Når valgkampene blir stadig mer show-preget og partiprogrammene blir formulert i et ugjennomtrengelig språk, vil politiske valg i økende grad dreie seg om følelsesvalg. Dermed kan man spørre seg om økningen i innsamlingen av følelsesdata kan bety en trussel for demokratiet slik det praktiseres i dag.
Tekst: Hege Vadstein og Paul Brady
I hvilken grad man etterlater seg digitale spor via nettlesere på laptop, tillater mobilappers tilgang på diverse opplysninger, benytter smarte strømmålere og annen smart hjemmeteknologi, pulsklokker, skrittellere og digitale assistenter (som Alexa og Siri) etc., synes de fleste å være mer opptatte av å ha det så enkelt som mulig framfor å stille spørsmål ved hva dette kan bety for menneskeheten på sikt. De fleste vil heller godta at Facebook planter 14 informasjonssamlende cookies på datamaskinen, enn å gå glipp av å være en del av Facebook-fellesskapet. De fleste vil heller godkjenne en apps krav om informasjonstilgang enn å bli hindret fra å bruke appen – selv om det kan være åpenbart at appen egentlig ikke trenger å vite hvor man befinner seg, se hva mobilkameraet ser og høre hva mobilmikrofonene hører, for å kunne fungere. Når det gjelder smarte strømmålere har vi ikke noe valg, ettersom det er lovpålagt at vi skal ha slike. Og det reflekteres lite rundt hvem som kan ha interesse av at søvnmønstrene til pulsklokkebærere lastes opp til skyen.
I Norge føler vi oss nokså beskyttet av at Datatilsynet og EU (ved hjelp av GDPR) passer på oss, og vi ser med skrekkblandet indignasjon på hvordan kineserne styres av sosial poenggivning (1) og personsporing i sanntid (ansiktsgjenkjennende kameraer og fingeravtrykkregistrering). Likeledes opplever vi at det er et helt Atlanterhav mellom oss og amerikanernes valgkamp, og at hva Trump, Facebook og Cambridge Analytica holder på med borti der, ikke angår oss. Men gjør det ikke egentlig det? Ved forrige stortingsvalg var det allerede en god del tilbydere av prediksjonstjenester som la fram overbevisende prediksjoner (2). Hvordan vil situasjonen mht. dette bli ved valgene i 2019 og 2021 og hva vil dette bety i praksis?
Fortsatt er det mange som tror at det skumleste ved innsamling av digitalt materiale til stordata-sett er at man kan oppleve å møte persontilpassete reklamebannere. Man googler (ja, faktisk velger flertallet (også undertegnede) å bruke Google – søkemotoren som er grådigst blant overvåkingskapitalistene – framfor snillere alternativer) f.eks. på solkrem uten parabener, og får deretter opp reklame for slike produkter enten man besøker dagbladet.no, dinside.no eller noe helt annet. Og dette er jo i grunnen ikke så veldig nifst. Et persontilpasset reklamebanner kan man alltids takle uten å tømme bankkontoen på solkremkjøp av den grunn. Men dette er bare den synlige og nokså utdaterte toppen av isfjellet.
Persontilpasset reklame var nytt i 2003 og gjorde det mulig for Google å gå på børs i 2004. Men siden den tid har Google og mange andre selskaper måttet tilfredsstille sine aksjonærer med stadig hissigere profittmaksimering. Løsningen har blitt en ubønnhørlig intensivering av innsamling av data. Data er nå den varen som stiger raskest i verdi på verdens børser, og verdiene kjøpes og selges av spesialiserte data-meglere.
Data og stordata er i seg selv nokså harmløse fenomener, men som råvare for den egentlige varen: prediksjoner – og da særlig tatt i bruk ved hjelp av Kosinskis psykometriske femfaktormodell (3) (se faktaboksen) kombinert med såkalt dulting eller dulte-atferdsteori (nudge behaviour theory (4)), blir resultatet nokså guffent.
I USA var forrige valgkamp sterkt preget av at stordata ble tatt i bruk for å påvirke velgerne. Ved hjelp av at store mengder data ble filtrert gjennom femfaktormodellen, kunne partienes PR-byråer i praksis innhente gateadressen og facebook-adressen til en potensiell stemmegiver. I stedet for at valgmedarbeiderne måtte banke på hver eneste dør, kunne arbeidet deres effektiviseres ved at de fikk lister over adressene til mulige sympatisører. Samtidig kunne nyhetsnotiser (og i enkelte tilfeller fake news-notiser) sendes direkte til de aktuelle personenes fb-nyhetsstrømmer – ikke ulikt hva Høyre har holdt på med her hjemme.
I tillegg til å være råvare for politiske og kommersielle prediksjoner, er stordata også verdifullt for utviklere av kunstig intelligens. Fra å ha registrert klikkestiene våre i form av varekjøp på nettbutikker og telt antall ganger man har sett på twitter-strømmen til en statsministerkandidat, har datainnsamlerne nå begynt å interessere seg for vårt følelsesliv. De fleste laptoper er utstyrt med et webkamera som alltid er påslått, og slike har blitt benyttet til å registrere endring av ansiktsuttrykk. Stemmeassistenter som Alexa og Siri har blitt testet til å registrere endringer i brukerens stemmeleie. Pulsklokker laster ustoppelig avslørende informasjon om brukerens puls opp til skyen. Dette er de første små stegene i retning av å gjøre følelsene våre til stordata som bl.a. kan brukes til å utvikle kunstig intelligens og til dulting på områder vi ennå ikke forestiller oss. Vi gir altså fra oss svært potente virkemidler helt gratis og uten å undre oss over hvem som skal bruke det og til hva.
Når valgkampene blir stadig mer show-preget og områdene partiprogrammene skal beskrive blir komplekse og formulert i et ugjennomtrengelig språk, vil politiske valg i økende grad dreie seg om følelsesvalg. Dermed kan man spørre seg om økningen i innsamlingen av følelsesdata kan bety en trussel for demokratiet slik det praktiseres i dag.
Mange ser med skrekkblandet oppgitthet på utviklingen, men kanskje har vi forbrukere (les: stordatalekkere) en mulighet til å påvirke situasjonen dersom vi skaffer oss kunnskap og endrer vaner. Det tyske kunst- og aktivistkollektivet Tactical Tech har laget prosjektene The Glass Room (7) og Data Detox (8) for å bevisstgjøre folk om hvordan de gir fra seg data og hva som kan gjøres for å begrense lekkasjene. I løpet av høsten vil dokumentarfilmen iHuman av Tonje Hessen Schei bli vist på norske kinoer. Filmen gransker kunstig intelligens og hvordan teknologien påvirker samfunnet og livene våre. Om disse prosjektene vil endre folks vaner i stor nok skala til at stordata-børsen blir veltet, er vel heller tvilsomt, men om ikke annet vil enkelte ta valgtipset de får fra Alexa med en klype salt.
De fem momentene i femfaktormodellen (Big Five) til Kosinski:
Åpenhet
– hvor åpen er du for nye opplevelser?
Planmessighet
– hvor perfeksjonistisk er du?
Ekstroversjon
– hvor utadvendt og sosial er du?
Medmenneskelighet
– hvor hensynsfull og samarbeidsvillig er du?
Nevrotisisme
– hvor irritabel, impulsiv eller depressiv er du?
NOTER
1) https://mondediplo.com/2019/01/05china-social-credit
2) https://nrkbeta.no/2017/02/04/dataene-som-snudde-verden-pa-hodet/
3) https://zynk.no/artikkel/stordata-analyse-traff-godt-p%C3%A5-valget-1
4) https://en.wikipedia.org/wiki/Nudge_theory
5) https://gizmodo.com/your-worst-alexa-nightmares-are-coming-true-1826327301
6) https://www.fastcompany.com/90290703/this-is-the-first-truly-great-amazon-alexa-and-google-home-hack
7) https://theglassroom.org/
8) https://datadetoxkit.org/en/home
