Tekst Cathrine Brun Foto Privat
I dette dagboksnotatet skriver Cathrine Brun om opplevelser hun har hatt med dyr fra tidlig barndom og fram til i dag.
Vi hoppet i land fra båten og gikk bortover mot jordene, verdens fineste øy, sa mamma, og det var kuer der overalt, og det luktet kuruke, og det luktet godt av jord, og det var summing i lufta, fluer og bier og blomster, vakker himmel ut mot sjøbrisen som slo inn mot oss, solbrente ansikter, og jeg husker ikke hvordan jeg hørte det, at det fantes en okse også, blant dem, et sted, med horn og den var farlig visstnok, den kunne drepe, jeg var sikker på at den ville drepe meg, at jeg måtte passe meg, jeg voktet meg til høyre og venstre, var redd for alle dyrene som stod der ute nå, på jordet, kuene også, og de andre barna gikk bort og satte seg rundt den ene kua med gress i munnen og drøvtygg i magen og de klappet og smilte og jeg stod og så på dem med alvorlig mine, holdt fast i en stokk jeg hadde funnet på veien, og tygde på en sitrontyggis, jeg skar tenner inn mot gummien, prøvde å finne trøst i sitronsmaken, de andre sa, kom hit da vel, men jeg var helt stiv, som pålene nede ved havna der båten stod og gynget, jeg gynget, alt gynget rundt meg, når lufta vibrerte av angst, og synet mitt ble tåkete, jeg visste ikke hvor oksen hadde gjemt seg, den kunne komme når som helst.
Jeg savnet et dyr å kose med. Jeg hadde en bamse, den var blå, stiv og hard og jeg lengtet etter en myk mage å ligge inntil, sånn som Lena, som hadde både katt og hund og jeg var misunnelig, jeg ville ha det sånn trygt hjemme hos meg, at mamma kunne bli en katt og pappa kunne bli en snill hund, som ikke jaget av gårde, men hadde tid til å lytte til historiene mine.
Jeg drømte om hester og kaniner, jeg drømte at jeg klappet dem til jeg ble søvnig og trygg.
Jeg satt i stua og telte stjerner og så stjerneskudd som falt fra himmelen, når det var vinter og kaldt i hjertet og jeg kunne ønske meg tre ting og jeg visste alltid at det ikke var mulig for meg å få det jeg ønsket meg, sånn var det bare, men jeg hvisket dem likevel, tre ting, det var et dyr iblant dem, men her i familien var det allergi som måtte tas hensyn til, alle hadde allergi, unntatt meg.
Jeg drømte om hester og kaniner, jeg drømte at jeg klappet dem til jeg ble søvnig og trygg. Pelsen var myk. Jeg ville også ha pels.
Jeg hadde edderkopper på rommet og knuste dem under bøkene mine, når de klorte på den blå strietapeten når jeg hadde lagt meg, og jeg kunne høre min egen pust, og våget ikke puste ordentlig inn, eller ut, for jeg måtte følge med på lydene, skrapelydene, klagelydene i huset.
Jeg husker regnbuefisken som var usedvanlig. Jeg ville svømme like dypt som den. Søster og jeg hadde fått en blåstål på kroken. Vi hadde aldri sett en slik før, vi var stolte. Vi viste den frem på fjellet da vi grilla om kvelden og alle de andre båt-turistene ble imponerte. Vi måtte ha hatt flaks, med snøret dypt nede, for disse fiskene er vanskelige å fange, de gjemmer seg mot sand og steinbunn, under tang og tare. Jeg brukte å gjemme meg jeg også, lengst nederst i meg selv, under drømmene mine, inne i skallet mitt.
Mamma og pappa så det ikke da jeg kom hjem fra skolen den dagen. De så aldri noe som helst, at jeg hadde overlevd, at jeg kunne ha blitt drept, av en hund. Det var det hun jenta sa da vi stod i krysset og den slemme hunden kom løpende, gneldrende, rett mot meg, og ville bite meg. Jeg kom meg unna, Marianne også. Vi løp bak gjerdet der og reddet livet, jeg var så redd at jeg tisset på meg og har vært redd for hunder siden. Helt frem til jeg begynte å snakke så vidt med hundene jeg møtte på turene mine opp langs Akerselva, og spurte eierne om jeg kunne få hilse på hunden deres en liten stund, og jeg kunne sette meg ned i gresset og la den hoppe litt rundt meg. I starten var det stive knær og vissent hode, jeg visste så lite.
Etter hvert forstod jeg. At når jeg var redd ble de stressa. Når jeg var rolig ble de trygge og la seg inntil meg. De viste meg veien, inn til sannheten i meg. Følelsene som har tatt overhånd, angsten jeg har skjult.
Jeg pleide alltid å løpe hit og dit, til fortiden, til fremtiden. Jeg var aldri her og nå, måtte hele tiden fikse på i livet mitt. Jeg aksepterte ingenting. Smerten og uroen i brystet. Sorgen som dro meg ned. Angsten som kastet meg inn i isen. Jeg orket ikke meg selv.
Så en dag kom det en hest og tittet på meg. Han lever kun her og nå og kjenner ikke til det andre. Han løp ikke vekk. Han stod der med hele kroppen sin og skravlet ikke bort øyeblikket med hodet sitt og tankene sine slik jeg har gjort. Jeg stod ved siden av den og kunne ikke komme meg unna, kunne bare se på den, og bli kjent i stillheten, i roen. Så kjente jeg min egen kropp, som kriblet. Uroen som steg og sank. Jeg kunne kjenne mitt eget hjerte falle til ro. Lene meg inntil peisen og kjenne varmen, lytte til kontakten som oppstod mellom ham og meg. Jeg tok imot. Det skulle skje noe i hjertet mitt, noe som åpnet seg litt, som våget å kjenne tillit. For det var ingen agenda her, det var ikke noe jeg måtte prestere. Jeg var god nok som jeg var.
Det var nok å bare stå her og være til.
Han tok imot mine kjærtegn og lekte med meg, gav meg kjærtegn tilbake og kroppen min begynte å le, helt nede i magen, han lekte med halsen min, sleiket meg, dultet litt borti, og jeg glemte hvem jeg var, hvor jeg skulle, hvor mye jeg er verdt, jeg var barn igjen.
