Dette er virkelig rørende
Ikke-leseren Kjetil Rolness
I vårt epos inntar den om-mye-og-mangt-menende Kjetil Rolness rollen som ikke-leseren og spiller den glimrende mens han fnyser indignert ved tastaturet. Han leser Erlend Loes bokomtale av «Moi les hommes, je les déteste» i Aftenposten 26. oktober og greier å hisse opp både seg selv og 822 andre (alias bakgrunnsstøyen).
Dette er virkelig rørende. En fransk kvinne har skrevet en bok som åpent fremmer mannshat. Forfatteren stempler alle menn – bortsett fra sin egen ektemann, visstnok – som «voldelige, egoistiske, unnfallende og feige vesener». Og helledussan – den velmenende norske mannen Erlend Loe gir tommel opp:
«Jeg likte å lese denne brannfakkelen av et essay. Ikke først og fremst fordi jeg er en selvpiskende mann med dårlig samvittighet på mitt kjønns vegne, men fordi jeg lett ser for meg at jeg ville ha vært sint hvis jeg var ung kvinne i dag. Og fordi jeg skjønner at det er fristende å ty til ytterligheter når kjønnsbalansen fortsetter å være så skjev.»
«Jeg lett ser for meg at jeg ville ha vært sint hvis jeg var ung kvinne i dag. Og fordi jeg skjønner at det er fristende å ty til ytterligheter når kjønnsbalansen fortsetter å være så skjev.»
«Harmange [forfatteren] påpeker at menn ikke forstår hvor privilegerte de (vi) er. Hadde jeg bare selvtilliten til en middelmådig, hvit mann, sier hun på et tidspunkt (…)
Der er det lett å gi henne rett. Jeg kjenner igjen meg selv. Urimelig vedvarende selvtillit, jeg kaster meg inn i ting, tar du den så tar du den, og ofte går det bra. Kanskje, kan jeg tenke, fordi jeg løftes frem av en tradisjon som i utgangspunktet ikke er egalitær, og som gjennom årtusener har vært sauset inn i religiøse og samfunnsmessige hierarkier hvor menn har styrt alt som kan styres, og ofte på svært dårlige måter.
Det er ikke ulogisk hvis kvinner på et tidspunkt får nok.
Mannshat er ikke problematisk, men nødvendig, hevder Harmange. Og det kan slett ikke sammenlignes med hat mot kvinner, fordi, som hun skriver: «Det første eksisterer bare som en reaksjon på det andre.»
«Vi menn må rett og slett skjerpe oss. Men ifølge Harmange kan ikke menn være feminister. Vi kan ikke kle oss i en betegnelse skapt av de undertrykte. Det eneste vi kan gjøre i møte med mannshat, er å tie stille og lytte.»
«Harmange er ikke god på løsninger. Hun bejubler strikkeklubber og pyjamaspartyer (sic!), og hun mener frigjøringen for kvinner ligger i å danne søsterskap.
«For oss menn skisseres ingen farbar vei fremover. Vi må finne ut av det selv. Hvis kvinner tar kollektivt avstand fra oss, blir vi nødt til å tenke oss om. Jeg ser den.»
Tankeeksperiment: Forestill deg en bok som åpent fremmer muslimhat, og hevder at dette hatet bare et svar på hatet mot Vesten og de vantro. Jeg tror faktisk ikke den ville blitt utgitt av noe seriøst forlag, selv ikke i Frankrike. Men når en helt ukjent kvinne (som omtrent aldri før ytret noe offentlig) utgir en bok som fratar halvparten av befolkningen menneskeverdet, må hun tas på alvor, utgis, anmeldes – og roses! – på norsk, før boken en gang er oversatt.
Da lurer jeg på to ting:
1. Hva er det med patriarkatet, som gjør at det elsker kritikk av seg selv – selv i sine mest vanvittige former?
2. Kan man ta mental skade av å sykle for mye på énhjulssykkel?
Les hele tråden med kommentarene fra bakgrunnsstøyen her >>