Under the ruins, the beach!

Den postkoloniale verdensordningen trer fram

Tekst Morten Jørgensen Foto Brics 2023

– Skumringstime for det amerikanske verdenshegemoniet?
– Den nye globale «stormakten» BRICS
– Diktaturer og demokratier hånd i hånd
– 2026: Et historisk vannskille?

Helt siden WW2 har kloden vært underlagt en vestlig verdensordning – på godt og ondt. USA har vært premissleverandør for det meste av internasjonalt samkvem, og da Berlinmuren falt i 1989, var også Vestens seier over Sovjetunionen i Den kalde krigen et faktum. At Tsjekkia, Slovenia, Slovakia og andre eks-sovjetiske kolonier i dag er frie nasjoner og Tyskland gjenforent, er utvilsomt et resultat av den rådende verdensordningen. Men ingen historisk epoke varer evig.

I Johannesburg i Sør-Afrika avholdt de fem BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina (China) og Sør-Afrika sitt årlige toppmøte 21.-24.08. På tross av mange – særlig vestlige – eksperters og mediers forhåndsdom, for ikke å si dødsdom, skal BRICS utvides til BRICS+. Fra nyttår 2024 blir Argentina (46M innb.), Egypt (102M), Etiopia (105M), Iran (85M), Saudi-Arabia (32M) og Forente Arabiske Emirater (UAE) (9M) BRICS-medlemmer. Deretter vil organisasjonen trolig skifte navn, kanskje til noe sånt som «Organisasjonen av utviklingsland og det globale sør». Vertskap for det neste BRICS-toppmøtet i 2024 blir Brasil, noe som betyr at Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva sannsynligvis blir BRICS nye frontfigur og talerør.

HVA ER BRICS?
BRICS var opprinnelig et nokså løst toppmøte i 2009 som ble døpt BRIC av en amerikansk bankier, inntil Sør-Afrika ble medlem i 2010 og BRIC ble BRICS. Organisasjonen har så langt representert 27 % av klodens landareal (40M km2), 42 % av jordens folketall (>3 milliarder) og cirka 33 % av planetens brutto nasjonalprodukt i kjøpekraft (GDP-PPP). Til sammenligning utgjør USAs GDP-PPP cirka halvparten (250 milliarder NOK).

Men det stanser ikke der. Cirka 40 land har enten søkt eller uttrykt interesse for medlemskap. Til sammen representerer de nesten en milliard mennesker, slik at BRICS+ etter hvert vil representere opptil 2/3 av planetens befolkning: Afghanistan (34M), Algerie (45M), Angola (33M), Aserbajdsjan (10M), Bahrain (<2M), Bangladesh (169M), Belarus (9M), Bolivia (12M), Chile (19M), Costa Rica (5M), Cuba (11M), Ecuador (18M), El Salvador (6M), Guatemala (17M), Guinea-Bissau (<2M), Honduras (10M), Indonesia (278M), Kazakhstan (19M), Komorene (<1M), DR Kongo (86M), Mexico (130M), Mongolia (3M), Nicaragua (6M), Nigeria (216M), Panama (4M), Peru (33M), Senegal (17M), Sri Lanka (22M), Sudan (41M), Tadsjikistan (9M), Thailand (68M), Tunis (11M), Turkmenistan (6M), Tyrkia (85M), Uganda (43M), Uruguay (4M), Usbekistan (36M), Venezuela (28M), Vietnam (100M) og Zimbabwe (15M). Før toppmøtet oppga Sør-Afrika at 23 land hadde formelt søkt om medlemskap.

Mange andre land sitter foreløpig på gjerdet, og det er all grunn til å anta at opptil flere land har ført fortrolige, for ikke å si mer eller mindre hemmelige samtaler med BRICS av frykt for reaksjoner fra Vesten. Etter toppmøtet har f.eks. Mexico trukket seg ut av BRICS og varslet at Mexico vil prioritere samhandelen med USA og Canada, siden de to nordamerikanske landene er Mexicos største handelspartnere. Hvorvidt USA har brukt «gulrot» og/eller «pisk» for å få Mexico til å trekke seg ut, vites ikke. Noen land har dessuten kanskje kviet seg for å søke medlemskap i en organisasjon som kunne ha endt opp som en fiasko allerede i Johannesburg.

Men interessen for BRICS viste seg ikke bare i at følgende land også deltok på toppmøtet, men at det var enten selveste presidenten eller statsministeren deres som dro til Johannesburg: Kamerun (, Den sentralafrikanske republikk (<5M innb.), Kongo (5M), Ekvatorial-Guinea (>1M), Eritrea (6M), Ghana (32M), Malawi (18M), Mosambik (30M), Namibia (>3M), Sahrawi ADR (250K), São Tomé og Príncipe (200K), Sør-Sudan (13M), Tanzania (57M) og Zambia (17M), mens Botswana (<3M) og Palestina (5M) nøyde seg med å hhv. visepresidenten og -statsministeren. I tillegg var en rekke observatørland og -organisasjoner til stede, bl.a. Kenya (50M) og Den afrikanske union (55 medlemsland).

TYDELIG U-LANDSPROFIL
Frankrikes president Emanuel Macron ba om å få være til stede på toppmøtet, men fikk nei, noe som vitner om at BRICS+ skal være en organisasjon for det som kalles «Det globale sør». At Russland får være med, rettferdiggjøres av at Putin ikke lenger definerer Russland som en del av Europa, men som et eurasisk land. Hvorvidt det som lenge har vært Russlands lydrike Belarus vil få et ja til medlemskapssøknaden etter hvert, er derimot uvisst.

BRICS+ – ET SVIENDE GEOPOLITISK NEDERLAG FOR USA
De fleste vil intuitivt forstå hvorfor USA ser med mildt sagt ublide øyne på BRICS+. Særlig fordi BRICS har som målsetting å svekke dollarens dominans på verdensmarkedet, selv om BRICS ordlegger seg i vendinger som f.eks. «et mer rettferdig globalt finanspolitisk system».

Amerikanerne er på papiret nøytrale til BRICS og har betegnet BRICS som «a highly diverse collection of countries containing both friends and rivals», men NATO har derimot kalt BRICS «en sikkerhetstrussel», noe som taler sitt tydelige språk. Det er ikke plass til å gå i detalj om dette i denne omgang, men denne analysen er nokså treffende: https://www.silkroadbriefing.com/news/2022/06/30/natos-strategic-concept-2022-views-75-of-the-brics-economies-a-security-threat-analysis/

TOPPMØTETS VINNER: INDIA
De som har spådd BRICS’ død eller marginalisering har lagt vekt på at Kina har vært strategen for utvidelsen, bl.a. ved å megle fram fred mellom erkerivalene Iran og Saudi-Arabia. Kritikerne har også vist til den dårlige stemningen mellom India og Kina, inkludert den fastlåste grensekonflikten i Ladakh, der 20 indere og 40+ kinesere døde i trefninger i 2020. USA har tidvis forsøkt å framstille BRICS som et rent kinesisk-russisk prosjekt og kanskje håpet på at India ville melde seg ut. Men alle de kommende medlemmene har et utstrakt samarbeid med India, og flere av dem (alle?) støtter Indias krav om en fast plass i FNs sikkerhetsråd, noe Indias statsminister Narendra Modi lenge har krevd.

https://en.wikipedia.org/wiki/Argentina%E2%80%93India_relations

https://en.wikipedia.org/wiki/Egypt%E2%80%93India_relations

https://en.wikipedia.org/wiki/Ethiopia%E2%80%93India_relations

https://en.wikipedia.org/wiki/India%E2%80%93Iran_relations

https://en.wikipedia.org/wiki/India%E2%80%93Saudi_Arabia_relations

https://en.wikipedia.org/wiki/India%E2%80%93United_Arab_Emirates_relations

At det er seks land som blir nye medlemmer, er neppe tilfeldig. Da blir de fem opprinnelige BRICS-landene i mindretall. Det virker tilsiktet, for å signalisere åpenhet og bredde. Enkelte vil kanskje tolke utvidelsen som at Kinas makt i BRICS blir svekket og Indias styrket, men Kinas primære mål er ikke mest mulig egen makt i BRICS+. Det skorter for all del ikke på maktambisjoner i det kinesiske kommunistpartiet, men for å gjøre BRICS+ til en suksess, er kineserne villige til å svelge både én og to kameler. F.eks. har Pakistan (220M), en av Kinas bestevenner, søkt om BRICS-medlemskap, men India har foreløpig sagt blankt nei.

DEN STORE MISFORSTÅELSEN
Den vestlige verdensordningen har vært et politisk og verdibasert globalt system, der skillet mellom demokratier og diktaturer har stått sentralt. Men BRICS er en økonomisk union, ikke primært en politisk aktør. BRICS er basert på nasjonal selvbestemmelse og ikke-innblanding i andre lands anliggender. Derfor tåler BRICS-landene politisk uenighet, i hvert fall foreløpig.

BRICS kan riktignok komme til å ta politiske initiativer. F.eks. kan BRICS+ stille seg bak kravet om reform av FN og særlig av Sikkerhetsrådet, til fordel for større representasjon for utviklingslandene. Men alle BRICS-vedtak krever enstemmighet, så fra 1. januar vil samtlige 11 land måtte være enige om ethvert politisk BRICS-utspill.

Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa uttalte på toppmøtet at de seks nykommerne deler «our vision of BRICS as a champion of the needs and concerns of the people of the Global South» og «We are concerned about ongoing conflicts in many parts of the world. We stress our commitment to the peaceful resolution of differences and disputes through dialogue and inclusive consultation.»

Dette er selvsagt et aldri så lite spark til USA, og mellom linjene står f.eks. «Afghanistan, Irak og Libya», samt de 9000+ ulike amerikanske rådende sanksjonene mot enkeltpersoner, selskaper, sektorer og land, de aller fleste av dem utviklingsland. Mange av sanksjonene er blitt kritisert for å skape f.eks. underernæring, barnedød og økonomisk stagnasjon.

VERDENSBANKEN OG IMF
I 1944 ble Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) opprettet, basert på det såkalte Bretton Woods-systemet, senere avløst av den såkalte «Washington consensus». Verdensbanken er ofte blitt kritisert for å påtvinge fattige land nyliberalisme/markedsliberalisme og innskrenkning av nasjonalstatens rolle, samt å svinebinde nasjonale valutaer til dollar. Som betingelse for å gi lån til utviklingsland har Verdensbanken tidligere bl.a. stilt krav om nedbygging av velferdstjenester («austerity») og avvikling av subsidier, endring av skatteregler og avskaffelse av importrestriksjoner, liberalisering av rammebetingelsene for utenlandske investorer og selskaper, samt krav om privatisering av offentlige tjenester.

Eksemplene er mange, særlig fra Afrika, på at Washington Consensus har hindret utviklingslandene i å vokse økonomisk, mens multinasjonale selskaper har kunnet spise seg fete på utviklingslandenes naturressurser. Ghana er bare ett eksempel:

https://www.ghanaweb.com/GhanaHomePage/business/Two-times-World-Bank-IMF-has-been-blamed-for-Ghana-s-economic-crisis-1813721

Verdensbanken har i hele etterkrigstiden i praksis vært styrt av USA, og lånepolitikken har vært på linje med USAs markedsliberalistiske økonomi. 14 av bankens 15 styreformenn og 9 av 16 sjefsøkonomer har vært amerikanere. Etter krav fra særlig Kina ble banken reformert i 2010 til utviklingslandenes fordel, men fortsatt har USA like mange stemmer i bankens stemmegiving som de tre neste landene til sammen (Japan, Kina og Tyskland).

BRICS-BANKEN
New Development Bank (NDB) ble opprettet i 2013 som BRICS Development Bank, og i tillegg til de fem BRICS-landene er BRICS+-landene Egypt og UAE medlemmer, samt søkerlandene Bangladesh og Uruguay. Banken har hovedkontor i Shanghai.

I motsetning til Verdensbanken/IMF stiller ikke NDB formelle krav om endringer i låntakernes styre og stell. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi 2014, har omtalt NDB som «a fundamental change in global economic and political power». Den kinesiske økonomen Suisheng Zhao har kalt Kinas bidrag til NDB «a symbolic gesture to create a sort of IMF clone (…) reshaping the Western-dominated international financial architecture».

https://www.scmp.com/news/china/diplomacy/article/3227835/why-african-nations-are-keen-join-expanding-brics-club

DOLLARENS MONOPOL OG «AV-DOLLARISERING»
Allerede etter bankkrisen i USA i 2008 forsøkte Kina å samle land som allerede er eller kommer til å bli BRICS-medlemmer samt Frankrike til samtaler. Målet var å opprette en ny, global valuta. Men USA fikk snusen i det hemmelige(!) møtet og ble rasende, så prosjektet ble skrinlagt.

I dag har Kina – i hvert fall på kort sikt – forlatt tanken om en global valuta. I stedet vil Kina og BRICS+ øke nasjonale valutaers andel av verdenshandelen, etter hvert også regionale myntenheter. Det foreligger nemlig forslag om å opprette regionale euro-lignende valutaer i både Afrika («afro») og Latin-Amerika.

https://www.aa.com.tr/en/africa/kenyas-president-ruto-proposes-single-currency-for-africa/2918003

https://www.telesurenglish.net/news/Brazil-Lula-Proposes-to-Create-a-Latin-American-Currency-20220502-0011.html

Det betyr ikke at dollaren står for fall. Det meste av verdenshandelen vil fortsatt i overskuelig framtid være dollar-basert. Men at dollaren på sikt vil bli svekket dersom BRICS+-planene lykkes, er hevet over tvil.

https://theconversation.com/a-brics-currency-is-unlikely-to-dislodge-dollar-any-time-soon-but-it-signifies-growing-challenge-to-established-economic-order-206565

https://markets.businessinsider.com/%E2%80%A6/de-dollarization%E2%80%A6

HVIS BRICS+ ER TOGET, ER KINAS BELTEVEI SKINNENE
Det råder et sterkt sammenfall mellom BRICS+-planene og Kinas gigantiske infrastrukturprosjekt Belteveien aka BRI («One Belt, One Road»). Hele 155 land har i en eller annen forstand knyttet seg til BRI. Kineserne er flinke til å inkludere land med en forholdsvis beskjeden BRI-tilknytning på skrytelisten sin over BRI-land. Men antallet land som er sterkt tilknyttet Belteveien ligger nok snarere på cirka 90, der kineserne altså yter lån til bygging av kraftverk, demninger, vei, jernbane, havner og flyplasser over halve kloden og ofte tar seg av byggingen selv.

I flere år har særlig amerikanske institusjoner og medier hevdet at Belteveien allerede er en fiasko. I tillegg har mange pekt på den tunge gjeldsbyrden til Kina som særlig afrikanske land har pådratt seg, et faktum mange afrikanere også er bekymret for. Imidlertid har Belteveien vokst sakte, men sikkert. Da COVID lammet mange utviklingslands økonomi, godtok kineserne betalingsutsettelser, og påstandene i vestlige medier om at Kina hadde beslaglagt flyplassen i Addis Abeba i Etiopia, viste seg å stamme fra ett – 1 – ugandisk nyhetsmedium som hadde blandet sammen det juridiske begrepet «sovereignty» med dagligtalens råderett/eierskap.

INDIAS TILSVAR
Men det er verdt å merke seg at India med entusiastisk støtte fra USA lanserte et nytt infrastrukturprosjekt på G20-toppmøtet 9.-11. september. India-Midtøsten-Europa økonomiske korridor (IMEC) er et prosjekt som må tolkes som et mottrekk til Belteveien og vil trolig øke Indias innflytelse i BRICS+. Deltakerlandene er foreløpig India, USA, Saudi-Arabia, UAE, Frankrike, Tyskland, Italia (som har varslet at femårsavtalen med Belteveien ikke vil bli forlenget) og EU. At Saudi-Arabia og UAE er signaturland, er ingen overraskelse. En rekke land ser sitt snitt til å spille på to hester for å oppnå fordeler, kanskje særlig i Stillehavsregionen, der både Kina og USA er på frierføtter for tiden. Kinesernes reaksjon på IMEC er å antyde at det er et ulønnsomt luftslott der ingen vet hvor finansieringen skal komme fra. Opptil flere prosjekter og løfter om investeringer i utviklingsland fra USAs og EUs side har tidligere strandet fordi andelen som privat sektor skulle bidra med, har uteblitt, særlig i Afrika.

USAs KATTEPINE
Amerikanernes BRICS+-skepsis er ikke tatt ut av lufta. Kina har utvilsomt vært strategen bak utvidelsen. Kineserne omtaler toppmøtet som «en historisk milepæl», vel vitende om at USA er blitt spilt ut over den geopolitiske sidelinjen. For hva kan USA gjøre? Distanserer USA seg fra BRICS+ eller erklærer BRICS som en økonomisk eller politisk rival, havner USA på kant med Afrika og Latin-Amerika. Der står altså landene nærmest i kø for å melde seg inn i BRICS+.

USAs store problem er at det ikke går an å benytte seg av det sedvanlige skillet mellom demokratier og diktaturer på verken BRICS+ eller Belteveien for å diskreditere begge prosjektene. For mens f.eks. Iran, Russland, Saudi-Arabia og Kina er diktaturer med diverse menneskerettighetsbrudd på CV-en, er Brasil, Argentina, India og Sør-Afrika parlamentariske demokratier med frie valg. I tillegg er Luxemburg, Sveits, Romania, Polen, Portugal, Slovenia og Hellas bare noen av de europeiske landene som har Belteveien-tilknytning.

Det finnes for all del BRI-prosjekter som har endt som fiaskoer eller som har fått tragiske konsekvenser lokalt, men det kinesiske tidsperspektivet for ferdigstillelse av Belteveien er 2049, ikke neste tiår eller fireårsperiode. Ingen land i verden tenker mer langsiktig enn Kina, så kineserne har altså 27 år på seg.

2026 – ET VANNSKILLE?
I 2026 skal det velges ny generalsekretær i FN. Utviklingslandene har lenge krevd reform av FN, og dersom BRICS+-landene klarer å samle seg om en reformkandidat, vil hen kanskje kunne regne med støtte fra svært mange, for ikke å si et solid flertall av de cirka 150 FN-medlemmene som IMF karakteriserer som utviklingsland.

https://en.wikipedia.org/wiki/Reform_of_the_United_Nations

Men generalsekretæren velges ikke. Hen utnevnes av Sikkerhetsrådet, der bl.a. USA og Storbritannia har vetorett. Siden Latin-Amerika bare har hatt én generalsekretær i løpet av FNs historie, er en kandidat fra Latin-Amerika eller Karibia trolig den mest sannsynlige vinneren. At f.eks. president Lula allerede ser seg om etter en kandidat som USA vil få problemer med å nedlegge veto mot, virker ikke utenkelig. Er kandidaten i tillegg en kvinne, vil det bli enda vanskeligere, siden samtlige generalsekretærer så langt i FNs historie har vært menn.

USA vil på sin side sikkert lete etter en kandidat som BRICS+ ikke kan si nei til. Det dufter allerede intens korridorpolitikk og geopolitisk taktikkeri. Ingen vet hvor mange land BRICS+ teller i 2026, men mellom 40 og 80 er ikke et urealistisk anslag.

MULIGE SNUBLESTEINER
Det vil ta tid før BRICS+ får sin endelige form, og det finnes nok av skjær i sjøen.

For det første må forholdet India-Kina forbedres. Blir de to landene enige om hvor grensen skal gå i Ladakh, vil mye være gjort. Indias uforsonlige avvisning av Belteveien er et annet hinder.

https://www.indiatoday.in/india/story/sco-summit-india-reiterates-opposition-to-china-belt-and-road-initiative-2401933-2023-07-04

For det andre står store afrikanske land som Kenya og Tanzania foreløpig ikke på perrongen i påvente av BRICS-toget. Tanzanias president Samia Suluhu var til stede i Johannesburg, men Kenya sendte bare sin utenriksminister Alfred Mutua på toppmøtet. Kenya har sterke bånd til USA, mens Tanzania har allerede sterk Belteveien-tilknytning.

https://www.kenyans.co.ke/news/92360-brics-invite-kenyas-regional-rival

https://www.semafor.com/…/2023/africa-imf-world-bank-reform

For det tredje er det slett ikke sikkert at Argentina faktisk blir medlem. Selv om Kina er Argentinas største handelspartner, kan anarkokapitalisten og antikommunisten Javier Milei sette foten ned dersom han vinner presidentvalget 22. oktober 2023. «El Paluca» (Parykken) har avvist ethvert samarbeid med Kina og framstår for mange som mer uberegnelig enn Donald Trump og mer militant enn Brasils eks-president Javier Bolsonaro. Milei vil forby all abort, innføre mer liberale våpenlover enn USAs, avvikle ti av Argentinas atten departementer, nedlegge den argentinske sentralbanken, innføre US dollar som argentinsk valuta og legalisere marihuana, bare for å nevne noe.

Noe som bringer oss til det fjerde skjæret: Vender Donald Trump tilbake som USAs president i 2024, noe som slett ikke er umulig, kan det meste skje, inkludert at Trump trekker USA ut av NATO og FN eller går til handelskrig mot BRICS+. Ja, kanskje framprovoserer en krig i Taiwanstredet.

Uansett utfall av dragkampen om FN, har BRICS+ lagt fundamentet i Johannesburg for en ny såkalt multipolar verdensordning der USAs verdenshegemoni gradvis vil gå mot slutten ettersom utviklingslandene vokser seg økonomisk like velstående og politiske sterke som vestlige land, Japan og Sør-Korea. 150 land med BRICS+ i spissen har med toppmøtet tilegnet seg momentum for ikke bare å gjøre kolonitiden til historie for godt, men også postkolonialismen ved å innføre en ny verdensordning der det store flertall av verdens nasjoner dominerer klodens geopolitikk. Det skåles neppe i champagne i Washington DC i disse dager.

__________

Teksten er en oppdatert versjon av en post på forfatterens Facebook-profil, der han forteller at den «inngår i serien «Hva jeg har lært av min research under forarbeidet til min kommende fembinds framtidsroman #BRENT.»»

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: