Dette er platedebuten til bandprosjektet Dill Dolls. Som tittelen antyder handler dette om rock og feminitet. Mye av det siste. De 4 låtene framstår som en heftig hyllest av alt kvinnelig, «fisserock», og en brannfakkel mot den allestedsnærværende og overdøvende «cock-rock»-faktoren.
«Det bedste inden Fisserock»
Dill Dolls er det nyeste prosjektet til Ragnhild Sarsten (Tsarsten & the Freudian Slippers, ex-bøyenbeng og et par trailerlass andre mer eller mindre kjente opplegg de siste noen og tredve årene).
I likhet med FreudianSlippers kommer også Dill Dolls med en solid historie og mytologi. Dertil også et eget språk, «nansk», det dansk-norske morsmålet på den frodige øya Bollø som er den grønne hage i skagerak sjø hvor Dill Dolls i følge historien har sitt utspring og sine kulturelle og mytiske røtter. De er etterkommere av Terje Vigen, som rodde dit under den britiske blokaden i det tidlige 19. århundre. Her hentet han korn til å fø sin nødstedte familie i Norge, og i følge myten etterlot han seg tilstrekkelig genetisk materiale til at de fleste av øyas innbyggere kan sies å være i slekt med han. Mer om Bolløs kulturelle røtter i den oldgermanske Nerthus-kulten og dillens sentrale posisjon i det bollø’ske og mer til kan man lese seg til i det medfølgende bilaget.
Musikalsk er dette en enkel folkelig rock med en populær appell litt på siden av rådende sjangertrender. Kledt i sine grønne FK-uniformer utviser Dill Dolls en anvendt mestring av form og presentasjon, god låtoppbygging og de gode refrenger som med en elegant og selvsikker påståelighet balanserer det fengende med det utfordrende. Resultatet er sjarmerende, vittig og medrivende, det er lett å stemme i på refrenget i deres protestvise «Skidt» : -nej, nej, nej,nej,nej! vi gidder ikke skidt!.
Også Sarstens velklingende og spissformulerte proklamering av gruppens «fisserock»-manifest sjarmerer tross sine opprørske ord i refrenget på «Fire fede fisser». Den «nanske» uttalen bidrar til å mildne opplevelsen og gjøre den mindre skarp enn hverdagstonen i lokale feministiske debatter. Det er mao. et godt stykke fra TNBM dette her, selv om her også inkluderes en bønn til Lilith, Adams første og forsmådde make. Det er alvor i Dill Dolls misjon, de VIL altså se langt mindre «cock-rock»og mye mere «fisserock». Det er jo en aktuell posisjon som nok deles av en vesentlig del av befolkningen, men også møtes med smertehyl og forbannelser fra de som måtte oppleve seg truet på privilegiene sine. Det er tøft å gå inn med en aktivt uttalt agg i store og definerende debatter. Dill Dolls gjør det med et godt fundament musikalsk og idemessig, og går til verks med kreativitet, spilleglede, vidd og humor. Dette er agitering-som-underholdning , på en kul og folkelig måte. Lekent , frimodig og med musikalitet og sjarme. Et band og en skive å bli glad i. Eller provosert av . Eller begge deler. Sommerens festivaler burde være på alerten her. De grønnkledte Dill Dolls ville kledd enhver festival kringla heimsins!
