon splitter oppmerksomheten. Den forhindrer den kontemplative dvelingen som er konstituerende for fortelling og lyttende nærvær.»

En slik liten, fragmentarisk kommentar kan ikke yte Byung-Chul Han noen form for rettferdighet. Med dette ønsker jeg kun å gjøre et norsk-skandinavisk publikum oppmerksom på denne filosofen, og peke på retninger i hans tenkning og forfatterskap.

Byung-Chul Han
f. 1959, tysk-koreansk filosof, av den spanske avisen El Pais utropt til «den nye tyske filosofistjernen», med forhenværende professorater ved så vel Universität der Künste i Berlin som ved Hochschule für Gestaltung i Karlsruhe, da som kollega til Peter Sloterdijk, men idag lever og virker Chul-Han kun som frittstående forfatter. Hans samlede litterære produksjon utgjøres av om lag 30 bøker. Han er oversatt til 20 språk, men er nærmest fullstendig ukjent i Norge.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: