Tekst Stein Holte Foto Per Arild Skorgen
Vi er det store skadedyret. Trollmannens læregutt. Vampyren som suger jorda tom for blod. Ødeleggeren av verdener. Naturens mest katastrofalt mislykkede eksperiment. Billedlig talt: Satans yngel.
Naturen er et absurd paradoks, på en likegyldig klode. Omstendighetene som fikk den til å føde livet er et resultat av myriader med tilfeldigheter. Livet har alltid vært truet av meteorer og kosmiske katastrofer. Jordkloden selv har truet det med vulkaner, jordskjelv, flom og raske klimaendringer. Men på en mirakuløs måte har det likevel overlevd fem masseutryddelser. Naturen har alltid funnet nye former. For å fortsette å leve, for med prøving og feiling, å finne en balanse så perfekt sammensatt at det ikke skulle vært mulig.
Sannheten er at det mest nyttige vi mennesker kan gjøre er å drite på en åker.
Et velfungerende økosystem her på jorda består, grovt sagt, av planter som fanger energien fra sola, dyr som eter disse plantene, rovdyr som eter planteeterne og nedbrytere som resirkulerer dødt organisk materiale. Hvis en organisme i denne næringskjeden blir for grådige, utarmer de sitt eget livsgrunnlag og må enten forandre seg eller gå til grunne. Det samme gjelder arter som taper i konkurransen med de andre, eller ikke tilpasser seg endringer raskt nok. På denne måten eksperimenterer naturen seg stadig videre i en levende, pulserende og dynamisk utvikling som tilpasser seg de endrede ytre forhold som måtte oppstå.
Den største faren for slike systemer er, foruten naturkatastrofer, at fremmede arter plutselig dukker opp. Planter som utkonkurrerer den lokale faunaen, nye arter uten naturlige fiender, eller rovdyr som forsyner seg av et nytt og forsvarsløst matfat. De fleste slike brå endringer skjer dessverre på grunn av mennesker. Det være seg av vanvare, dumhet eller i kraft av å bare være en del av en art som brer seg ut over jorda som en aggressiv kreftsvulst.
Vi er det store skadedyret. Det vi kaller skadedyr eller ugras er oftere enn ikke arter som irriterer oss, men som spiller en vesentlig viktigere rolle enn oss når det gjelder å opprettholde livet her på kloden. Ikke bare det. Nesten alt liv i naturen har sin funksjon. Hva er vår? Googler jeg menneskehetens nytteverdi får jeg opp tiltak vi har satt i gang for å dempe skadevirkningene av vår egen framferd. Som å dra på piknik, ta med seg panteflaskene og la resten av søpla ligge. Noen hevder at vi bidrar ved å skape kunst, musikk eller å utforske universet. Men hvilken nytte har det for andre enn mennesker? Sannheten er at det mest nyttige vi kan gjøre er å drite på en åker.
Likevel. Det aller meste av tiden sin her på jorda har slekten Homo levd i pakt med naturen. Selv ikke når vi som de første, og eneste, skapninger lærte oss å beherske ilden, utgjorde vi noen vesentlig fare. Vi holdt på å dø ut flere ganger. Det var først da mange av oss for 10 000 år sida ble bofaste, begynte å dyrke jorda og etter hvert bygget byer, at naturens fiktive varselklokker burde begynt å ringe. Men fremdeles ingen global grunn til engstelse. Ville dyr som ble fanget, avlet og lobotomert til husdyr utgjorde en forsvinnende liten del av jordas dyreliv. Men dette var starten på en velment, men fatal, ferd på veien som tilsynelatende gikk framover.
Temming av hester og kameler, oppfinnelsen av hjulet og langveisfarende båter var jo store framskritt. Men det førte til at menneskeheten spredde seg utover verden med katastrofale virkninger for dyrelivet der den slo seg ned. Likevel var det først med framveksten av den industrielle revolusjon at Homo Sapiens gikk inn på veien der alle skiltene pekte mot Paradis. I virkeligheten ledet de oss inn på autostradaen til Armageddon.
Dette skal sies til menneskehetens forsvar: Hvordan kunne man ane, for eksempel, at de teknologiske framskrittene ville gjøre de fleste av oss totalt fremmedgjorte i forhold til naturen? At det å utnytte den lagrede energien i gass og olje var en fare for klimaet på hele kloden? At industrielt jordbruk ville føre til utarming av jordsmonnet? At masseturisme ikke bare ville ødelegge den lokale kulturen der vi var på besøk, men også gjøre store innhogg i det lokale økosystemet og klimaet globalt? At insektmidler også skadet andre dyr, som oss selv for eksempel? At plast bokstavelig talt ville invadere kroppene våre? At legevitenskapens framskritt ville føre til at det ble alt for mange av oss. At vi var i ferd med å gå til grunne, og ta naturen med oss på grunn av grådighet? At internett ville avsløre hvor dumme vi egentlig er?
Men nå veit vi det. Og hva gjør vi? Vi fortsetter å prioritere økonomisk vekst framfor å redde kloden. Vi fortsetter å konsumere mer enn kloden tåler. Vi overfisker havet. Spyr ut giftstoffer. Fortsetter å ødelegge dyre- og plantehabitater for å gi plass til landbruk, infrastruktur og urban utvikling. Fortsetter å true økosystemer ved å, ufrivillig eller med vilje, innføre nye og invasive arter som ødelegger balansen i sine nye økosystemer. Stikker hodene ned i skjermer og prøver å ignorere alt dette så godt vi kan.
Våre svadafiserte uforpliktende miljøkonferanser, overgang fra plast- til papirsugerør, alle patetisk utilstrekkelige miljøtiltak, og våre illusjoner om å kunne fortsette som før ved hjelp av grønn teknologi, redder oss dessverre ikke fra en mørk framtid. Vi kan krangle om global oppvarming så mye vi vil. Sjøl om vi, ved et mirakel, skulle finne en tilnærmet forurensningsfri og lite ressurskrevende energikilde, vil all den andre faenskapen som vi steller i stand være mer enn nok til å skyve oss selv, og jordas økologi utfor kanten. Og vi prioriterer tydeligvis å starte nye kriger – som er det mest forurensende som finnes – framfor å gå globalt sammen for å gjøre et siste forsøk på å redde oss selv og livet på jorda.
Må det en atomkrig til for å stoppe oss? Det ville i så fall være en dårlig løsning, både for oss og økologien. Da er det å foretrekke at et eller annet virus kommer naturen til unnsetning og hogger oss ned for fote. Kanskje det beste vi kan håpe på er at sivilisasjonen bryter sammen tidsnok til at det ennå er liv laga? Da er det kanskje et ørlite håp om at de som overlever grusomhetene som vil følge i kjølvannet, lærer av våre feil og legger ut på en ny kurs.
