Eliten under den folkelige masken

Siden den politiske krisen i 1968 har mexicanere ønsket å få på bena et demokratisk styresett og avskaffe den autoritære styreformen landet var underlagt siden slutten av 1920-tallet. I dag, etter tiår med arbeid for å etablere institusjoner og en rettsstat, befinner demokratiet seg igjen i faresonen under den nye regjeringen til López Obrador.

Tekst: Juan Cristóbal Cruz Revueltas
Oversatt fra fransk av Trine Haaland

The Demagogue av José Clemente Orozco (1883-1949)
The Demagogue av José Clemente Orozco (1883-1949)

Sett fra Norge må Mexico fortone seg som et fjerntliggende tema. Landet befinner seg jo både kulturelt og geografisk sett langt unna. Men i dagens verden, i det 21. århundre, er man stadig nærmere hverandre, og et land i sør kan gi et forvarsel om en fremtidig global virkelighet. For eksempel, i det kull er blitt utpekt som en av hovedårsakene til den globale oppvarmingen, har den nye presidenten i Mexico bestemt seg for å gå tilbake til nettopp kull. Da jeg begynte å skrive denne artikkelen i midten av mai 2019, ble luften i Mexico by umulig å puste i fordi vakre skoger overalt i landet brant. Årsaken var i tillegg til klimaendringen «innsparingen» som er gjort av den nye administrasjonen som har ført til en halvering i budsjettene til skogsforvaltning og naturvernorganisasjoner(1). Den nye regjeringen ønsker å prioritere annerledes: Det gis nå statlige prisgarantier til bøndene fastsatt ut fra størrelsen på åkrene. Ved første øyekast kan dette virke sjenerøst, men det dreier seg fremfor alt om en måte å sikre stemmer til presidentens parti ved fremtidige valg. Det tas ikke hensyn til det sosiologer kaller uønskede virkninger, som at denne politikken har fått bønder til å brenne skog for å øke driftsarealet. Som en følge av blant annet denne politikken er nå Mexico det landet i verden med flest utrydningstruede dyrearter.

Selvfølgelig kan en ny administrasjon gjøre feil. Men den nye presidenten, Andrés Manuel López Obrador, gjerne kalt AMLO, har samtidig stanset planene for etablering av et naturreservat i Cortés-havet (Californiabukten) i Nord-Mexico som skulle beskytte et storslått marint økosystem med pattedyr som niser og hvaler. I følge den samme mangelen på gjennomtenkt logikk og naturengasjement gav presidenten også det statlige oljefirmaet (og verdens mest gjeldstyngede) ordre om å bygge et nytt raffineri. Dette vil sette de viktigste tropeskogene i landet i fare og eksperter hevder at det ikke er økonomisk bærekraftig. Obrador vil dessuten bygge et jernbanenett, Maya-toget, i en av de mest folketomme delene av landet, noe som heller ikke ansees for å være bærekraftig. Zapatistene har kritisert prosjektet for å komme i konflikt med urfolks interesser. Disse bestemmelsene er ikke ganske enkelt resultat av dumhet, men følgene av en bestemt form for maktutøvelse, nemlig populisme – sykdommen som overalt rammer demokratiet i dag.

Selvfølgelig bør man unngå å bruke populisme som en nedsettende betegnelse overfor mennesker som «ikke tenker som oss», eller ganske enkelt overfor de som kritiserer «the establishment» eller visse former for innvandringspolitikk (i demokratiet har man rett til å kritisere). For å unngå slike feller kan man følge populisme-spesialisten Werner Müller i hans definisjon av populisme. Han definerer den mindre som en stil eller retorikk, enn som det at et individ eller en gruppe setter «det virkelige folket» opp mot elitene (de rike, teknokratene etc.) eller «utlendingene» (immigranter, jøder, muslimer), mens man selv foregir å være de eneste legitime representantene for folket (Müller, Qu´est-ce que le populisme?, 2016).
Ettersom kun de som passer inn i den folkelige stereotypien definert av populisten teller, så er populisme per definisjon en antipluralisme. Dette er problemet med populismen: som en følge av dens natur produserer den valgmekanismer og regjeringer som svekker demokratiet. Med en gang populistene kommer til makten fremstår opposisjonen som medlemmer av den etablerte «kasten», eller rett og slett som agenter for utenlandske interesser. Utover Müllers bestemmende tese kan man tilføye at populismen er et middel for å få tilgang til politisk makt og å beholde den. Med makt som målsetting favoriseres den politiske bruken av følelser (sinne, frykt, nasjonalisme, nag, hysteri, paranoia) fremfor argumentasjon (Richard Hofstadter, The Paranoid Style in American Politics, 1964).

Populismen som rår i Mexico i dag er et fenomen som aldri har begrenset seg til ett enkelt land. Fra dens første fremtreden mot slutten av 1800-tallet, manifesterte populismen seg i Russland, USA og Frankrike. I dag har den siste populist-bølgen nådd alle kontinenter, fra den engelske Brexit til Filipinenes Duterte, Trumps USA og Bolsonaros Brasil. Populismen er et globalt fenomen, særlig etter facebook og Twitter, med deres klaner av hatere og troll. Disse destruksjonsmaskinene for rasjonell debatt gir en eventyrlig teknologisk støtte til populist-bølgen. Det er med andre ord god grunn til å interessere seg for fenomenet.

«Vår demokratiske fløyels-revolusjon bestod uten tvil av for mye fløyel og for lite demokrati.»

Mexico er den 15. økonomien i verden og det er forventet at den vil bli den 7. økonomien rundt 2050. Landet er den 11. største oljeprodusenten, men har likevel en variert økonomi og er tett forbundet med USAs økonomi. I løpet av de siste 20-30 årene er Mexico blitt et politisk mangefasettert og kulturelt rikt land. Eksempelvis har Oscar-statuetten flere ganger de siste årene gått til Mexico og landet har engasjert seg i en økende demokratiseringsprosess. Selv om mer enn halvparten av befolkningen fremdeles lever i fattigdom, utgjør likevel middelklassen 44 millioner personer, litt mindre enn Spanias befolkning. Alt så ut til å gå mot det bedre, men fra i år av ser det ut til at situasjonen er i ferd med å forverres.

Man kan ikke forstå dagens politiske situasjon i Mexico om man ikke forholder seg til at i løpet av 71 år på 1900-tallet var landet dominert av ett eneste parti, Det institusjonelle revolusjonspartiet (PRI). Som navnet indikerer, utover nasjonalisme og det å være et hegemonisk parti, så kunne PRI stå for enten en kontradiktorisk ideologi, en fleksibel ideologi eller rett og slett ingen virkelig ideologi. Dette har lettet oppgaven for de regjerende: de forskjellige PRI-regjeringene har hatt et internasjonalt ansikt utad av typen «progressivt venstre», og kunne motta Salvador Allendes enke og late som om det inntok en ledende stilling i tredje verden-bevegelsen, hevet over både kommunisme og kapitalisme. Samtidig kunne PRI-regjeringene ha en autoritær innenrikspolitikk, massakrere studenter slik det skjedde i oktober 1968 og i juni 1971, og føre krig mot det ekstreme venstre, «la guerra sucia» (den skitne krigen) med 1200 forsvunne, ifølge flere kilder. Den ideologiske tvetydigheten har tillatt PRI å ha en «neoliberal» president som signerte frihandelsavtalen med USA og George Bush. Samtidig, når den tid kom, kunne den samme presidenten eksilere seg i ro og fred på Cuba hvor han tilbrakte dagene med sin venn Fidel Castro.

Om ingen vet med sikkerhet om den mexicanske revolusjonen som førte PRI til makten var en venstre eller høyre-revolusjon, eller begge deler samtidig, så er det uomtvistelig at i løpet av 1900-tallet har det vært umulig å lykkes utenfor det hegemoniske partiet for de som ville delta i politikken eller ønsket å gjøre karriere. PRI er og blir et svært komplekst fenomen helt i tråd med bildet av Mexico: på en og samme tid moderne og arkaisk, med raffinerte kadre, utdannet ved de beste universitetene i verden og lokale politikere som gjerne kunne ha spilt rollen som hombres malos (bad guys) i hvilken som helst dårlig western. Regimet er ikke-religiøst og liberalt med presidentvalg hvert sjette år, men kan når som helst vise seg autoritært og undertrykkende.

Mot slutten av 1900-tallet begynte hendelsene å gå i den retningen demokratene i landet ønsket. I midten av 80-tallet ble PRI delt i to leire, det vil si en moderniserende fraksjon, og en venstredreid eller snarere nasjonalistisk fraksjon. I 2000 tapte PRI president-valget. De to regjeringene som fulgte på høyresiden gjorde mange endringer. Det ble større politisk pluralitet, autonome organer ble stiftet, og en motvekt overfor den gamle allmektige presidentrollen ble på denne måten skapt. Men høyre-regjeringene begikk minst to store feil: de beholdt de gamle korrupte fagforeningene og de etablerte maktstrukturene, og lot seg støtte av dem. Vår demokratiske fløyels-revolusjon bestod uten tvil av for mye fløyel og for lite demokrati

Verken partiene på høyre- eller venstre-siden har ønsket å gjøre endringer i utdanningspolitikken. I løpet av årene med PRI ble denne politikken aldri utarbeidet for å møte de unge mexicanske elevenes interesser. Den var snarere et instrument for politisk kontroll og et våpen i valgkampen. Fremdeles i dag er et av hovedspørsmålene i utdanningspolitikken å bestemme om lærerne skal ha rett til å selge stillingene sine og dessuten kunne overføre dem gjennom arv, noe som har vært praksis. Det kan virke som en spøk, men er det ikke. Siden lærernes fagforeninger er de største i landet med sine 1,6 millioner medlemmer, så kan stemmene herfra lett få en bestemmende rolle i et presidentvalg. Ut fra dette er det forståelig at ingen av partiene har ønsket å ta opp denne saken. PRI som kom tilbake til makten i 2012 forsøkte riktig nok å modernisere det tilbakestående utdanningssystemet, men utdanningsnivået er fremdeles lavt og landet har en stor ukvalifisert arbeidsstokk. Til forskjell fra land som Sør-Korea som har utviklet seg takket være utdanningspolitikken, forblir Mexico avhengig av billig arbeidskraft.

Som en konsekvens av dette har den økonomiske veksten vært lite flatterende de siste årene. For å gjøre scenariet litt mer komplisert, så erklærte etter valget i 2006 den andre høyreregjeringen krig mot narkotika-handelen, noe som utløste en sikkerhetskrise som man ikke klarer å komme ut av. Etter to høyreregjeringer hadde Mexico ved presidentvalget i 2018 både opplevd en laber økonomisk vekst som forsterket den sosiale ulikheten, landet var rammet av den politiske klassens korrupsjon, og voldsnivået var ekstremt høyt.

Det er på denne scenen López Obrador, en tidligere PRI-leder i sin hjemstat, en profesjonell politiker, han som Donald Trump har kalt «Juanito Trump»(2), presenterer seg for tredje gang som «folkets kandidat» i presidentvalget, og vinner. Han vant fordi han liker å være ute blant folk, liker å oppildne massene og love ting som at «når jeg blir president vil sikkerheten bedre seg, korrupsjonen vil ta slutt, den økonomiske veksten vil starte…». Til tross for den overdrevne ønsketenkningen, så nøt Obrador og hans politiske bevegelse MORENA(3) godt av bølgen av håp blant mexicanere som var lei av den dårlige tilstanden og ønsket seg endringer.

«Fremdeles i dag er et av hovedspørsmålene i utdanningspolitikken å bestemme om lærerne skal ha rett til å selge stillingene sine og dessuten kunne overføre dem gjennom arv, noe som har vært praksis. Det kan virke som en spøk, men er det ikke.»

Obradors triumf ved presidentvalget var ubestridelig. Ikke bare vant han med stor margin, men hans parti vant også de to kamrene og 5 guvernører fra like mange føderalstater. Som president har han en fremtoning som er svært annerledes enn det velpleide og overfladiske imaget til den TV-vennlige forrige presidenten, Peña Nieto. Obrador har senket presidentlønnen med 40 prosent, noe han også har gjort for resten av sin administrasjon. Han reiser med rutefly og bor ikke i Los Pinos, den tidligere presidentresidensen. Bildet han inngir av å være en ydmyk mann gjør ham populær. I juni i år annonserte imidlertid Obrador at han og familien skal flytte til det tidligere nasjonalpalasset, en bygning på 40 000 kvadratmeter i sentrum av Mexico by. Bygget ble påbegynt i 1522 og fungerte som bosted for de spanske visekongene under kolonialiseringen. Stedet er en stor turistattraksjon og står på Unescos verdensarvliste.

Obrador planlegger en historisk endring som han kaller «den fjerde transformasjonen av Mexico», som skal være den fjerde store endringen etter Uavhengigheten (fra Spania, 1810), Reformen (som fullførte skillet kirke/stat på 1800-tallet), og Revolusjonen (1910). Hva denne fjerde transformasjonen går ut på er lite definert, men man må anta at den er fundert i Obradors valgkampprogram. Den sentrale linjen i dette programmet er et ønske om en ny fordelingspolitikk som tilgodeser de fattige, med en kraftig innstramming i bruk av statlige midler til det Obrador betegner som luksus og sløsing(4). Obrador vil ikke vente på at historikere i ettertid skal bedømme hans posisjon i historien, han har det travelt. Nettopp denne megalomane siden ved ham gjør at hans regjering bekrefter en gammel populisme-definisjon, det å ty til en økonomisk uansvarlig politikk. Særlig gjelder dette presidentens hang til å avlyse eller ta vilkårlige bestemmelser angående store offentlige arbeider, som vi har vært inne på tidligere, det vil si uten å ta hensyn til noen som helst form for studier av økonomiske, økologiske eller sosiale ringvirkninger.

Som vi allerede har vært inne på angående bøndene, så har den nye regjeringen iverksatt store sosiale programmer. I utgangspunktet virker dette så absolutt rettferdiggjort i et land hvor 43,6 prosent av befolkningen lever i fattigdom og 7,6 prosent i ekstrem fattigdom. Det ser imidlertid ut til at disse programmene som i følge beregninger omfatter 23 millioner personer ikke har som målsetting å hjelpe folk ut av fattigdom. Snarere er målet, ifølge sosiologen María Amparo Casar, å etablere en direkte relasjon mellom Obrador og 50,3 prosent av velgerne for å skape en fremtidig velgerplattform (og antakelig på denne måten legge til rette for et gjenvalg)(5). Borgerdemokratiet forlates til fordel for et klientelistisk og korporativt system. Dette skjer på samme måte som under gamle dagers PRI, som på sin side var inspirert av 1920-tallets Italia.

Det nye partiet ved makten foreslo konen til en av presidentens nærmeste menn som dommerkandidat til høyesterett. Om man anser demokratiet for å skille seg fra autoritære styresett gjennom det å ha solide institusjoner og respekt for rettsstaten, så er dette skremmende. Til tross for protest fra mange sivile grupperinger, så valgte Senatet, der MORENA har flertall, å innsette henne. I strid med det Obrador forsvarte som presidentkandidat, med slagordene «abrazos, no balazos» (klem, ikke kuler), som en kritikk av den konservative Calderon-regjeringens «krig mot narkotika-handel», forsvarer Obrador nå åpent militarisering av den offentlige sikkerheten gjennom en grunnlovsendring. Det er imidlertid ingen ting som tyder på at det er noen forbindelse mellom en økt militarisering og et lavere voldsnivå. En militær tilstedeværelse er ofte lite transparent og lar seg vanskelig kontrollere av sivile. Dette vil neppe forsterke det svake mexicanske demokratiet.

Gran calavera eléctrica (Grand electric skull) av  José Guadalupe Posada (1852-1913)
Gran calavera eléctrica (Grand electric skull) av José Guadalupe Posada (1852-1913)

Obrador leker med illusjonen om en symbolsk transformasjon snarere enn en virkelig transformasjon, samtidig som han kjemper om makten. I den forbindelse er kontroll over informasjonen viktig, og den nye presidenten gir hver morgen kl. 7 lange pressekonferanser. Forestill deg å leve i et land hvor du hver morgen risikerer å høre presidenten annonsere, foran hele landets mediakorps, et nytt stort offentlig prosjekt til mange milliarder dollar som ingen har bedt om, og som regjeringen ikke har midler til å finansiere. Eller at han velger å benytte pressekonferansen som sees av mange millioner, til å henge ut en funksjonær som har våget å så tvil om en av hans bestemmelser. Eller, kanskje han denne gangen anklager en avis eller en forfatter gjennom betegnelsen «konservativ» eller «venstre-konservativ». Eller han forsvarer en journalist som er kjent for sin homofobi eller antisemittisme. Eller han nøyer seg med å nevne om landets store helt, Benito Juárez, at han er så viktig at til og med Mussolini ble kalt opp etter ham. Alle disse eksemplene er hentet fra virkeligheten.

Hans nære daglige omgang med pressen har ikke forhindret ham fra å uttale til lamslåtte journalister at «dere burde være forsiktige, hvis ikke vet dere hva som kommer til å skje…»(6). Minst 7 journalister er drept siden den nye presidenten kom til makten(7). Dette gjør landet til et av verdens farligste steder for journalister. Hans morgenmøter med pressen har heller ikke som mål å fremme informasjonsflyten, snarere brukes den som et gunstig middel for å spille på følelser.

Når bestemmelser blir tatt bare med det for øye å opprettholde makten eller for å vise hvem som har makten, er det ikke overraskende at den økonomiske veksten uteblir. I følge Den mexicanske sentralbanken og OECD, har vekstprognosene for Mexico i løpet av få måneder sunket fra 2,5 prosent til 1,7 prosent(8), selv om hovedhandelspartneren USA har vekstrekord. Vanligvis følger den mexicanske økonomien den amerikanske: «Når de har influensa har vi lungebetennelse», sier mexicanerne, noe som også gjelder for økonomiske oppturer. Overfor den nye mexicanske nedgangen har det ikke vært vanskelig for Trump å tvinge Mexico til å kontrollere flyktningestrømmen som krysser landet på vei til USA(9). Når alt kommer til alt, så har Trump fått den «muren» han har bedt om, betalt av Mexico, noe som antakelig vil gi Trump en ny presidentperiode.

Det bør understrekes at problemet ligger i populisme og ikke nødvendigvis i en venstre-politikk. Forskjellen mellom Obrador og tiden med Mujica i Uruguay ligger i at Mujica var en leder som virkelig interesserte seg for befolkningens ve og vel. Mens Obrador overlater bestemmelsene i skole- og utdannelsesspørsmål til de korrupte fagforeningene, mistet Mujica aldri av syne at målet for utdanningspolitikken var elevens beste. Dessuten passet Mujica seg vel for å komme i konflikt med rettsstatens verdier. Utover populisme består forskjellen mellom Mujica og Obrador i at sistnevnte er arvtaker etter en korporativ og autoritær klientelismekultur. Dette opphavet ser ut til å være Obradors skjebne.

Hvordan konkludere angående det som skjer i Mexico? Hver dag er det stadig flere observatører som i Obrador ser en gjenetablering av den hegemoniske partimodellen fra PRIs dager, med presidentialisme og etatisme. Et eksempel er at føderalstatenes valgte guvernører mister sin makt gjennom Obradors nyskapende administrasjonmodell med «superdelegater». Disse delegatene som er direkte utnevnt av Obrador, én for hver stat, forvalter alle statlige midler som går til de føderale statene. Flere av disse superdelegatene er MORENA-kandidater som ikke nådde opp i guvernørvalget. Nå inntar de en parallell funksjon ved siden av guvernørene, en nyordning som svekker føderasjonsmodellen. Den tidligere presidenten for Det nasjonale valginstituttet, José Woldenberg, har spurt om det ikke er en sammenheng mellom «null pesos til ikke-statlige organisasjoner, reduksjoner i budsjettet til alle autonome offentlige organisasjoner og strenge reduksjoner i bevilgningene til de politiske partiene»(10). Om man ser tilbake på Obradors politiske biografi fremgår det at han har et tvilsomt forhold til demokratiske spilleregler: han aksepterte ikke valgnederlaget da han stilte som guvernør i Tabasco, heller ikke nederlagene ved presidentvalgene i 2006 og 2012.

«Obradors nære daglige omgang med pressen har ikke forhindret ham fra å uttale til lamslåtte journalister at «dere burde være forsiktige, hvis ikke vet dere hva som kommer til å skje…». Minst 7 journalister er drept siden den nye presidenten kom til makten.»

Populismen kan forståes som en reaksjon mot samtidens oligarkiske tendenser. Elitene har blitt for navlebeskuende og ignorerer det allmenne behovet for et mer likestilt og inkluderende samfunn. Men det er viktig å merke seg, som Werner Müller understreker, at å tale i «det virkelige folkets» navn, og å proklamere seg selv som den eneste sanne representanten for folket, er noe som setter i gang en ekskluderingsmekanisme som særlig utelukker de som ikke støtter tidens ledende populist. Dermed blir populisme lett et instrument for å få tilgang til makten og et effektivt middel for å skape et nytt oligarki. Den regjerende populisten og hans eller hennes gruppering, det vil si den nye eliten, blir immun overfor kritikk siden den er «folkets eneste legitime representanter». I sosiologien er «oligarkiets jernlov» velkjent, det vil si at alle organisasjoner tenderer mot å bli oligarkiske om de ikke har noen motvekt. Ved å fjerne maktens motvekt åpner populismen for maktkonsentrasjon hos en leder som fremstår som folkets inkarnasjon. Tenk bare på land med lite motvekt overfor sentralmakten som dagens Russland eller Kina(11).

Populisme fører verken til utvikling eller fattigdomsbekjempelse. Snarere er populismen en form for politisk administrering av fattigdom (klientelisme) og en retorikk som lar et nytt oligarki berike seg selv. Om et nytt oligarki er den reelle vinneren i og med populismen, så er det to tapere: demokratiet og flertallet (særlig de fattige).


Om artikkelforfatteren

Juan Cristóbal Cruz Revueltas, forsker i politisk filosofi ved universitetet i Morelos, Mexico. Tekster om populisme og demokrati: Med Denis Lacorne,Una democracia frágil : religión, laicidad y clases sociales en los Estados Unidos, Marcial Pons, Madrid, 2017. «Populismo, manual para la construcción de una nueva oligarquía», Metapolítica, año 21, número 99, octubre-diciembre de 2017, Mexico.


Noter

1) https://www.elfinanciero.com.mx/opinion/pablo-hiriart/por-ahorros-alerta-en-medio-ambiente-y-turismo

2) https://www.businessinsider.fr/us/juan-trump-nickname-mexican-president-lopez-obrador-us-relations-2018-7

3) MORENA – «Movimiento Regeneración Nacional», er en politisk bevegelse bygget opp omkring Obradors person. Navnet har mange betydninger knyttet til seg: På spansk betyr “morena” brun, fargen som ansees for å være den «mexicanske hudfargen». I Mexico betegner 21.5 prosent av befolkningen seg som urfolk. Navnet kan forståes som etnopopulisme à la Evo Morales i Bolivia. La virgen morena, den brune jomfru, betraktes dessuten av mange som et nasjonalt symbol for Mexico.

4) https://www.bbc.com/mundo/amp/noticias-america-latina-45712329https://www.bbc.com/mundo/noticias-america-latina-44949439

5) María Amparo Casar, “El Gran Benefactor”, Nexos, 1 de marzo de 2019, https://www.nexos.com.mx/?p=41305

6) Uttalelsen kom under pressekonferansen som ble holdt morgenen 15. april 2019, noen dager etter at den kjente journalisten Jorge Ramos hadde stilt spørsmål angående landets sikkerhetssituasjon og antall drepte.

7) https://www.hispanidad.com/confidencial/mexico-siete-periodistas-asesinados-durante-el-mandato-de-lopez-obrador-cuyo-gobierno-esta-muy-preocupado-por-si-los-ninos-van-en-falda-al-colegio_12010597_102.html

8) https://www.publimetro.com.mx/mx/noticias/2019/04/04/banco-mundial-recorta-pronostico-crecimiento-mexico-1-7-2019.html, se også https://www.wsj.com/articles/mexicos-economy-falters-as-u-s-chugs-along-11563124077

9) https://www.reforma.com/detienen-migrantes-a-niveles-record/gr/ar1722428?md5=47c0b9d9c9f80671bba252b22c6fa574&ta=0dfdbac11765226904c16cb9ad1b2efe

10) El Universal 12 mars 2019. https://www.eluniversal.com.mx/articulo/jose-woldenberg/nacion/poderoso-caballero

11) Badie, Bertrand, Le retour des populismes, L’état du monde 2019, La découverte, 2018.p. 206.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: