IMF og Verdensbanken later til å ha fått en slags gratisbillett inn i utviklingslands interne økonomiske politikk, under dekke av at organisasjonenes formål i utgangspunktet er å forebygge krig og fattigdom og bygge opp gode økonomiske systemer.
Tekst: Une Holden Vadstein Illustrasjon: Keppler & Schwarzmann
Det siste året har jeg som elev ved Edvard Munch vgs jobbet med diverse oppgaver i faget samfunnsøkonomi, derav én som virkelig vekket min interesse: Oppgaven gikk ut på å granske Norges, Sveits’ og Venezuelas eksport og import, miljøpolitikk og forhold til internasjonale økonomiske organisasjoner. Sistnevnte viste seg å være spesielt interessant.
Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken ble stifta i henholdsvis 1945 og 1948 med formål blant annet å fremme fred. Grunntanken var at land som er gjensidig økonomisk avhengige av hverandre ikke ønsker å føre krig mot hverandre. I dag opererer IMF ved siden av Verdensbanken for å gi lån til utviklingsland og land i dyp økonomisk krise.
I et mylder av informasjonsdokumenter og tabeller på IMF og Verdensbankens nettsider, kan man finne fram til forløpet av opptak av lån. Det viste seg, ikke overraskende, at Sveits og Norge har klart seg utmerket uten lån. Venezuela, derimot, har tatt opp lån hos både IMF og Verdensbanken, til tross for å være i besittelse av verdens største oppdagede oljereserver. Og det er her det blir litt kaotisk: Venezuela, som et mer eller mindre sosialistisk land, gjennomførte ikke de økonomisk liberalistiske endringene som IMF og Verdensbanken påla dem som vilkår for å låne penger. Etter hvert avsluttet de også all rapportering til organisasjonene, noe som egentlig er en forutsetning for medlemskapet.
Slik jeg ser det er det to demokratirelaterte utfordringer ved IMF og Verdensbankens struktur og praksis. Den første er organisasjonenes stemmeordning – medlemslandene utdeles stemmekraft etter størrelsen på pengebidragene de gir. I dag gjør det at USA, som en sterk økonomisk makt, har størst stemmekraft i både IMF og Verdensbanken, etterfulgt av Japan, Kina, Tyskland og Frankrike.
Tanken bak stemmesystemet er at medlemslandene som gir mest, skal ha størst innflytelse på hvem som får disse pengene gjennom lån. I tillegg får de største innbetalerne størst innflytelse på hvilke politiske betingelser som bør stilles til låntakerlandene. Samtidig fungerer systemet som et insentiv til større innbetalinger – jo mer du betaler, desto mer makt får du over låntakerlandenes egne økonomiske politikk.
Vi skal prise oss lykkelig over at vårt demokrati ikke er organisert på denne måten – da ville kanskje de største skattebetalerne ha mest innflytelse på hva pengene skulle brukes til. I IMF og Verdensbanken har de likevel valgt et stemmesystem (med en bismak av korrupsjon) der hver dollar er én stemme. Slik sikrer de medlemslandenes oppslutning rundt organisasjonenes aktivitet, men samtidig etablerer de enda en arena som forstørrer rike lands makt og innflytelse på fattigere lands interne økonomiske politikk.
Den andre utfordringa dreier seg om låntakerlandenes demokrati. Når et land er desperat etter og får lån fra IMF eller Verdensbanken, må det også adoptere en rekke liberalistiske reformer – endringer ment til å fremme økonomisk vekst gjennom økt etterspørsel (etter Keynes-teori). Det snodige er at IMF og Verdensbanken selv velger politisk retning for låntakerlandene, gjennom å bestemme at denne økte etterspørselen skal skje i privat sektor, framfor offentlig sektor. Dette medfører redusert statsinnblanding og svakere markedsreguleringer, og økt privat eie av ressurser. Faren er altså at internasjonale organisasjoners økonomiske ideologi trumfer ustabile lands folkevalgte politikk.
Jeg vil ikke utelukke at liberalistisk økonomisk politikk raskest kan føre til økonomisk vekst, men vi vet godt fra debatten her hjemme at det slettes ikke er noen enighet om spørsmål rundt privatisering og markedsregulering. I tillegg er det langt ifra sikkert om liberalistisk økonomisk politikk fungerer på samme måte i ulike land – særlig når politikken som brukes i store, mektige land skal overføres til utviklingsland som er hardt rammet av ustabilitet, fattigdom og korrupsjon. Likevel later det til at IMF og Verdensbanken har funnet en selverklært fasit på hva som funker best for alle.
Spørsmålet er altså om internasjonale økonomiske organisasjoner, gjennomsyret av rike lands liberalistiske politikk, skal kunne undergrave utviklingslands egen politikk og demokrati gjennom å fatte rent politiske beslutninger om landets økonomi?
