Tekst Franck Frydenhoff Illustrasjon Redaksjonen
For å unngå å bli kritisert av Norsk Eiendom (eiendomsbransjens talerør og pådriver) for ensidig vinkling, har redaksjonen valgt å slippe til en representant for de som synes dagens boligmarked fungerer helt topp: eiendomsmegler MNEF og styremedlem i Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF), Franck Frydenhoff.
Først vil jeg takke NEFs gode samarbeidspartner, Norsk Eiendom, for å ha invitert meg til å bidra med en oppklarende tekst til Torggata Blads enøyde nummer om det de kaller «boligpolitikk». Det ser ut til at redaksjonen fortsatt lever på 70-tallet, siden de ikke har fått meg seg at den såkalte boligpolitikken heldigvis ble avskaffet av Gro og Kåre på 80-tallet. Etter en sårt tiltrengt opprydding fikk endelig boligmarkedet det frie spillerommet som skulle til for at det kunne folde seg ut i all sin prakt og fungere etter naturgitte markedsprinsipper. Først etter Det Store Frislippet kunne Eierlinja vise seg som den genistreken den faktisk er – en strategi som streker opp et skille mellom sutrete og selvhjulpen, og mellom dyktig og daff.
Eierlinja matcher dessuten Arbeidslinja på ypperlig vis – så å si som hånd i hanske. Sammen fungerer de både som pisk og gulrot, og danner grunnlaget for en hardtarbeidende, ukritisk og medgjørlig befolkning som er opptatt av lite annet enn å skaffe seg drømmeboligen, håndtere boliglånet og innrede hjemmet på mest mulig smakfullt vis. Som lydighetspremie får boligeierne nyte godt av en prisvekst som følger en bratt stigende kurve. Ingen av disse ville være så tåpelige at de stemmer på politikere som vil utfordre dette systemet. Dermed er velgermassen tilfredsstilt til passiv lojalitet for all framtid.
Blant kritikerne av Eierlinja har jeg så langt ikke oppdaget en eneste som ikke står utenfor. Man skjønner dermed raskt at kritikken ikke er spesielt rasjonell, men bunner snarere i nedrig misunnelse og en fraværende vilje til å gjøre noe ut av boligkarrieren sin – eller til i det hele tatt å stå opp om morgenen. Det lille disse menneskene har av tiltakslyst blir brukt til å syte og sture, som om de tror at drømmeboligen kan manes fram av ren misnøye. Et klokt, gammelt ordtak beskriver realitetene godt: Ingen armer, ingen kake.
Jeg har sett at det blant disse markedsmotstanderne hersker en utbredt oppfatning om at arv eller annen form for hjelp og støtte fra familien gir urettferdige fordeler på boligmarkedet. Dette mener jeg er en temmelig forskrudd tankegang. Arv er først og fremst et resultat av én generasjons evne til å forøke sin formue gjennom smarte valg slik at det dannes et overskudd som kan overføres til neste generasjon. Dette gir utvilsomt fordeler, ja, men urettferdig er det ikke, ettersom det er opp til alle og enhver om de vil benytte livets muligheter på en så kløktig måte at neste generasjon kan nyte godt av det.
Selv mener jeg det er forkastelig å ikke øke familieformuen ytterligere gjennom egen innsats – og enda verre: å tære på den så den krymper. Det finnes mange gode måter å få pengene til å yngle på, og noe av det viktigste er å ikke utdanne seg til fattigdom, dvs. omtrent alt utenom eiendom, bank og finans. Lederlønninger ligger jo som kjent på et langt mer behagelig nivå enn de øvrige, så det er ingen grunn til å sikte for lavt her. Deretter er det bare å begynne å kjøpe opp, investere og flippe. I én leilighet kan man for eksempel stue sammen en bøling med østeuropeiske håndverkere som man leier ut dyrt til, mens de pusser opp det neste investeringsobjektet for en billig penge. Dette har jeg selv hatt heldige erfaringer med allerede fra studietiden av.
Men hva med samfunnsutviklingen? hører jeg noen rope i det fjerne. Og hvor skal sykepleiere, lærere og renholdere bo? I små, mørke kjellerleiligheter? Eller i milevis avstand fra arbeidsplassen? Som jeg kom inn på ovenfor, er det ikke spesielt smart å utdanne seg til den slags yrker. Og hvis man av en eller annen merkelig grunn absolutt vil jobbe for eksempel innen helsesektoren, er det langt mer lønnsomt å satse på å bli lege enn sykepleier. Dette burde være åpenbart for enhver. Hvor mye man bruker av lønningene på boutgifter har steget fra 20 % til 40 % på noen tiår, og det er ingen grunn til at det skal stoppe der, så det er greit å ta utgangspunkt i et lønnsnivå som monner litt.
Det gleder et markedsliberalt hjerte som mitt å se at Arbeiderpartiet fortsetter å holde stø kurs med dårlig forkledd høyrepolitikk, der de er mer enn villige til å legge seg på rygg for krav fra eiendoms-, bank- og finanssektoren. Så består da også partiets hovedkjerne av aktører fra disse fagmiljøene. Det siste skuddet på stammen innen Arbeiderpartiets markedsvennlighet er Regjeringens målsetting om å «bygge 130 000 nye boliger innen 2030».
Bedre kan det ikke uttrykkes, og det er som musikk i mine ører å høre at en maktfaktor påstår at de skal bygge noe, mens de i virkeligheten ikke behøver å lee på en finger. Jobben og omkostningene er det selvsagt helt andre som står for. I tillegg skal kvalitetskravene til lys, luft og lyddemping senkes, slik at investorene kan tjene mer på noe som koster mindre å produsere. For er det noe markedslogikken har vist oss gang på gang, er det at prisen ikke går ned selv om kvaliteten reduseres, for behovet, og dermed etterspørselen, fortsetter å være på like høyt nivå – spesielt når man sørger for å bygge akkurat få nok boliger til at desperasjonsnivået holdes konstant. Dermed kan vi med teft og talent trygt fortsette å le hele veien til banken.
