Det kvasirepresentative demokratiet har gått ut på dato. Skal vi mennesker ha noe som helst å gjøre i framtida, må vi endre adferd radikalt. Men hvordan? spør du kanskje. Stein Holte prøver å finne svar og nye spørsmål i sitt dypdykk i demokratiets historie og fjerne nåtid.
Tekst Stein Holte Foto Åse Karlsen
Synes du det er fint at vi selger billig rein energi til utlandet og importerer dyr skitten energi tilbake? Føler du deg tryggere med amerikanske militærbaser på norsk jord? Var det en god idé å slå sammen Akershus, Østfold og Buskerud til Viken? Var det bra at vi var med på å bombe Libya sønder og sammen? Var Helse- og politi-reformen vellykkete, synes du? Er det greit at EU og EØS-avtalen overstyrer norsk lov, når vi stemte nei til EU i to folkeavstemninger? Stemte du sist på et parti for at de skulle gjennomføre noe av dette? Ville du stemt ja til noe av dette i en folkeavstemning?
Ordet demokrati betyr folkestyre og stammer fra det antikke Athen der man oppfant og prøvde ut systemet for første gang i historisk tid. Det var et direkte demokrati der alle frie borgere både kunne og var forventet å møte opp på folkesamlinger på torget og stemme over saker. I tillegg ble mange saker avgjort av borgerdomstoler der medlemmene ble valgt ut ved loddtrekning. Det greske demokratiet hadde frihet og likhet som idealer. De la vekt på full ytringsfrihet. Etter hvert ble gjeldsslaveriet opphevet, slik at ingen gresk borger kunne stå i gjeld til en annen. Men det hadde noen vesentlige mangler ut ifra vår tids tenkemåter. Utlendinger, kvinner og slaver fikk ikke lov til å være med. Det var deres arbeidsinnsats som gav de frie mannlige borgerne av Athen fritid nok til å kunne konsentrere seg om filosofien, vitenskapen og politikken. Det greske demokratiet varte i omtrent 150 år før det gikk til grunne under erobrere som Alexander den store.
Da demokratiet igjen ble trukket fram av munker på 1400–1500-tallet var det den litt mindre demokratiske romerske varianten mellom de tidlige kongene og Julius Cæsar, den med senatorstyret, som ble utpekt som idealet. Det var forbildet for det såkalte representative demokratiet som dominerer den dag i dag. We, the people, stemmer fram et representativt utvalg som liksom skal representere oss. Og danne en regjering som styret oss etter deres vilje. Men som eksemplene over viser, fungerer det ikke så godt i Norge i dag. Politikerne er ikke så representative lenger. De har dannet et eget sjikt som lever i en virkelighet som fjerner seg mer og mer fra den virkeligheten som den vanlige hen-personen i gata og på jordet opplever. De kommer fra øvre samfunnslag, vanker med folk enda høyere oppe. De tjener mer, blir stadig mer arrogante og ignorante over stemmer nedenfra, og får mindre og mindre makt. For selv om de kanskje innbiller seg noe annet, er de i lomma på byråkrater, teknokrater, finansfolk og rikingene som sitter og hamstrer penger helt på toppen. Kort sagt: Det representative demokratiet er hverken representativt eller demokratisk. Ikke noen steder i verden.
Ifølge Wikipedia er et direkte demokrati «en demokratisk styreform der folket direkte har rett til å være med på å fatte beslutninger, uten å arbeide innenfor rammene av et representativt styresett. Avhengig av hvordan systemet er organisert, kan folket være med på å endre og vedta nye lover, stille mistillitsvotum og gi dom i rettssaker. Et slikt system baserer seg i større grad på at velgerne selv er med på å avgi stemme i hver enkelt sak. Det mest vanlige er folkeavstemninger, men også allmøter eller frivillige avtaler kan være virkemidler. Ideene om direkte demokrati er beslektet med anarkistiske retninger som anarkokommunisme og anarkosyndikalisme. Anarkokommunismen har ingen sympati for proletariatets diktatur, men vektlegger det kollektive og sosiale framfor enkeltindividet. I motsetning til leninismen ønsker man et styringssystem organisert nedenfra og opp. Anarkosyndikalismen er en blanding av anarkisme og syndikalisme, der syndikalismen tar seg av arbeidslivet og arbeiderorganiseringen, og anarkismen tar seg av den sosiale organiseringa. Jeg skal ikke gå nærmere inn på de to ideologiene her, men de har absolutt interessante ting å bidra med i en debatt om et framtidig og bedre samfunn. Bevegelser som Occupy Wall Street og De Gule Vestene har også mye tankegods til felles med forkjemperne for direkte demokrati
Et par eksempler
De fleste representative demokratier har elementer av direkte demokrati, som f.eks. folkeavstemninger. Men det eneste landet som kan sies å ha direkte demokrati som dominerende styresett, er alpelandet Sveits. Der er folkeavstemninger det øverste styringsorganet. De overstyrer selv parlamentet og regjeringen. Systemet stammer helt tilbake til grunnloven av 1847. Sveitserne har tre ulike former for folkeavstemninger. Du har de som parlamentet er konstitusjonelt forpliktet til å avholde. Det gjelder blant annet endringer i konstitusjonen og viktige føderale lovendringer som ikke har basis i konstitusjonen og er virksom i mer enn et år. Så har du de som avholdes på grunn av borgerinitiativ. Det krever at minst sju personer stiller seg bak et forslag som får minst 100 000 underskrifter. Til slutt kan en sveitser som klarer å samle 50 000 underskrifter få igjennom en avstemning mot alle lover vedtatt av parlamentet.
Sveitserne mottar en pakke med ting de skal stemme på ca. fire ganger i året og kan velge hvilke av disse de vil stemme på. Parlamentet kommer gjerne med en anbefaling, men hvis velgerne ikke er enig, er det parlamentet som må vike.
Valgdeltakelsen i Sveits har gått ned de siste årene og ligger på ca. 40 prosent, men det er ikke nødvendig å spørre seg hvem som har mest politisk innflytelse. Vi i Norge som får stemme to ganger på fire år med rundt 70 prosent valgdeltakelse, og så får skjebnen overlatt til politikerne, eller sveitserne som stemmer seksten ganger i samme tidsrom? En annen sak er at systemet har gitt seg utslag i at kvinnene ikke fikk stemmerett før i 1971 (i et fylke først i 1991). Noen av dere vil løpe skrikende bort når dere hører at de også har vedtatt burkaforbud. Det som blir interessant er hva som skjer med systemet deres nå som de har vedtatt å melde seg inn i EU.
I Rojavaprovinsen i Syrisk Kurdistan har det kurdiske arbeiderpartiet PKK utviklet et system de kaller demokratisk konfederalisme. Systemet baserer seg på radikalt selvstyre, der avgjørelser tas i samlinger i små lokale enheter som sender representanter (som når som helst kan tilbakekalles) videre oppover til distriktsnivå og enda videre opp til fylkesnivå. Dette nedenfra-og-opp-systemet fungerer parallelt med den såkalte avtalen om sosial kontrakt, som er den provisoriske konstitusjonen til den selvutnevnte autonome regionen kjent som administrasjonen av Nord- og Øst-Syria. Begge systemene fungerer etter direktedemokratiske prinsipper uten en sentral statsmakt, men med institusjoner med ansvar for alt fra søppeltømming til økonomi og administrasjon. Dette er et område der kvinnene har stor deltakelse og fremdeles har stor innflytelse, på tross av IS og annet faenskap.
Direkte demokrati i framtida
Det kvasirepresentative demokratiet har gått ut på dato. Skal vi mennesker ha noe som helst å gjøre i framtida, må vi endre adferd radikalt. Mentalt, økonomisk, sosialt og politisk. Dette krever en økonomi basert på reelle behov, ikke etterspørsel, og som tar hensyn til jordas ressurser. Store globale spørsmål som miljøvern, helse og nedrustning må løses globalt, men hovedprinsippet bør være basert på direkte demokrati, nedenfra og opp, i en eller annen form. Folk må bli hørt for å gidde å engasjere seg.
