Sound of Mu. Det følger ikke mye av dette, dette er tomt, til bruk. En kafé, et kunstsenter, en bodega. En bil utenfor, Markveien, dette er gull. White cube, et galleri. Her kan man henge opp, ikke henge seg. Stadig vekk skjer det noe her, til gangns, i dag ingenting, bare meg i lokalet, en tomhet er her og dette er skjønt.
Åpenbart annerledes enn hva som helst, kan man her ta seg friheter? Ja. David Bowie kunne vært her, og en del andre kjente kunstnere, Lucien Freud, vi vet ikke mer.
Tomhet er noe som kan bli til noe. Kunst, av en eller annen type, musikk, bilder, hva du vil, dette er fullstendig umulig å si noe om. Tom.
I hodet, overalt, dette er nyskapende, straffende, det er det som er tingen, det som ikke er. Kunsten er intet.
Intet uvanlig, intet nytt, av det gamle gror det nye, atomene og det tomme rom, etter Demokrit, han mente det var det eneste som eksisterte, Leibniz snakka om det samme, at det bare eksisterer monader, som er det samme, atomer, en minste-enhet, i alt, i sjel, i alt, og det er fint sagt.
Her er det som ikke fins, det mellom, det avsagde, det absurde, det man ikke har peiling på.
Amøber fins, sko fins, videre fins det en rekke ting, som Markveien, som Sound of Mu ligger i, og så fins det kunstnere.
Det annerledestenkende, det nyskapende, sjel, det åndelige, det som ligger i det indre, i drømmene, det man ikke kan svare for, det nyskapende, det som kommer, det som ligger i kim. Sound of Mu.
