Tekst og foto Thale Husemoen
Faen, det er vår! Faen, det er bare februar!
Lyden av fotballkamp når du vasker opp.
Lyden av oppvask. Lyden av dine egne tanker når du vasker opp.
Metallisk lyd av billig techno fra sidemannens øreplugger på trikken.
Du tenker at det er greit å høre på kjempefort punk når du er sliten.
Du går av trikken.
Kråkene vet det er vår, selv om det er februar: masseansamling når du passerer de store trærne på vei hjem.
Lyden av et sammenbrudd?
En bro som krakelerer.
En skygge av et menneske, delt i to.
En bygnings kollaps.
Lyden av naboen som støvsuger mens du sitter på do søndag kveld.
Lyden av den lydløse kjøkkenklokken på steikeovnen.
Lyden av fluer du har hørt i vinduskarmen, når det har vært sommer og varmt.
Lyden av veps du presser mot det lave taket i kjeller’n med en gammel avis du senere skal fyre opp i ovnen med.
Lyden av avispapir du ruller sammen, luftig.
Lager lommer av luft.
Lyden av ild.
Lyden av ild når peisdøren er lukket.
28. februar. Quiz
- Er det innafor å bruke to skjorter på én gang? Først tynn bomull, så flanell?
- Er hypokondere immune mot korona?
- Er hele Sognsvann islagt nå?
- Hva er forskjellen på aksjer og obligasjoner?
- Sophie Elise, hvor høy er hun?
- Hvor mange postkontor er det i Oslo nå, jeg vet om Carl Berner og Grønland
- Vestkanttorvet har også et annet navn, hvilket?
- Hvilket år ble Frognerbadet bygget?
- Tilhører Akershus Viken?
- Er det for sent å snu nå?
- Hvordan måler man lengden på en hund?
- Er numerologi bare tull?
29. februar. Bøker og poteter
Bøker og poteter, kål og stearinlys.
Fiskeboller på boks og fyrstikker.
Siste snøfall.
Spaghetti og First Price-batterier.
Minst 10 sett take away-spisepinner i kjøkkenskuffen,
og nedfrosset røkt laks fra jul i fryseren.
En pose med pikekyss og lamaullteppe.
Lobber på en rød teglsteinsvegg, hengende på en rusten spiker,
til pynt.
Dalende ned i vinden, under verandaen, et par kvitteringer.
En tom pappeske, et saueskinn og naboens høflige smil.
Her har ingen snødd inne før.
Et bygg murt på plass mange år før krigen.
5. MARS Sommerfugl på verandaen.
14. mars. Mama, we are all crazy now!
Noen galer som haner, fra balkongene i Oslo by,
i Italia er det samspill med tamburiner og trekkspill og klapping
fra balkongene.
De desperate hopper fra taket uten paraply i tanken,
eller redder naboens pustebesvær med munn til munn.
Noen av de mest engstelige som fremdeles har sin frihet,
slutter å dusje og går ikke ut med søpla,
som om de plutselig ble avslørt, avkledd, tatt på fersken,
at de også er folk, personer, individer.
Atter andre tenker på hvor liten fryser de har.
Molekyler og atomer. Biomasser.
Strøm og m a t. Naboer. Familie.
Vi takler én kveld til.
Ikke faen.
16. mars. Etterpå
Man kan jo bestille flyreiser til november, til Tenerife, til Marokko, til Nepal, til Japan, det har nok roet seg innen den tid.
Jeg ser på klokka, tar tiden, ja, hele tiden. Det tikker tikk takk, og jeg tenker på lengdegrader og breddegrader, ekvator og tidsforskjeller.
Fly gjennom flysoner, og lydmurer i nyrenset luft, slippe seg ut i fallskjerm og lande på en ukjent strand, Zanzibar!
Korallrev og månefisk, innfødte unge gutter som hegner om hvite, middelaldrende kvinner og solsengene deres. Nei, assosierer tilbake, lander et annet sted, der sherpaene hjelper turister opp til Mount Everest. Ja, nå er det fritt hvor som helst! Verden er nå fri igjen, til å fly som før, og det blir så deilig når alt blir som før igjen.
17. mars. En gang var vi krigere
En gang på 80-tallet drømte jeg om å vokse opp i en afrikansk landsby, følte meg mer afrikansk enn viking, mer samisk enn oslofjording.
Før det, mer native American. Også steinaldermenneske, saueskinn med hull til hodet, saueskinnsponcho, belte rundt livet, kniv av flintstein.
Bananblad som tallerken var bilde på himmelsk lykke. Kokebanan, finnes det?
Lukten av forlatte fjøs fra tidlig 1900-tallet, fremdeles eim av drift og liv. En skål på gulvet – det må ha vært til katten – da vi var på besøk hos fatter som hadde tatt over en husmannsplass.
22. mars. Dirty old town
Hus og andre bygninger blir ikke bombet, og vi har fremdeles våre egne regjeringer.
Vi kan fremdeles skaffe oss mat, ingen rasjonering, bare vi har penger.
Og tv og Skype, og noen har verandaer og kjellere og tak, kun gater og veier og hushjørner og benker og parker og køer finnes det bruksregler for.
Ikke på grunn av forskjellig hudfarge. Eller kjønn. Vi kan dusje og pusse tennene og vaske klærne. Om morgenen kan vi høre på radio. På kvelden, se film etter film.
De fleste har et hjem, de med mindre hjem er det verre for.
Er det tiden for triste sanger?
Dirty old Town med The Pogues?
Det er ikke tiden for triste sanger.
I morgen skal Oslos gater vaskes fordi det er vår.
26. mars. Løkka
Virkeligheten kom for nær, da er det bare å dele den opp, bibelske proporsjoner.
Katastrofer og ødeleggelser, omvendte mirakler.
Sporvognfolket fortsetter å legge nye skinneganger,
klinker skjøtene på plass,
det gnistrer når de bolter.
Hammeren som slår,
for vi trenger fremdeles hender,
og den gjentagende rytmen fortsetter.
Så lenge går det ikke an å holde pusten,
klinke klinkene på plass til alt er på skinner igjen.
27. mars. Sentrumsnært
I dag har jeg følt meg muselortliten.
I går som et eggeskall. Og dagen før der, et solsikkefrø. Naboen min er et bananskall jeg ikke skal skli på. Vi er USBL-bananskall med samme inngang.
Byens løse og faste fugler sulter uten vår søppel i sentrum, måkene begynner å bli desperate. Hjemme på kjøkkenbenken har det stablet seg en pyramide av skorper.
På Karl Johan sitter det en mann og slår en stein mot bakken.
Tusen takk», sa steinaldermennesket, som fremdeles hadde et språk, da jeg la tyvekroningen i hånda hans.
29. Mars
En gang var menneskene jordas salt,
en gang var vi kanskje det.
31. mars. Hva jeg tenkte på i går
Hva jeg tenkte på i går:
Godt at David Bowie dro videre før dette.
Godt Prince slapp dette. Og Lou Reed.
Eller Anne Grete Preus. Godt Leonard Cohen slapp dette.
Godt at noen slapp unna dette.
Godt Radka Toneff slapp.
Godt fatter slapp dette.
Godt Joachim Nilsen slapp dette.
Det blir feil å si, sier du?
Men det var dette jeg tenkte på i går.
1. april
Selv om kirsebærtrærne blomstrer i Kjølberggata og Niels Juels gate, blir ørene
glødende varme når man kommer inn fra iskald vind.
Og polet har fremdeles konjakk.
Alle skal få.
Vin og marsipan.
I morgen er det allerede 1. april!
3. april. Mellom revolusjon, kjedsomhet og frykt
De gule vestene, hva gjør de uten gatene?
Virus i lungene, ikke bare gift i gasskamrene,
nå skal alle kjenne på frykten, og mange vil komme til å avlide.
Det går bra, skriver barna med kritt på asfalten.
Hoppe paradis, ikke tråkke utenfor, hinke på ett bein, snu, og plukke opp nøkkelknippet.
Ikke tråkk utenfor!
I en felles undergang, som forhåpentligvis blir en overgang. Vi må være den forandringen.
Vi er det allerede.
Det er infantilt å skrive uten å tenke. Noen gjør det hele tiden, men
man trenger ikke å kjede seg bare fordi man venter på de rette skyene og det rette lyset som gir regnbuer.
16. april. På slottstrappa
Vi må nok vente, vente og se. Tiltak eller ikke tiltak, avstand og munnbind.
Lillehammer–Trondheim, stappfullt tog. Karl Johan, halvfullt.
Vaktskifte utenfor slottet. Gromkoselig stille og vårlig.
Alt avlyses.
Knut Hamsun sitter ved siden av meg og forteller at Sult kom ikke av seg selv,
Han hadde også selv opplevd sult. Det er ikke nok, sa han.
Husk at Forbrytelse og Straff kom ut først. Jeg trengte bare å skrive den om litt,
så kulturkosakkene ikke skulle finne min gjengrodde sti. Hvem vil bli smadret mot murstein av hestehover grunnet plagiat?
Jeg satte Oslo på kartet, i hvert fall, sa han.
Ja, sa jeg, det gjorde du.
18. april n gst fi k
Er du from, er du ren, nesten lytefri.
Like from som de katolske martyrer?
Like forsiktig som en buddhistisk munk?
Vise forsiktighet, hensyn, være bevisst.
13 Ave Mariaer på rappen etter hver tur i vaskekjeller’n.
Skitten og ren. Avlat og selvisolasjon.
Piske seg selv, ofre ofre ofre og be, det er fromhetens pris.
Fem søyler i Islam, ikke syv. Bare fem.
Nå er det snart ramadan.
20. april. TV
Mye Norge rundt for tiden, lineær kose-tv,
ikke bare samsendinger og direktesendinger og
dronefilming,
men plutselig kommer resten av verden inn,
ikke hengekøyer, tursekker, parksitting eller
snømåking.
Fra lesebriller til dykkemaske, plutselig på dypt
vann i verdens CO2-soner,
varer like lenge som en gjennomsnittsepisode
på Netflix.
Så var det allikevel bare en drøm,
bevisstheten om resten av oss.
28. april. Håkjerringa
Hver kveld er som å komme frem til hytta,
sengen er som høyfjellet, skiene er dyna og søvnen er lette stavtak i skaresnø.
Hver morgen er som å våkne på en smal kahyttseng i en ubåt.
Man finner det man skal og gjør det man skal, sjekker skjermen, sjekker nattens impulser på et signalkart, når kaffen har blitt nesten lunken, er det på tide å åpne luken.
Blir like overrasket hver gang: Himmel over vann.
Det er dag, det er lyst. En ny dag har åpnet seg.
Og man må ta imot disse dagene, som om de aldri kom igjen.
Et påbegynt hundeår. Hundedagene? Det er på sommeren.
Men ett hundeår består også av hundeuker og hundemåneder!
Håkjerringa kan jo bli flere hundre år. På havets dyp går dagene som sekunder for håkjerringa.
Disse dagene kommer ikke igjen.
Snart er det 1. mai. Jeg gråter i albuen bare av tanken.
30. april med et smil
Nå vet vi at vi er kun brødskiver skåret fra et brød,
som skal samme sted.
Dype graver blir gravd,
og vi blir lagt fem i høyden og mange flere i
bredden.
Dit vi skal, er det nesten plass til alle, sies det.
Ti tusen engler går det på ett knappenålshode.
Da er det bare å begynne å regne på nåleputa.
Drøssevis av engler, de tar så uendelig liten plass!
Det er smerten vi snart ikke klarer å lage rom for her nede lenger.
Knekkebrød til kvelds, oblatsmuler i senga.
1. mai
Gi meg de rene og ranke, fra fem til femti mennesker på et blunk.
Vi viser disiplin og solidaritet.
Fem i rekkene, hold avstand, jeg husker det som om det var i går:
Tåregass i barnevogna, 1. mai 1978.
Revolusjonens barn var bare sektens barn.
Denne tida kan forandre verden, den forandrer verden nå.
Vi forandres nå.
Gi meg de rene og ranke,
og mindre frykt.
