Tekst Harald Lange
De som tjener på status quo i boligsystemet, har også alt å tjene på at vi fortløpende glemmer tidligere kamper – og seire. Her følger en oppsummering som peker framover.
Dagens boligkrise er en konsekvens av flere tiår med utfasing av den sosiale boligpolitikken, en utvikling som har vært anført av Høyre og Arbeiderpartiet siden 1980-tallet.
Den autonome ungkulturen var sterkt kritisk til privatiseringen av boligmarkedet og har hele veien kjempet for en sosial og inkluderende boligpolitikk, med vekt på husokkupasjon som en forsvars- og motstandsstrategi mot brutaliseringen av boligmarkedet. Vi opplevde dette som et angrep på velferden og at vi ble fratatt en mulighet som våre foreldre hadde gått i tog og stått på stand for. På 1980-tallet var dette et kontroversielt standpunkt som kun fikk politisk støtte fra Rød Valgallianse, et marginalt parti med én – 1 – representant i Oslo Bystyre. De øvrige partiene lente seg på «garantier» fra Høyre og Arbeiderpartiet om at sosiale hensyn ville bli ivaretatt også under det nye boligregimet.
Den autonome Blitz-ungdommen i Oslo utfordret Arbeiderpartiet på dette under opptakten til kommunevalgkampen i 1987, ved å «gate-crashe» et GHB-show i Spikersuppa med følgende spørsmål til landsmoderen: «Gro! Hvor skal vi bo?». Etter at politiet hadde fjernet forstyrrelsen kom det nedkjølende svaret: «Det er ikke for få boliger, det er for mange pøbler på frifot!». Dette gjorde et sterkt inntrykk som fikk feste seg, tross byrådskandidat Rune Gerhardsens forsøk på å balansere uforsonligheten fra sin partileder med en utstrakt hånd som «forsto» de unges frustrasjon og forsikret at under hans eventuelle ledelse ville også deres bekymringer tas på alvor. Tja. Gerhardsen vant uansett ikke valget, og Oslo fikk i stedet et brutalt og klassefiendtlig byråd under ledelse av Michael Tetzschner som baserte sin boligpolitikk på GHBs sentiment fra Spikersuppa: Det er ingen menneskerett å bo i Oslo, og ethvert tiltak som kunne bidra til å drive «uønskede elementer» ut av byen var av interesse. En drastisk økning i bolig- og utleieprisene og en tilsvarende drastisk utradering/fordyring av sosiale sikkerhetsfunksjoner som f.eks. den kommunale utleiesektoren, ble ansett som valide bidrag til en ønsket utvikling.
Dette synet hadde også bred tilslutning blant Aps bystyregruppe, tross Gerhardsens utstrakte hånd og forsøksvis forsonende posisjon.
Etterkrigstidas boligpolitikk var ikke perfekt, men den bygde boliger folk faktisk hadde råd til. Det var mulig fordi bolig ble behandlet som samfunnsinfrastruktur, og ikke som investeringsobjekt.
Husokkupasjonsbevegelsen hadde tøffe år under Tetzschner, men det var først under Gerhardsens påfølgende byrådsperiode at bevegelsen ble (tilsynelatende) endelig nedkjempet og ikke lenger utgjorde noen trussel mot det uregulerte boligmarkedets oppstigning til prominens i den internasjonale finanskapitalens annaler. Noen tusen folk som hadde hatt en tilflukt i husokkupasjonsbevegelsen ble nå påfyll i statistikken, som viste en betydelig økning av akutt bostedsløse i Oslo utover 90-tallet.
Mens boligkampen lå nede i Oslo tok Trondheim over momentum når et hundretalls husokkupanter på Svartlamoen dannet beboerforening og tok opp kampen mot kommunens rivningsplaner, en kamp som de mot alle odds førte fram til seier og ordførerskifte. Høyre-ordføreren Marvin «riv skiten» Wiseth led nederlag ved valget og overlot kjedet til Anne Rita Ottersen, som surfet inn på en høy bølge og holdt kontoret i 5 sammenhengende perioder. Svartlamoen ble et semi-kommunalt beboerprosjekt og har som sådan bestått til i dag, men må fortsatt kjempe mot utfordringer fra eiendomsbransjen og deres politiske støttespillere i Høyre og Frp, og nå mest aktuelt fra Bane Nor, som ønsker å rive flere av bolighusene for å utvikle dobbeltspor.
Svartlamoens framgang og suksess inspirerte til fornyet boligkamp I Oslo, og millenniet startet friskt med en serie av organiserte husokkupasjoner som tok sikte på å forplikte Oslo kommune til et samarbeid om utvikling av trygge boligløsninger for vanskeligstilte i boligmarkedet. Noen av disse lyktes med å etablere et slikt forhold, som de by-økologiske kollektivene i Gamlebyen og på Bekkelaget. Andre kollektiver møtte en brutal, tvungen avslutning, som Mor Go’hjerta på Sagene, Allekanter i hausmania-kvartalet og Brakkebygrenda i Gamlebyen. Vestbredden i Hausmania-kvartalet utsto to tiår med kommunal motvilje og rettslig limbo før de fikk avtale med Urbanium etter privatiseringen av det by-økologiske forsøkskvartalet. De fikk aldri den kommunale anerkjennelsen som var målet.
På 90-tallet sørget vekslende regjeringer ledet av hhv. Høyre og Ap for å fjerne alle buffere på rikspolitisk nivå, og la til rette for «eiers marked», uten begrensninger. Oslo kommune var ledende eksempel i utviklingen av et «fritt» boligmarked og avskaffelse av alle levninger av fordums sosiale boligpolitikk helt ned til et prekært minimum som vi fortsatt kjemper for å beholde, som f.eks. de by-økologiske kollektivene i Oslo, Svartlamon i Trondheim og ikke minst boligstiftelsene, som i de senere årene har vært truet med tvungen kommunal overtakelse etter at Stortinget vedtok en lovtekst som tillater kommunene å ekspropriere eiendommene til (semi-)kommunale boligstiftelser og justere disse til «gjengs» nivå. Alle vet at en kommunal overtakelse betyr dyrtid og usikkerhet for beboerne som inntil nå har hatt en skjermet bosituasjon. Lederen for Boligstiftelsen i Trondheim, Kathrine Emilie Standahl, har tatt kampen mot kommunal overtakelse til retten. Der gikk de på et skuffende nederlag i tingretten, som ga staten fullt medhold. Saken ble anket til lagmannsretten, men anken ble forkastet, med dissens.
Foto: Mona Undisdatter
Utdrag fra rettsprotokollen: «Mindretallet legger særlig vekt på at lovbestemmelsene i stiftelsesloven kapittel 6 A er et snevert unntak for en begrenset periode, ment for spesielle stiftelser, de rene kommunale boligstiftelsene. Mindretallet kan ikke se at det er holdepunkt for at lovgiver har ment at en sammenslåing av stiftelser, hvor den ene stiftelsen er privat, skal omfattes. Konsekvensene av lovbestemmelsene er svært omfattende for stiftelsen som sådan, og desto klarere må hjemmelen være.»
– Vi er skuffet over at lagmannsrettens flertall ikke ga oss medhold, men noterer at rettens leder dissenterer i vår favør. Sammen med klienten vil vi gå nøye gjennom dommen og ta stilling til anke innen ankefristen, sier Boligstiftelsens advokat Ryssdal.
Prosessfullmektig for departementet er David Magnus Myr fra Regjeringsadvokaten. Han sier staten er tilfreds med at anken er forkastet.
– Etter statens syn må det være opp til kommunene å organisere den boligsosiale virksomheten på den måten de finner mest hensiktsmessig. Eksempelet fra Trondheim, hvor boligstiftelsen ønsket å drive egen boligpolitikk utenfor demokratisk kontroll, illustrerer behovet for lovendringen på en god måte, sier Myr.
Det er her skoen trykker, åpenbart. Dette handler om «kommunal autonomi» i boligpolitikken, og at denne ikke skal dikteres eller saboteres av særinteresser som i strid med den vedtatte kommunepolitikken vil tilby sine beboere trygge og stabile boforhold som ikke koster trygda. Ved å konfiskere de ideelle boligstiftelsenes eiendommer kan også disse ilegges «gjengs leie» og dermed bringe større fortjeneste til kommunekassa. Boligsektoren skal være en melkeku for kommunene, og det er hele hensikten. Beboerne er kun midler til å nå dette målet, og leietakere kan ikke forvente trygghet og rimelighet i sine boforhold. Hallo, vi snakker 2026 her.
Boligstiftelsen vil anke til høyesterett, med spørsmål om eksproprieringsloven bryter med flere bestemmelser i grunnloven og EMR. Saken vil bli vurdert i løpet av inneværende periode.
Fagbevegelsen har begynt å våkne og tar tak i problematikken:
Det er krise på boligmarkedet, og det forverrer seg dag for dag. Dette har Fellesforbundet avd. 600 Bygningsarbeidernes fagforening skjønt, og har derfor reist følgende forslag til LO- kongressen: Boligpolitikken i Norge er ekstremt markedsbasert, også i europeisk sammenheng. Dereguleringen av boligmarkedet har pågått siden 1980-tallet. Resultatet har blitt ekstremt høye priser, både i eier- og leiemarkedet, noe som igjen har ført til at boligmarkedet har blitt en forskjellsmaskin i stedet for å være et virkemiddel for omfordeling og sosial utjevning. LOs fagarbeiderindeks viser at boligprisene i Oslo er så høye at det knapt er mulig for en normalinntektsfamilie å bosette seg innenfor byens grenser.
Leieboerforeningens boligpolitiske program sier blant annet: «Internasjonal forskning underbygger at velfungerende leiemarkeder virker stabiliserende på boligsektoren og reduserer risikoen for boligbobler. Et godt leiemarked er dermed en fordel for hele befolkningen og norsk økonomi.»
Såvel boligstiftelsene som LBF peker på de danske allmennboliger som et eksempel som kunne vært benyttet også her til lands. I Danmark bor ca. 20 % av befolkningen i slike offentlige allmennboliger, som forvaltes omtrent slik boligstiftelsene gjør, men de utgjør et langt større segment og har derfor en stabiliserende effekt som gjør Danmark langt bedre rustet mot «boligboble»-dynamikken enn det vi pr. i dag er i Norge. Når boligbobla sprekker, vil det norske samfunnet oppleve bolignød på en skala vi ikke har sett på 100 år.
«Det er ingen menneskerett å bo i Oslo», vil da endelig ha nådd toppunktet: «Det er ingen menneskerett å bo i Norge».
Artikkeltittelen refererer til konsertaksjonen på Rådhusplassen i mai 2016.
