Dyrerettssakene

Tekst Maria Vagle

Jeg må innrømme det med en gang; jeg har ikke lest hele boka. En cocktail av dårlig tid, akademisk latskap, et juridisk og religiøst begrepsapparat fra middelalderen, på engelsk, ledet meg til å ta det jeg trodde skulle bli en snarvei, gjennom å lese sekundærlitteratur. Det ble i stedet en kronglete, men interessant omvei inn i en omfattende tematikk.

Boka det er snakk om, Animal trials, handler om dyrerettssaker i middelalderens Europa og er skrevet av E.P. Evans (1831–1917) i 1906.

E.P. Evans var en amerikansk historiker og språkforsker. Han var også en tidlig talsmann for dyrs rettigheter og var tidlig opptatt av antroposentrismen.

Boka er en kronologisk oversikt over rundt to hundre dyrerettssaker som fant sted i tidsrommet 824–1906, i de fleste europeiske land. Her finnes alt fra en sak mot muldvarper i den italienske byen Acosta i 824 til en hund i Sveits som ble dømt til døden så sent som i 1906, medskyldig i drap, etter å ha samarbeidet med to mordere. De fleste sakene er fra perioden 1400–1600.

Dyrerettssakene ble delt i to hovedgrupper, både når det gjaldt hvilke dyr som stod på tiltalebenken, hva de sto tiltalt for, hvilken type domstol de forholdt seg til og hva slags straff de fikk. Husdyr som for eksempel griser, geiter esler og hunder, ble tiltalt for saker der mennesker enten hadde blitt lemlestet eller drept av dyr, eller der de hadde hatt utuktig omgang med dyr. Disse sakene ble holdt i sivile og strafferettslige domstoler og utøvet av jurister og advokater. Her kunne dyrene fanges inn, fysisk stilles for retten og dømmes. Straffen var som oftest døden, enten ved henging eller å bli brent på bålet.

Hvis dyr kan idømmes rettslig straff for skader gjort mot mennesker, vil man naturlig nok slutte at de også bør ytes rettslig beskyttelse mot menneskelig grusomhet.

Henry Salt, forfatter og dyrerettighetsforkjemper

Straffeutmålingen bar preg av den urgamle loven om øye for øye, tann for tann, også kalt gjengjeldelsesloven – eller Lex Talionis – og det er lett å forestille seg at den skulle virke avskrekkende når det gjaldt lovbrudd, også for de tobeinte.

I 1565 i Montepellier ble et muldyr og en mann dømt til døden. De to ble brent levende på bålet for å ha hatt en uanstendig relasjon. Muldyret, som med nåtidens briller må sies å være offeret i saken, ble av samtiden ansett for å være like skyldig i ugjerningen som mannen.

To hundre år senere slapp et hunnesel heldigere fra det da hun og eieren ble tatt «In flagrante delicto» eller: «under akten». Aktoratet krevde dødsstraff. Tiltalen mot eselet ble imidlertid frafalt etter at presten og flere landsbyboere fortalte at de hadde kjent eselet i flere år, og at hun alltid hadde oppført seg eksemplarisk. Eieren var ikke like heldig, han måtte bøte med livet.

Når en stor del av sakene vi finner beskrevet omhandler griser som har lemlestet eller forårsaket småbarns død, får vi et inntrykk av hvor tett mennesker og husdyr levde sammen på denne tiden. I landsbyene streifet flokker av hunder og griser omkring, og foreldre måtte ofte la barna være alene hjemme når de gikk på jobb. Fram til de var store nok til å forsvare seg selv, var barna trolig sårbare overfor disse dyrene.

Dette gjelder for eksempel en sak fra Savigny i Frankrike fra 1457 der en gris ble kjent skyldig i å ha drept en fem år gammel gutt. Grisen ble dømt til døden ved henging, mens grisens eier ikke fikk straff. I Falaise i 1386 ble en annen fransk gris hengt etter at den hadde revet ansiktet og en arm av et barn. I denne saken forlangte dommeren at grisen skulle få hodet og forben vansiret før den ble hengt. Under hele rettssaken og ved skafottet på byens torg, opptrådte grisen utkledt i mannsklær.

Saken fra Savigny fikk et lenger rettslig etterspill da man sammen med grisen også arresterte grisens seks små pattegriser fordi de var blitt funnet innsmurte med blod ved siden av guttens lik. Skulle de dømmes som medsammensvorne eller var de først kommet til åstedet etter at grisen hadde drept gutten, slik at de dermed ikke kunne anses som skyldige eller ilegges dødsstraff? Retten mente at den ikke kunne avgjøre dette spørsmålet og tilbød eieren å ta pattegrisene tilbake mot å betale kausjon, og bringe dem tilbake til retten dersom det dukket opp nye bevis.

Den andre hovedgruppen av dyrerettssakene gjaldt skadedyr som rotter, mus, snegler, snutebiller og andre innsekter. Da disse, på grunn av sitt store antall og utbredelse over store områder, ikke fysisk kunne stilles for retten, og da skadene de påførte hele samfunnet ofte var dramatiske i form av ødelagte avlinger, som igjen førte til sult og død, var de gjenstand for rettsforfølgelse av en kirkelig domstol eller et tribunal. Ble de funnet skyldige i sine forbrytelser, ble de lyst i bann og bortvist fra de områdene de hadde angrepet.

I 1510 klaget bøndene i den franske landsbyen Autun til den lokale bispedomstol over at rotter med vilje, og på forbrytersk vis, hadde spist og ødelagt kornavlingen deres. Etter å ha lyttet til bøndenes sak, beordret retten at en komplett proklamasjon, inkludert bruk av klingende trompeter, skulle fremsettes ved forskjellige veikryss i området. I den skulle det kreves at gnagerne skulle møte på tiltalebenken på en fastsatt dag.

Det er ukjent hvor lenge forsamlingen av saksøkere, geistlige og vitner ventet, men ikke en eneste rotte dukket opp. Den fremstående og viden kjente advokaten Bartolomew Chassenée ble anmodet om å være deres forsvarer. Chassenée ble ansett som en datidens dyrerettsaktivist og førte saken med stor iver og innlevelse. Han brukte alle sine juridiske kunnskaper og knep og en finurlig argumentasjon til å forsvare dyrene.

Når rottene ikke møtte opp i rettslokalene til det gitte tidspunktet, argumenterte Chassenée med at de enten var syke, ikke hadde fått ordentlig beskjed, eller var redde for at reisen dit kunne sette deres liv i fare, ikke minst var de truet av katter. Retten tok en pause for å vurdere disse argumentene. Det ble aldri satt noe tidspunkt for å gjenoppta rettssaken. Kanskje ligger siste ord i denne saken og støver ned i et arkiv i landsbyen Autun, om ikke skarpe tenner og klør for lenge siden har forsynt seg og slettet alle spor.

Rettssaker som denne reiste flere sentrale religiøse spørsmål som var typiske for tiden og ble gjenstand for dypsindige debatter. Et av spørsmålene var om skadedyrene kunne ha blitt sendt som en prøvelse fra Gud til menigheten, og at det derfor ville være galt at kirken hjalp til med å fjerne dem. Et annet spørsmål var om dyrene bare handlet i tråd med sin natur og den bestemmelse som Gud hadde gitt dem. Ved en rekke domsavsigelser ble dette spørsmålet forsøkt løst ved at skadedyrene ble lyst i bann samtidig med at de ble tilbudt andre oppholdssteder, for eksempel et saftig og grønt engstykke av passende størrelse utenfor landsbyen, der de kunne slå seg ned og leve i fred. Samtidig hersket det tvil om dyr, som man regnet med ikke hadde sjel, i det hele tatt kunne lyses i bann.

Fenomenet dyrerettssaker har liten plass i rettshistorien, men får i dag stadig større oppmerksomhet. Det finnes flere mulige forklaringer på denne juridiske praksisen. Det kan dreie seg om en rest av folkelig overtro, en vilje til å fjerne en trussel mot samfunnet, eller et rollebytte mellom natur og samfunn på samme måte som i karnevalene og spotteparadene.

I Athen ble det i antikken, i tillegg til sivile- og strafferettslige saker, holdt seremonielle rettssaker. Disse ble holdt enten når en morder ikke var kjent, om døden var forårsaket av en ting, for eksempel at man ble truffet av en stein som falt ned fra et hustak, eller når døden skyldtes et dyr. Dersom morderen var ukjent, kunne for eksempel våpenet, om det var kjent, bli dømt og straffet. Grekerne mente at dyr ikke var moralsk ansvarlige for sine handlinger, men at det var av stor betydning for samfunnets likevekt at noe eller noen måtte bli straffet ved slike saker, ellers risikerte man at avdødes Erinyer (hevnende ånder) ville kunne påføre byen de forferdeligste ulykker, som pest og tørke. Straffen for både dyr og ting, om de ble funnet skyldige, var forvisning.

Middelalderen var en tid for kriser der føydalsamfunnet, med kirken og adelen i spissen, holdt flertallet av befolkningen nede med brutal makt. Enkeltmennesket hadde minimale muligheter til å påvirke sitt liv. Foreldre risikerte barnas liv når de måtte gå på jobb, og avlinger som ble ødelagt av skadedyr eller tørke truet hele samfunnets stabilitet og overlevelse. Dyrerettssakene kan ha vært maktens måte å ta kontroll på og hindre opprør og kaos. Kirkens makt var fullstendig overlegen og de ritualiserte og kostbare rettssakene må ha virket både imponerende og skremmende, men også
overbevisende.

Økonomen Peter T. Leeson har en interessant teori av mer verdslig art, om hvorfor kirken engasjerte seg i så stor grad i disse sakene. I artikkelen «Vermin Trials» hevder han at den katolske kirken brukte dyrerettssakene for å øke inntekten fra tienden i områder med høy tiendeunndragelse. Rettssakene styrket borgernes tro på gyldigheten av kirkens straffer for unndragelse av tiende.

Noe som kjennetegner de fleste dyrerettssaker er at alle prosedyrer som hører til en alminnelig rettssak ble fulgt. Rettssakene inneholder – som ritualer – en kraft som er med på å definere hvordan verden ser ut og oppfattes, begrenset til det området rettssaken viser til. Dyrene inngår i det rettslige ritualet og blir tildelt rollen som anklaget, noe som i samme øyeblikk gjør dem til et rettssubjekt. Samtidig gir dette de skadelidende en mulighet for å oppnå rettferdighet.

Rettsantropologien har i økende grad vært opptatt av den rettslige prosess’ evne til å skape sin egen verden, der relasjoner og roller skiller seg radikalt fra de vi normalt tillegger personer, dyr og ting, og tiden vi lever i viser at det er et stigende behov for å forstå vår omgang med dyr og ting på nye måter.

Den tyske rettssosiologen Günther Teubner mener at samspillet mellom den ikke-humane aktør og den humane i økende grad vil utgjøre et fellesskap, på samme måte som et firma eller en forening i dag er eksempler på fellesskap, som anerkjennes som rettssubjekter. Han mener at slike hybrider vil bli avgjørende parter i fremtidens rettssaker og vil utfordre vår rettstenkning. Hvem skal holdes ansvarlig i tilfeller der maskiner inngår juridiske avtaler med hverandre? Her mener Teubner at man kan trekke paralleller til de tidligere dyrerettssakene, der dyrene som de ikke-humane aktørene og deres representanter, forsvareren eller sakføreren, utgjør en lignende hybrid.

Sett på bakgrunn av dette er kanskje ikke tankegangen til bøndene i Autun, nemlig at det kunne nytte å føre rettssaker mot dyr, så fjernt fra tankegangen om at ikke-humane objekter, i samspill med mennesker kan utgjøre rettssubjekter, som gjennom rettssaker kan stilles til ansvar for sine handlinger.

Gjenutgivelsen av Evans bok i 2013 er sammenfallende med en økende interesse for tradisjonen med dyrerettssaker. I de senere år har en rekke forfattere sitert eller henvist til boka, enten i et forsøk på å forstå våre endrede forhold til dyr, andre ganger for å argumentere for eller mot dyrs rettslige status. Boka har også blitt kritisert for å være overfladisk og for å fremheve det kuriøse snarere enn å beskrive hva det er som egentlig står på spill.

Det er lett å se at skolastisk guddommelighet og middelalderens rettsvitenskap kunne være full av komisk nonsens. Sett med ettertidens blikk kan man fort risikere å latterliggjøre en historisk periode og framstå fordomsfull overfor en annen tidsalders verdier og tenkesett. Likevel er det ingen tvil om at dyrs rettigheter var en viktig kampsak for Evans.

Nå, når jeg snart er ferdig å skrive om boka, eller snarere om fenomenet dyrerettssaker, er kanskje tiden kommet for å lese hele boka. Kanskje jeg kan finne ro nå når jeg har kvittet meg med en overhengende deadline. Hvem vet, kanskje kommer det en anmeldelse av boka i neste nummer?

Kilder

E.P. Evans, «Animal trials», nyutgivelse fra 2013
Hans Christian Korsholm Nielsen, artikkelen «Til havet, rotter og andre dyr», publisert i Jordens Folk, #2, 2014

Laurent Litzenburger, «Til doms over dyrene», artikkelen er oversatt av redaksjonen Le Monde, juli 2018, https://www.lmd.no/2018/07/til-doms-over-dyrene/

Peter Dinzelbacher, «Animal Trials: A Multidisciplinary Approach», Journal of interdisciplinary History, # 32, vinteren 2002

Peter T. Leeson, «Vermin Trial», artikkel publisert i: The Journal of Law and Economics, Volume 56, Number 3, August 2013

Walter Woodburn Hyde, «The Prosecution and Punishment of Animals and Lifeless Things in the Middle Ages and Modern Times», University of Pennsylvania Law Review and American Law Register, May, 1916, Vol. 64, No. 7 (May, 1916), pp. 696-730, https://www.jstor.org/stable/pdf/3313677.pdf

Sonya Vatomsky, «When Societies Put Animals on Trial», fra JStore Daily, September 2017, https://daily.jstor.org/when-societies-put-animals-on-trial/

Piers Beirnes, «The Law is an Ass: Reading E.P. Evans’ The Medieval Prosecution and Capital Punishment of Animals», The white horse press 1994
https://www.animalsandsociety.org/wp-content/uploads/2015/10/beirnes.pdf