De rikes krig mot de fattige og mot naturen
Den økologiske krisa er først og fremst de rikes krig mot både de fattige og naturen, hevder Even Dessau i Extinction Rebellion (XR). Han ser blant annet på forholdet mellom nyliberalisme og miljøbevegelse.
Tekst Even Dessau Foto Redaksjonen
For to år siden satte britiske meteorologer sammen en fiktiv værmelding for framtida.(1) Basert på framskrivninger fra klimamodeller meldte de om temperaturer rundt 40 grader over store deler av landet en julidag i 2050. Sånn kunne det bli dersom utviklingen fortsatte i samme retning som nå, lød advarselen.
Var det propaganda, indoktrinering og hysteri, som kommentarfeltene ville ha det til? Jeg ble påvirket av kommentarene selv, og husker jeg tenkte at dette kanskje ikke var en helt heldig måte å kommunisere situasjonen på. Den siste uka har den fiktive værmeldingen blitt funnet fram igjen. Den viste seg å treffe skremmende godt(2) – ikke på været i 2050, men i 2022.
I skrivende stund befinner Europa seg i en massiv hetebølge, der enkelte land opplever den verste tørken som noensinne er målt. I Italia har Po-elva tørket ut.(3) noe som påvirker en tredjedel av landets jordbruksproduksjon. Årets forrige varmebølge har allerede herjet med landbruksproduksjonen i en rekke land. Sommeren ligger an til å toppe fjoråret, med hetebølger og massive skogbranner(4) i blant annet Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike, Albania, Makedonia, Spania, Algerie, Tunisia, Libanon og Israel.
Samtidig får den politiske situasjonen flere europeiske land til å ville fyre opp kullkraftverkene igjen.
De massive, dødelige flommene i India som har etterfulgt de massive, dødelige hetebølgene, eller i Australia, der ett års nedbørsmengde har falt på tre dager i enkelte regioner, har vi ikke egentlig hatt tid til å legge merke til.
Det var været denne uka, altså. I takt med at stadig flere rekorder brytes, øker følelsen av å være ufrivillige deltakere i verdens største naturvitenskapelige eksperiment, som ingen ennå vet utgangen av.
En nødsituasjon, på vei mot en katastrofe
«Klimaendringer lurer ikke rundt hjørnet, de er her allerede. (…) Vi er i en nødsituasjon, på vei mot en katastrofe.» Det er ikke Extinction Rebellion eller andre miljøaktivister som sier dette. Ordene ble uttalt av Inger Andersen, sjef for FNs miljøprogram, da klimapanelets siste rapport ble lagt fram.
Politikernes rolle ble gradvis omdefinert til å være fødselshjelpere og partyfiksere for nye markeder.
At trauste FN-byråkrater har overtatt de mest radikale aktivistenes retorikk er et tegn på hvordan økokrisa blitt stadig mer påtrengende. Ingen som har satt seg inn i saken tror lenger på at 1,5-gradersmålet er oppnåelig. I en NRK-undersøkelse blant 221 klimaforskere(5) sa 89 prosent at det var usannsynlig at verden ville nå målet fra Parisavtalen. Seksti prosent av forfatterne av FNs klimarapport tror oppvarmingen blir minst tre grader.(6) Dette kommer til å bli stygt.
Tre år har gått siden Det internasjonale naturpanelet slo alarm. En million arter står i fare for å utryddes, og over tre milliarder mennesker lider på grunn av tap av natur, ifølge Naturpanelets rapport, som er den mest omfattende tilstandsrapporten for naturen som noen gang er laget. 145 eksperter fra 50 land konkluderte med at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene.
Likevel står verden uten engang en avtale om å forsøke å gjøre noe med problemet. FNs Aichi-mål om biologisk mangfold skulle «sikre at økosystemene i 2020 er robuste og leverer livsviktige økosystemtjenester til folk, og derved bevarer klodens livsvariasjon og bidrar til menneskelig utvikling og velferd og til bekjempelse av fattigdom». Ikke et eneste av målene ble nådd. Arbeidet med en ny naturavtale er nå flere år på overtid.(7)
I takt med at oppmerksomheten om krisa har blitt større, har krisa blitt dypere. Høystemt retorikk er det mye av, men handling følger ikke ord. For hver gang en politiker erklærer at «klimaendringene er vår tids største utfordring» åpnes en ny oljebrønn. Hver gang en bedrift bruker ordene «grønn» eller «bærekraftig» i sin markedsføring, hugges et nytt tre i regnskogen.
Iblant får man inntrykk av at det foregår en «grønt skifte» i verden. At ting er i ferd med å forandre seg til det bedre, selv om det kanskje tar litt for lang tid.
Men det blir ikke bedre. Det blir verre. Klimaendringene skjer raskere enn hva forskere tidligere hadde antatt.
De syv siste årene har vært de syv varmeste som noen gang er målt.(8) Verdens meteorologiorganisasjon anser det nå som 50 prosent sannsynlig at verden bikker 1,5 graders oppvarming minst ett av de neste fem årene.
Vi har visst dette lenge
Jeg tilhører en generasjon som har vokst opp med bevisstheten om den økologiske krisa. Noen år før jeg ble født hadde Grenser for vekst, Arne Næss og Erik Dammanns Fremtiden i våre hender satt trusselen mot økosystemene ettertrykkelig på dagsordenen. Blant mine barndomsminner er Blekkulf-klubben, Rio-toppmøtet og Gro som snakket om vår felles framtid. På førskolen sendte vi trær i posten til Afrika (ja, faktisk!) for å hjelpe til i kampen mot ørkenspredning. Vi lærte om bærekraftig utvikling, plastforsøpling og at det var viktig å ta vare på naturen.
I 1988, da jeg var åtte år gammel, vitnet NASA-forskeren James Hansen til USAs kongress om klimaendringene. Det året hadde de fem første månedene av året vært de varmeste på 130 år med målinger. Hvis trenden fortsatte risikerte man en oppvarming på mellom 3 og 9 grader mellom 2025 og 2050, advarte New York Times(9) den gangen.
«Det er på tide å slutte å gå rundt grøten, og innrømme at bevisene er ganske sterke for at drivhuseffekten er her», sa Hansen.
Den rikeste ene prosenten av befolkningen står for en like stor del av utslippene som de fattigste tre milliardene.
Vi snakker iblant om dagens ungdom som om de er den første generasjonen som vokser opp med bevissthet om den økologiske krisa. Men det er ikke sant. Vi visste godt om alt dette. Det er ikke så lenge siden vi var de unge som skulle redde verden. Nå er det min generasjon som ødelegger natur og forgifter atmosfæren i bytte mot penger, mens vi snakker om at Greta Thunberg og hennes generasjon skal rydde opp etter oss.
Mine jevnaldrende investorer og administrerende direktører hadde alle forutsetninger for å kjenne konsekvensene av sine handlinger. De bare valgte ikke å bry seg. I stedet har de valgt å være medløpere og kriseprofitører, eller de har latt seg forføre av floskler om bærekraftig utvikling. Kanskje de bare har tenkt at det ikke er så nøye. Noen tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat.
Ekspander og dø
Den økologiske krisa drives fram av en ustoppelig vekstmaskin. Millioner av maskiner må ha mat,(10) millioner av investorer må ha sine profittmarginer. «Ekspander eller dø», som Raga Rockers sier, er kapitalismens logikk. Man må bli større eller gå under.
Kapitalismen fungerer for å skape vekst og utnytte hver eneste tilgjengelige ressurs. Men den har ingen mekanisme for å si: takk, vi er fornøyd. Det er nok nå. Det finnes en idé om at økonomisk vekst kan «frakoples» vekst i materielt forbruk og utslipp,(11) men dette er ikke mer enn en idé. Det stemmer for så vidt at det ikke er et én-til-én-forhold mellom BNP og bruk av naturressurser, men idéen om at økonomien kan vokse uten konsekvenser for natur og økosystemer savner empirisk belegg. Under den første dotcom-bølgen hørte man iblant uttrykket «den ikke-materielle økonomien». Nå står internett for større klimagassutslipp enn flytrafikken.(12)
Klimagassutslippene og forbruket av fossile brensler er høyere enn de noen gang har vært. Dette er den økonomiske vekstens motor. Økonomien har et materielt grunnlag. Derfor fortsetter ødeleggelsene av økosystemet. Derfor blir de sterkere i takt med at kunnskapen om dem øker. Som samfunn vet vi ikke hvordan vi skal stoppe. Og så lenge det er penger å tjene, har økonomiens beslutningstakere heller ikke lyst.
Der har vi havnet. Tross all vår kunnskap, tross all vår gudeliknende teknologi, er det likevel lettere å forestille seg en økologisk og samfunnsmessig kollaps(13) enn et samfunn i økologisk likevekt. Voksen på Ikaros’ vinger er i ferd med å smelte.
Den nyliberale revolusjonen
Omtrent samtidig som oppmerksomheten om klimakrisa begynte å bli mainstream, skjedde også noe annet: en kraftig internasjonal bevegelse vant fram i sitt forsøk på å ekspandere markedskreftene til stadig nye områder av samfunnet. Vi fikk Deng Xiaopings liberalisering av den kinesiske økonomien. Vi fikk massiv privatisering og økonomisk sjokkterapi i den gamle østblokken. Vi fikk Chicago Boys og Reagan og Thatcher og Willoch, WTO og markedsstyrt «globalisering». Politikernes rolle ble gradvis omdefinert til å være fødselshjelpere og partyfiksere for nye markeder. Som Naomi Klein påviste i Sjokkdoktrinen har hver krise blitt brukt til ytterligere å befeste det markedsbaserte samfunnet.
Den økonomiske geografen David Harvey definerer nyliberalisme som idéen om at «menneskelig velvære best kan bli fremmet ved å frigjøre forretningsmessige friheter og ferdigheter innenfor et institusjonelt rammeverk preget av sterk privat eiendomsrett, frie markeder og fri handel» (A Brief History of Neoliberalism, 2005). Denne ideologien er blitt så dominerende at den ofte ikke engang blir lagt merke til. Det er bare sånn verden er.
Nyliberalismens hegemoni ble sementert med erklæringer om historiens slutt(14) og ideologienes død.(15) Nå har man visst oppdaget at ideologiene ikke var døde likevel. Det pågår snarere en «konfrontasjon mellom to helt ulike samfunnssyn»(16) i verden, demokrati mot diktatur. Putin og Xi mot Biden og von der Leyen og, ehm, Erdogan. Sett med økologiske briller er de kanskje ikke så ulike likevel. Begge disse «samfunnssynene» styrer oss mot økologisk kollaps, om enn med varierende grad av brutalitet. Ideologiske forskjeller til tross inngår disse samfunnene i det samme globale økonomiske maskineriet.
Nyliberalisme er ikke det samme som kapitalisme. Det er kapitalisme med glidemiddel, der deregulering, privatisering, frihandel, skattelette og inflasjonsstyring skulle få økonomien til å vokse. Der staten skulle tilrettelegge snarere enn å begrense markedet,(17) og der mulighetene for å temme de destruktive sidene av den kapitalistiske økonomien er blitt kraftig og bevisst redusert.
Dette er ikke en påstand om at f.eks. stalinistisk kommandoøkonomi tar mer hensyn til miljøet. Den er død og begravet, og takk for det. Økonomien er like fullt ute av kontroll, hinsides muligheten for en politisk styrt myk landing. Den er, med Marx’ ord, lik «trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram».
Den nyliberale miljøbevegelsen
Mardøla-aksjonen i 1970 var ikke bare en protest mot nedbygging av natur til vannkraft, men også mot selve «industrivekstsamfunnet» som drev fram behovet for denne nedbygginga (Den nødvendige ulydigheten, Åsne Berre Persen og Jørgen Johansen, 1998). Man kan argumentere for at den moderne miljøbevegelsen i Norge begynte her.
I 1972 kom den skjellsettende rapporten Limits to Growth, som brukte datamodeller til å vise at grenseløs vekst ikke var mulig i en finitt verden, fulgt av oljekrisa året etter (da kong Olav tok T-banen). Dette var riktignok en politisk påført krise, men den viste samtidig samfunnets ekstreme avhengighet av den begrensede oljeressursen.
Svaret fra en ny generasjon politikere var at om bare markedene fikk fritt spillerom, fantes det ikke grenser likevel: Deng Xiaopings liberalisering av den kinesiske økonomien fra 1978 og framover, Margaret Thatcher i 1979, Ronald Reagan og Kåre Willoch i 1981 tok sikte på å fjerne lenkene som holdt markedene temmet. Alta-aksjonistene tapte sin kamp. Brundtland-rapporten i 1987 ga oss uttrykket «bærekraftig utvikling» og lærte oss at vi kunne ha økonomisk vekst likevel, bare vi snakket om det på en måte som hørtes ansvarlig ut.
Min BI-lærebok i markedsføringsledelse formanet om at alt som var trist og leit i samfunnet skyldtes at man ikke tenkte nok på at folk først og fremst var kunder.
Man kan se miljøbevegelsen som en motkulturell reaksjon mot den nyliberale kapitalismen. Men man kan også se at de har påvirket hverandre. Smarte kapitalister ikler seg et grønt språk, enten de er drevet at et genuint ønske om grønn forandring eller bare har lært seg å lese rommet. Grønne teknokrater tar markedsmekanismer i bruk, mens også miljøbevegelsen framsnakker grønt forbruk, grønn vekst og grønne markeder. Både Margaret Thatcher og George Bush Sr. var opptatt av klimaendringer.
De dominerende stemmene i miljøbevegelsen snakker lite om strukturelle samfunnsendringer, ut over å bytte ut en motor for den økonomiske veksten (fossile brensler) med en annen (fornybar energi). Vi snakker ikke om hvordan den destruktive grå økonomien henger sammen med kraftige og økende klasseskiller, eller om å organisere økonomien på en måte som ikke er avhengig av vekst i uoverskuelig framtid.
I stedet snakker vi som om den enkelte forbruker kan ordne opp ved å spise mindre kjøtt, reise mindre med fly og resirkulere mer. Eller vi snakker om grønn vekst og teknologiutvikling, og forsikrer om at å redde verden både skal være lønnsomt (for investorene) og moro (for forbrukerne). Disse perspektivene uttrykker en ulik grad av optimisme, men ser begge forbrukeren som det sentrale, handlende subjektet. Horisonten er et vekstbasert markedssamfunn som likner ganske mye på vårt eget, men der «klimautfordringen» er «løst» med fiks teknologi, smarte løsninger og et minimum av omstillingssmerte.
I takt med at behovet for en radikal omkalfatring av samfunnet har blitt stadig mer prekært, har det blitt fjernere fra miljøaktivistenes agenda. Vi har beveget oss fra «grenser for vekst» og protester mot «industrivekstsamfunnet», til «bærekraftig utvikling» og til «grønn vekst». Vi ser mindre på holistiske visjoner om hvordan samfunnet kan organiseres, og mer på New Public Management-inspirerte måltall (som vi stort sett mislykkes i å nå).
Dette skiftet ble glimrende beskrevet av Jostein Henriksen i Morgenbladet for tre år siden, og jeg tillater meg et sitat derfra:
«Etter hvert som atmosfæren fyltes med karbon utover på 90-tallet, valgte deler av miljøbevegelsen en ny strategi. De snevret inn fokuset og valgte å vie seg fullt og helt til klimaspørsmålet. Perspektivendringen hadde flere gevinster. Ikke bare ble problemet mindre, men løsningene også mye mer appellerende: I motsetning til resten av naturkrisene, kunne nemlig klimakrisen løses med teknologi. Endelig kunne man slutte med moralistisk gnål om reduksjon av forbruk og levestandard og heller snakke om fremtiden: solceller, karbonfangst og elbiler. Dette var noe man kunne selge til allmennheten. Å få noen til å slutte å kjøre bil er bortimot umulig, men hvem vil vel ikke kjøre en Tesla?»
Jostein Henriksen påpekte at perspektivendringen også hadde et annet fortrinn: «For første gang kunne miljøvern spille på lag med næringsinteresser. Det var nemlig masse penger i grønn teknologi og grønn energi. De ny-grønne var født, og snart hadde de kuppet nesten hele miljøbevegelsen.» («Grønn vekst» er umulig – Morgenbladet).(18)
De rikes krig mot naturen og de fattige
Vi lever i en verden med groteske og økende klasseforskjeller. Storbanken Credit Suisse har dokumentert hvordan den rikeste ene prosenten av verdens befolkning kontrollerer rikdommer på størrelse med hva den fattigste halvparten gjør.(19)
Økonomen Thomas Piketty har synliggjort hvordan samfunnsstrukturen i dag er rigget for at denne utviklingen vil fortsette. Det mest lønnsomme er å være rik fra før. Resultatet er en konsentrasjon av rikdom uten sidestykke i historien. Ingen solkonge, russisk tsar eller kinesisk keiser har vært i nærheten av Elon Musk eller Jeff Bezos.
Disse perspektivene er det ofte vanskelig å få øye på i diskusjonene om flyskam og kjøttskam, grønne valg og personlige økologiske fotavtrykk (sistnevnte er et begrep som ble aktivt pusha av oljeselskaper for å flytte fokus vekk fra selskapenes ansvar). Altfor ofte er slike diskusjoner prega av en oppfatning om at samfunnsborgere først og fremst er forbrukere, og at det er forbrukerne som bestemmer hvordan verden skal se ut.
Men ansvaret for økokrisa er ikke likt fordelt. Rike lands ansvar på grunn av sine historiske utslipp er i noen grad anerkjent, men også i nyere tid har de rikeste ti prosentene stått for over halvparten av klimagassutslippene mellom 1990 og 2015.(20) Den rikeste ene prosenten av befolkningen står for en like stor del av utslippene som de fattigste tre milliardene.
Og vi vet hvem som rammes hardest av ekstremvær, hetebølger, flom og sviktende avlinger.
Det betyr at velmenende formuleringer om at «vi er i samme båt» og at det handler om «vår felles framtid» er tilslørende. Verken antallet mennesker på jorda eller våre personlige livsstils- og forbruksvalg er irrelevante, men den økologiske krisa er først og fremst et resultat av de rikes krig mot både de fattige og mot naturen.
Hvilken side av dette skillet den oljemette norske befolkningen står på, kan vi la forbli åpent. Det er vanskelig ikke å tenke seg at økonomiske interesser er en grunn til at én av fire nordmenn ikke tror på veletablert vitenskapelig forskning.(21) Men befolkningen i Norge, med kraftig økende klasseskiller(22) og stor sosial ulikhet,(23) er heller ikke en ensartet gruppe.
Retorikken i klimadebatten gjenspeiler ofte de kjøpesterkes perspektiv. Hvis vi har gjort dette, er skam og handlingslammelse en forståelig reaksjon. Hvis de har gjort det mot oss, er kanskje raseri og opprør mer nærliggende. Det viser viktigheten av at andre enn den politiske eliten engasjerer seg i disse spørsmålene.
Extinction Rebellion og radikale løsninger
Extinction Rebellion bruker oppsiktsvekkende virkemidler, som å blokkere veier, lime seg fast til offentlige bygninger eller lenke seg fast til oljetransport. Det har fått en del politikere på høyresida til å komme med en rekke ganske dårlig begrunnede beskyldninger mot bevegelsen for å være udemokratisk. Både sivil ulydighet som metode og kravet om opprettelse av et borgerråd er imidlertid veletablerte deler av det liberale demokratiet. Ulydighet og opprør har vært med på å kjempe fram demokratiske rettigheter for de som har vært ekskludert fra dem: borgere, eiendomsløse, kvinner, svarte. Når XR bruker slike metoder, er det ikke minst på vegne av de som er ekskludert fra våre demokratiske prosesser i dag: ikke-menneskelige skapninger, kommende generasjoner, befolkningen i det globale sør som er de som rammes hardest av de rikes overforbruk. Men XRs aktivister gjør det også på egne vegne, som samfunnsborgere, uavhengig av bakgrunn, som ikke gir sitt samtykke til det pågående økocidet.
XR er altså en grunnleggende demokratisk bevegelse. Samtidig målbærer den noen verdier og noen krav som er systemovergripende og kan utfordre det nyliberale hegemoniet. Å «stoppe ødeleggelsen av biosfæren og masseutryddelsen av arter, og redusere klimagassutslippene til netto null innen 2025», som XR krever, kan vanskelig gjennomføres uten det naturpanelet kaller «gjennomgripende endringer» i samfunnsstrukturen.
John S. Dryzek påpeker i The Politics of the Earth (1997) at man gjerne kan ha ulike interesser når man opptrer som forbruker og samfunnsborger (man er tilhenger av CO2-avgift, men velger likevel den billigste bensinen når man har muligheten). Dermed er det ikke uvesentlig hvilken rolle man befinner seg i når man deltar i samfunnet, og på hvilken måte man har mulighet til å delta.
Min BI-lærebok i markedsføringsledelse formanet om at alt som var trist og leit i samfunnet skyldtes at man ikke tenkte nok på at folk først og fremst var kunder. En slik sidestilling av samfunnsborgere med forbrukere er i beste fall en misforståelse, eller kanskje heller et ideologisk røykteppe. XRs krav om et rådgivende borgerråd som skal utvikle politiske løsninger er derimot et krav om deltakende demokratiske metoder, der man engasjerer seg som samfunnsborgere, ikke som forbrukere, og der man inviteres til å vurdere andre hensyn enn umiddelbare økonomiske interesser.
Ved å bruke sivil ulydighet som metode viser XR vilje til å utfordre maktstrukturer. Og ved å ta til orde for sivil ulydighet som massebevegelse, ikke som et mediestunt for noen få profesjonelle aktivister, åpner de for kollektiv deltakelse. Økosystemets framtid er altfor viktig til å overlates til politikere, eller til de mest kjøpesterke i markedet.
Man kan gjerne diskutere hvor radikale XR er eller ikke er, men da risikerer man å overse hvor radikalt samfunnet allerede har forandret seg. Den massive konsentrasjonen av rikdom i verden, sammenfiltringen av verdensøkonomien i et felles system dominert av en håndfull superrike, har radikalt endret vilkårene for demokratisk påvirkning. Opphopningen av klimagasser i atmosfæren og nedbygging av natur, har radikalt endret livsvilkårene for både mennesker og andre arter, på en måte vi bare har begynt å ane effektene av.
Hva som er radikalt og konservativt blir egentlig meningsløst i møtet med situasjonen vi er i. Å bevare intakte økosystemer, som godt kan kalles konservativt, er umulig uten en radikal omkalfatring av samfunnet. Å bevare et samfunn som baserer seg på ødeleggelse av natur og forbruk av ikke-fornybare ressurser er i lengden umulig. Det er det ikke bærekraftig betyr: en tilstand som ikke lar seg opprettholde over tid.
«Klimaet vårt endrer seg foran øynene våre. Varmen fra menneskelige utslipp av klimagasser vil fortsette å varme opp planeten i mange generasjoner framover. Havnivåstigning, oppvarming og forsuring av havet vil fortsette i hundrevis av år dersom man ikke finner opp en måte å fjerne karbon fra atmosfæren», sa Petteri Taalas, generalrekretær i Verdens meteorologiorganisasjon, da han la fram organisasjonens årlige rapport om klimaets tilstand i år. Det er radikalt, det.
Likevel sparer ledende politikere sine hardeste ord til aktivister som forstyrrer møtet deres på Stortinget i noen minutter(24) i et desperat forsøk på å skape oppmerksomhet om hva som står på spill.
Ifølge James Hansen, han som vitnet for den amerikanske kongressen for 34 år siden, er det «velkjent blant vitenskapsfolk» at målet om å begrense oppvarmingen til to grader er «en oppskrift på katastrofe». Det verden forsøker, men mislykkes i, å nå, altså.
XR er én bevegelse i en langt større strømning av mennesker som forsøker å dempe effektene av denne katastrofen, og som på ulikt vis involverer alt fra paven til kommunale miljørådgivere til militante øko-aktivister. Spørsmålet er likevel om det er for lite, for sent. Kreftene som styrer mot en økologisk og samfunnsmessig kollaps(25) er så sterke og så godt sementert at det er vanskelig å se for seg noe annet enn en krasjlanding.
En oppvarming på tre grader eller mer, slik verden styrer mot nå, vil endre livsvilkårene våre til det ugjenkjennelige. Det kan utløse en kaskade av selvforsterkende effekter(26) som vipper klimasystemet ut av balanse og skaper ytterligere oppvarming. Matproduksjonen vil ikke være tilstrekkelig(27) til å fø den menneskelige befolkningen, og vil ha katastrofale effekter for verdens fattigste. Mange av artene som finnes på jorda i dag vil ikke overleve. Vil vi?
Even Dessau er medlem av Extinction Rebellion.
Noter
1) https://edition.cnn.com/2022/07/15/weather/2050-uk-forecast-comes-true-in-2022/index.html
2) https://twitter.com/SimonLeeWx/status/1547957062000267267
3) https://www.euronews.com/my-europe/2022/07/08/unprecedented-drought-in-italy-sparks-fears-about-future
4) https://www.euronews.com/my-europe/2022/07/07/eu-braces-for-tough-wildfire-season-and-warns-drought-could-become-worst-ever
5) https://www.nrk.no/klima/196-norske-klimaforskere-til-nrk_-tror-ikke-vi-nar-1_5-gradersmalet-1.15946985
6) https://www.nature.com/articles/d41586-021-02990-w
7) https://www.naturpress.no/2022/07/01/uformell-dialog-ma-til-for-a-dra-i-land-naturavtale/
8) https://www.naturpress.no/2022/05/18/klimaet-vart-endrer-seg-foran-oynene-vare/
9) https://www.nytimes.com/1988/06/24/us/global-warming-has-begun-expert-tells-senate.html
10) https://www.nationen.no/landbruk/import-av-biodrivstoff-tar-meir-jord-enn-heile-kveitearealet-vart/
11) https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4dw6QG/maa-oekonomisk-vekst-kun-vaere-materiell-vekst-erling-roeed-larsen
12) https://www.bbc.com/future/article/20200305-why-your-internet-habits-are-not-as-clean-as-you-think
13) https://insight.cumbria.ac.uk/id/eprint/4166/
14) https://en.wikipedia.org/wiki/The_End_of_History_and_the_Last_Man
15) https://no.wikipedia.org/wiki/Ideologienes_d%C3%B8d
16) https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/28rxB4/putin-truer-xi-utfordrer
17) https://link.springer.com/chapter/10.1057/9780230625235_1
18) https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2019/05/16/gronn-vekst-er-umulig/
19) https://www.trtworld.com/magazine/top-1-percent-of-households-own-43-percent-of-global-wealth-42134
20) https://www.theguardian.com/commentisfree/2021/aug/23/big-oil-coined-carbon-footprints-to-blame-us-for-their-greed-keep-them-on-the-hook
21) https://www.naturpress.no/2022/06/29/eu-studie-en-av-fire-nordmenn-tror-ikke-klimaendringene-er-menneskeskapt/?fbclid=IwAR0rRxc8gnbSB2sr_5_yIhAaau8wWjDxZNFaTFHnBikeWYN7wLMdsqMzCok
22) https://arkiv.klassekampen.no/article/20140607/ARTICLE/140609969
23) https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/ulikheten-betydelig-storre-enn-statistikken-viser
24) https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/reaksjoner-fra-stortinget-pa-klimaaktivister-udemokratisk-og-lite-hensiktsmessig/s/12-95-3424276027
25) https://insight.cumbria.ac.uk/id/eprint/4166/
26) https://52a87f3e-7945-4bb1-abbf-9aa66cd4e93e.filesusr.com/ugd/148cb0_c65caa20ecb342568a99a6b179995027.pdf
27) https://www.pnas.org/doi/10.1073/pnas.1618481114
