Les også Morten Jørgensens «HAGEFESTHÆREN 2025» «en
Solvognen-inspirert teateroppsetning som vil være en umulighet i dagens
Norge»
Julen 1974 framførte den frie danske teatertruppen Solvognen Julemandshæren i København, en aksjonsteaterforestilling avlet i hippie- og alternativprovinsen Christiania i det frilynte Danmark. I løpet av de åtte dagene teateroppsetningen varte, endevendte Julemandshæren København og skrev seg inn i Danmarks kultur-kanon med et bredt smil.
Tekst Morten Jørgensen, forfatter Foto Skjermdump fra youtube
Teaterforestillinger foregår i lukkede rom, enten framføringen skjer innendørs eller utendørs. Publikum er kikkere, tilskuere, fluer på veggen. Skaperen av «Tolvskillingsoperaen», den tyske dramatikeren Bertolt Brecht, mente riktignok at stykkene må rive «den fjerde veggen» og trekke publikum inn på scenen, men publikum blir uansett presentert for en virkelighet skapt av andre, et tablå, enten det er interaktivt eller ikke.
…anført av cirka hundre julenissser og tretti engler som en førjulsmorgen i 1974 invaderte København, oppsetningens scene.
Kjernen i Solvognens teaterfilosofi var derimot å forandre selve virkeligheten. Skillet mellom skuespiller og publikum blir flytende, som da tusenvis av københavnere ble statister eller aktører i Julemandshæren, anført av cirka hundre julenissser og tretti engler som en førjulsmorgen i 1974 invaderte København, oppsetningens scene.
Solvognen (1973-76)
Solvognen satte også opp en rekke andre oppsetninger. For det er teateroppsetninger vi bør kalle dem. Tre av de mest vellykkede:
– Wounded Knee-aktionen i 1973 hadde som bakteppe Wounded Knee- okkupasjonen i Sør-Dakota i USA i februar-mai samme år. 200 oglala lakota (ofte kalt sioux) inntok bosetningen i protest mot amerikanske myndigheters behandling av USAs First Nations. Solvognen, utkledt som amerindianere, ble slått helseløse eller «drept» av «amerikanske dragoner» på åpen gate i København for å minne københavnerne om de tre hundre lakotaene som 29. desember 1890 ble massakrert av USAs 7th Cavalry ved Wounded Knee.
– NATO-hæren marsjerte i anledning EUs ministerrådsmøte i juli 1973 taktfast og uniformert inn i Københavns gater, bevæpnet med «maskinpistoler» som Christianias smed hadde smidd. «Soldatene» bygget et maskingeværreir(!) med piggtråd og det hele i en hovedgate, og de gjenerobret også Danmarks Radio fra «falske politibetjenter». Hæren erklærte seg i stand til å stanse ethvert opprør fra «indre fiender».
– Over 300 personer deltok i Rebild-aktionen 4. juli 1976 ute på den danske landsbygda. Mellom tretti og førti ryttere i baris, iført amerindianer-kostymer dukket opp på toppen av en ås og utstedte krigsrop idet dronning Margrethe av Danmark holdt en panegyrisk hyllest-tale for fire tusen tilhørere i anledning av USAs 200-årsjubileum. Med «Dansk-Islandsk Hesteforening» som skalkeskjul hadde Solvognen ridd i fire mindre grupper gjennom skogen til Rebilddalen, og nå satt de der til hest med armen høyt hevet som i en John Ford-western med John Wayne i hovedrollen. Det endte med hardhendt framferd fra politiets side, for det dukket opp «indianere» overalt. 56 av Solvognens aktører ble arrestert, og politiet ble senere etterforsket for politivold.
Men i det følgende skal vi stifte nærmere bekjentskap med Solvognens utvilsomt mest berømte og beryktede aksjon: Julemandshæren i desember 1974, en happening som førte til medieoppslag over hele kloden.
Julemandshæren (The Santa Claus Army)
En tidlig førjulsmorgen i 1974 ankom et hundretalls julenisser og tretti engler København med Oslo-fergen mens de sang julesanger idet de gikk i land. De neste åtte dagene skulle Solvognens julemænd sette sitt tydelige preg på København, der de marsjerte fram med en ni meter høy (jule)gås på hjul, levende griser, sau og gjess, en traktor, ja til og med en sprell levende bjørnunge(!). Det ble spilt julemusikk på klarinett og sunget julesanger, og noen nisser gikk sågar på rulleskøyter. Langs marsjruten ble københavnerne servert varm sjokolade og godteri av nissene.
De første dagene var alt bare smil og lutter juleglede. Nissene sang for politiet i Den runde gård på København Politigård, de besøkte eldre og syke for å glede dem i julen, og de danset ringdans i skolegården med barna.
Men nå fikk oppsetningen et stadig mer aksjonistisk preg. I 1974 var arbeidsledigheten i Danmark høy. Danmark var nemlig blitt medlem av EU, så en rekke konserner hadde flagget ut sine fabrikker og flyttet produksjonen til f.eks. Portugal, der lønnsnivået var lavere. Nå var nissene blitt klar over tingenes tilstand: Ikke alle hadde råd til å feire jul!
Først ble Børsen okkupert av «arbeidsledige» som ikke hadde penger til å feire jul og kjøpe julegaver, hvorpå julemændene kom dem til unnsetning. Politiet berget Børsen med myndige hender.
…lille julaften, la imidlertid nissene fullstendig om taktikken og møtte opp i en av de danske storbankene for å søke om et lån på 50M DKK…
For å bøte på arbeidsledigheten klatret julemændene over gjerdet på tomten til General Motors og begynte å vaske og skure for å gjøre den nedstengte fabrikken «klar til gjenåpning». Oppsagte arbeidere sluttet seg til dem. Til slutt kom selvsagt politiet også dit.
Deretter rettet nissene sin vrede mot Arbejdsretten, som de døpte om til «Klassedomstol», i tråd med Studentopprørets og 70-tallets røde agenda. Først holdt en nisse en fyndig juletale fra plattformen på en mobil anleggskran, høyt der oppe, hvorpå han sprayet røyk ned på sine nissekolleger og det allerede tilkalte politiet. Med hakker og slegger stormet så nissene over gaten, inn i røykteppet, og der begynte de å hamre løs på den ærverdige bygningen som huset Arbejdsretten, ja til og med et pressbor ble tatt i bruk.
Den siste dagen, mandag lille julaften, la imidlertid nissene fullstendig om taktikken og møtte opp i en av de danske storbankene for å søke om et lån på 50M DKK, formodentlig for å dele pengene ut til de fattige og de arbeidsløse.
Men det var nissenes inntog i julehandelen som skulle gjøre Solvognen legendarisk.
I østenden av Strøget søndag 22. desember 1974 vandret 48 julenisser inn i Magasinet, Københavns svar på Steen & Strøm i Oslo. De fant veien til bokhandelen, der de begynte å dele ut Historiebogen om Solvognen, som fortalte hvorfor julemændene hadde reist fra Nordpolen til København i julen.
Julemandshæren har pådratt seg noen vandrehistorier, og én av dem forteller at nissene begynte å dele ut leketøy fra Magasinets hyller til barna, hvorpå barna skulle ha stått strigråtende og bivånet politiet eskortere julenissene bort i håndjern mens nissene sang julesanger. Men dét er trolig en myte. Det finnes bare ett filmdokumentert tilfelle av barnegråt, og det stammer fra aksjonen mot Arbejdsretten.
Men før politiet igjen dukket opp, fikk enkelte av stormagasinets kunder i hvert fall bøker fra Magasinets hyller i julegave, bl.a. en av Heinrich Bölls romaner. Det ble imidlertid ikke reist noen siktelser mot Solvognen for butikktyveri. Varer blir som kjent ikke tyvegods før noen tar med seg varen ut av butikken.
Solvognen opptrådte på et tidspunkt da nye former for aksjonsteater så dagens lys i Norden. Solvognens oppsetninger har mye til felles med tankene i programmet til kunstbevegelsen Den situasjonistiske internasjonale, en obskur Paris-organisasjon som tolket sin Marx inspirert av tidligere kunstbevegelser som f.eks. dadaismen og surrealismen.
En slik sammensmelting av kunst og politikk er typisk for 70-tallet, og noen hevder at det går tråder fra situasjonismen til både våre dagers flashmobs og subvertising, så vel som til gatekunstnere som f.eks. Banksy.
Fellesnevneren for de ulike iscenesettingene er at det gjøres et bevisst forsøk på å endre selve virkeligheten, ikke arbeide for endringer i den eksisterende virkeligheten. Ved å endre virkeligheten endres også menneskenes oppfatning av den samme virkeligheten.
Hvorvidt Solvognen var politisk teater (kunst) eller en politisk aksjon (politikk) blir et definisjonsspørsmål, der begge alternativer er riktige svar.
NEKROLOG
I dagens politiske og moralske norske, ja internasjonale klima ville en «situasjonistisk» aksjon vært en umulighet. Ett gråtende barn ville vært nok til å slippe løs en haglstorm på sosiale medier med beskyldninger om at julemændene hadde ødelagt julen for barna. Mobilbilder av barnetårer ville raskt ha gått viralt. På både Instagram og Twitter så vel som på TikTok ville mange sikkert også uttrykt sin bekymring for nisseparadens husdyr i de små burene sine, ikke minst den stakkars lille bjørnungen. Heftige debatter ville spredt seg som løpeild på Facebook. Aktivister ville rast mot at dansker kledte seg ut som «indianere», og de sakesløse, uskyldige barna som kom intetanende vandrende gatelangs ville ha blitt brukt som argument mot den øyensynlig brutale Wounded Knee-aktionen. Noen ville kanskje ha krevd større mangfold i nissehæren, eller at kvinnene burde vært nissekoner og ikke gått der med skjegg. NATO-hæren ville blitt arrestert av danskenes beredskapstropp, mistenkt for terrorisme, og vektere ville ha stanset «soldatene» dersom de hadde forsøkt å ta seg inn i Danmarks Radio.
Men den kanskje viktigste grunnen til at en ekte «situasjonistisk» aksjon ikke ville kunne la seg gjennomføre, i hvert fall ikke i Norge, er vår tids sammensmelting av stat, politikk og kultur.
I dag lever det meste av norsk kulturliv på offentlig støtte, og penger til å bedrive kunstnerisk virksomhet er for det meste avhengig av nøye og nøyaktig utfylte søknader til statsapparatet, enten det er snakk om statlige, fylkeskommunale eller kommunale organer og institusjoner.
Det finnes selvsagt fortsatt grasrotsaktivisme i Norge, men selv Amnesty International m.fl. betaler sine «aktivister» for å verve medlemmer og samle inn penger i Oslos gater, så det spørs om det ville være mulig å verve så mange som tre hundre aktivister på frivillig basis i åtte dager eller over så lang tid som det tar å komme seg til et nokså avsidesliggende sted som Rebild. Man måtte i hvert fall ha passet på at oppsetningen ikke kolliderte med en av de store musikkfestivalene.
Dyrt ville det også ha blitt. Bare den ni meter høye gåsen ville ifølge Solvognens eget overslag ha kostet 200 000 DKK i 1970-kroner uten frivillig innsats.
Dessuten er 70-tallets grasrot-aktivister i våre dager i høy grad erstattet av profesjonelle ansatte på de ulike frivillige organisasjonenes kontorer, noen finansiert av næringslivet, men de fleste finansiert av statlige midler. Ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) fungerer jo dessuten gjerne som høringsinstanser for Stortinget og andre myndigheter, mer eller mindre på lik linje med våre dagers tallrike offentlig oppnevnte utvalg og komiteer. Derfor har mange frivillige organisasjoner til enhver tid skjermene fulle av rapporter og uttalelser til landets politikerstand og har følgelig begrenset tid til å organisere aksjoner av ymse slag.
Før var bevilgninger fra f.eks. fagforeninger, medlemskontigent og innsamlingsaksjoner («kronerulling») eneste finansieringskilde for NGO-ene, men i våre dager er de fleste NGO-er avhengige av statlige midler, og også slike bevilgninger betinger at søkerne fyller ut de nødvendige skjemaer på nøyaktig og korrekt vis.
Det framstår derfor som nokså vanskelig å forestille seg en søknad om offentlig finansiering av en av Solvognens aktioner, i hvert fall ikke uten at det på forhånd var blitt innhentet nødvendig tillatelse fra politiet og andre berørte instanser.
Noen vil kanskje mene at man kunne arrangere en spleis (crowdfunding), men siden Solvognens oppsetninger hvilte på et visst hemmelighold eller i hvert fall et overraskelsesmoment, er en spleis neppe særlig realistisk.
