Dr. Rolf og søster Signe
Tekst Maria Vagle Tresnitt Wikimedia Commons
Bare en tynn hinne av hud og noen klesplagg skiller hennes oppløste sinnstilstand fra dr. Rolfs påtrengende blikk. Hun er tilbake til sin andre konsultasjon hos dr. Rolf, en særdeles opptatt og viktig medisinsk spesialist. De hilser og utveksler fraser. Han snakker lett om hvor deilig sommeren har vært. Hun svarer litt distré i den samme lette tonen at ja, den har vært deilig. Så spør han om hvordan hun har hatt det, og uten å tenke, svarer hun helt automatisk, at joda, takk, hun har hatt det bra. Hun synes ikke hun kan si noe annet etter at de har konstatert at det har vært en så deilig sommer. Alt har ligget til rette for å ha det bra og likevel har hun ikke greid det. Det må bety at hun ikke er flink nok til å ha det bra, eller at noe er i veien med en person som ikke kan ha det bra, når alt ligger så til rette for det. Hun vil ikke at dr. Rolf skal tro at hun ikke er flink til å ha det bra. Hun vil ikke skuffe ham.
Blikket hans henger akkurat så lenge ved henne at hun skjønner at han ikke tror på det hun sier. Hun kjenner seg ukomfortabel på pinnestolen hun sitter på. Den er glatt og setet er skrådd slik at hun må spenne fra med bena for ikke å gli av. Hun sitter anspent. Bare en svak susing fra neonrørene i taket og knirkingen i stolen hun sitter på bryter stillheten i det store upersonlige kontoret til dr. Rolf, der tingene er plassert på en slik måte, og med en slik avstand, at de har mistet all kontakt og innbyrdes sammenheng.
Han fester de små og skarpe fugløynene sine i henne, og kommer farende mot henne på kontorstolens stillegående hjul. I venstre øyekrok ser hun samtidig at det blinker til i den smale gullinnfatningen på søster Signes briller. Hun kjenner seg utsatt der hun sitter ytterst ute på pinnestolens glatte kant, viklet inn i noen uklare, løgnaktige betraktninger om sine egne ferdigheter til å ha det bra. Hun vil så gjerne ha det bra, få det til liksom. Hun lurer på om søster Signe har hatt det bra, om hun får det til? Så langt har ikke søster Signe sagt noe som helst. Hun sitter litt på skrå bak henne, taus med et merkelig og utilstrekkelig smil. Tankene rekker å vandre ganske langt før dr. Rolf fortsetter:
«Har du fulgt opp treningen jeg foreskrev sist?» Hun vet ikke hvorfor, men når hun fortsetter, er det i det samme lette tonefallet som ham, og hun svarer at fordi det har vært en sånn deilig sommer så har hun ikke kommet i gang. Hun vet at hun ikke egentlig pleier å svare slik, men hun har blitt så lett av hans letthet og nyter luftigheten i konversasjonen. Borte er for et øyeblikk besettelsen om å være flink, om å få det til, få til å ha det bra. Men når hun ser hans alvorlige og skuffede ansiktsuttrykk anklager hun straks sitt eget overmot. Hun bøyer hodet for å unngå å møte dr. Rolfs bebreidende blikk. Dr. Rolf fortsetter uten å legge skjul på at han er oppgitt; at om hun bare visste hvor mange hundre pasienter som utålmodig gikk og ventet på en konsultasjon hos ham, så regnet han med at pasientene hans i det minste gjorde en liten innsats for å følge opp hans anbefalinger. Det er jo henne han vil hjelpe. Det må hun forstå.
Hun kjenner seg sint og skamfull, og det siste hun ønsker er at dr. Rolf skal merke hennes fortvilelse, men tårene presser på. Hun ser at søster Signe og dr. Rolf utveksler umerkelige blikk, som om de sier at ser du, det var slik vi trodde det ville gå, inkonsekvent tvers igjennom! Tårene kommer mot hennes vilje. Hun trodde hun var her for å få hjelp. Men noe hadde gått galt helt fra begynnelsen. Dette lette, fine tonefallet hun hadde brukt og som slett ikke var hennes, men som det hadde vært så godt å bruke fordi det for en liten stund hadde fjernet henne fra tankene som kvernet rundt inne i hodet hennes, om at hun måtte få det til, måtte få til å ha det bra.
Så hører hun dr. Rolfs skarpe stemme – den er slett ikke luftig lenger. «For et øyeblikk siden kom du inn her på mitt kontor og sa at du hadde det bare bra, og nå sitter du altså og gråter. Det er jo ikke samsvar mellom hva du sier og hvordan du reagerer. Hva er det egentlig som feiler deg?»
Hun svarer at hun ikke vet, kan ikke forstå denne mangelen på sammenheng.
Det hadde vært en slik deilig sommer og hun hadde jo hatt det bare bra?
