Man kan snakke i en rekke forhold om Torggata og verden og Oslo, fra Deli de Luca til Seven Eleven til Narvesen, det er ikke flere store kjeder på gata. Strekningen pavens skjegg til romani, for eksempel, værmeldingsmetaforer, sammenlikninger, Deli de Luca drevet av en prest på Sicilia, hva med Korsika og Sardinia, New Dehli de Luca, Kaffekompaniet, kaffedoktor og greier, nei, i dette som skjer i forskjellige sirkler kan man ta dette som landemerker, Gunerius er det, som trikkeholdeplass, det er det man sier, ja, i og med denne kapitalismens herjinger i det grønne er det sjefa som bestemmer, vemmelig. Ingen har valgt dem, men på et vis, våre folkevalgte er en annen greie, vi får de lederne vi fortjener, er en annen greie, ok.
Ja, det kjennes noe til dette etablissementets historie, fra Seven Eleven, dette er ikke i andre land så vidt jeg veit, ett fett her, å se er lærerikt, sjappas utvalg, det er jeg som bestemmer vareutvalget, jeg og andre kunder, markedet, hva man har lyst på, tilbud og etterspørsel, hei!
Sjøsyk i beskrivelsene av dette feltet, dette er ikke meg, forståss, det er noen andre, og jaget etter penger synes som den rene skjære galskap.
Hva for slags samfunn er det vi har skapt oss, med italienske kaker bugnende her? Hæ? En kaffetår i vinduet, noen steder uteservering og man slapper av.
At de var? Nei, ikke det, ikke mer politisk korrekte meninger om dette, her jobber mennesker.
