Tekst Harald Lange Illustrasjon Magnus Ruud
Første gang jeg hørte om Elric var en høstkveld i 1983, da jeg var på vei til skysstasjonen på Kongshavn sammen med to daværende beboere som hadde invitert meg på nachspiel.
Idet vi entrer porten inn til eiendommen fra Mosseveien sier den ene at vi må se opp for Elric. Den andre forklarer meg at Elric er en kanin og at vi må løpe hvis vi ser ham. Seriøst? Har dere selveste «the monster of Aaaarggghhh» i hagen? Jeg ble forsikret om at det ikke var tull, Elric var mannevond og møtte vi på ham i løypa var det om å gjøre å komme seg innenfor en lukket dør kjapt.
Det var mens vi krysset tunet mellom hus nr. 2 og 3, sistnevnte vårt mål, at førstemann ropte: «Elric! Løp!» og tok beina fatt i retning inngangsdøra. Jeg snudde meg og fikk i høstmørket øye på kolossen som kom jumpende i høy fart. Det var nok til at jeg også fikk fart på beina. Jeg løp det jeg var kar om etter de andre og fikk dratt igjen døra etter meg brøkdelen av et sekund før Elric traff døra med et brak som sendte rystelser gjennom den gamle bindingsverksbygningen.
Den kvelden ble jeg fortalt kortversjonen av Elrics historie. Han hadde kommet til Kongshavn drøye 4 år tidligere som en liten kaninvalp, og hadde den skjebne å vokse opp i hjemmet til MT. Foruten å være fascinert av fantasy-litteratur (Elric var oppkalt etter Elric av Melnibone) var MT også en «prankster» med en utspekulert humor og en barnlig utforskertrang som han holdt ved like gjennom ulike eksperimenter av overskridende art. Da han ble eier av en liten kaninvalp av typen Belgisk Kjempe hadde han nettopp sett Monty Python og ridderne av det runde bord. Det kan ikke utelukkes at scenene med «the horrible monster of Aaaarggghhh» har ligget delvis til inspirasjon for hans beslutning om å fore opp lille Elric på rått kjøtt, noe som er langt unna ordinær kanindiett. NB! Kaniner er strictly veggiser og skal IKKE ha kjøtt! Ikke prøv dette hjemme!
Den okkuperte eiendommen besto av tre våningshus og to sjøboder, og et uteområde på ca. et halvt mål inngjerdet mellom Mosseveien og Østfoldbanen. Etter hvert ble dette uteområdet Elrics tumleplass og domene. Når MT anså tiden moden for det skaffet han noen kaninfrøkner som Elric kunne herje med og nidkjært bevokte mot en enhver tilnærming fra katter, hunder eller mennesker. Etter noen sesonger var det allment oppfattet som en risikosport å krysse tunet i nattemørket med en aggressiv angrepskanin gående løs. Siden den gamle skyss-stasjonen ikke var koblet på det lokale kloakknettet delte de 14–15 beboerne på den enkle fasiliteten av en dassbu oppe i skråninga mot Mosseveien. Ved nattlige besøk til bua var det vanlig å kaste noen steiner i retning området rundt bua i tilfelle Elric. Flere måtte betale med store kjøttsår på legger og lår for å gå rett på ham i mørket og ikke være kjappe nok til å komme seg unna, og ingen var i tvil om at den gærne kaninen ville gå for strupen dersom den ble gitt anledning.
I løpet av høsten vokste et krav blant flere av beboerne om at Elric måtte vekk av hensyn til den generelle velferd og trivsel. MT tok selvsagt sterkt avstand fra slike pinglete villfarelser og presiserte at Elric var et fenomen som både hunder og katter klarte å forholde seg til (de holdt behørig avstand), og at det burde folk også klare. «Kast noen steiner, ha med en kjepp, vis at dere er sjef, hva er problemet her?»
MT var selv stolt og fornøyd med Elrics utvikling og at han hadde fått et omdømme som skremte vannet av folk, og så ingen grunn til å avslutte et vellykka eksperiment. Hans velformulerte forsvar for Elrics rett til eksistens og mistenkeliggjøring av de som ville nekte ham dette, var lenge tilstrekkelig til å danne en bred konsensus på at Elric var et fenomen det gikk an å forholde seg til. Alle tildragelser med Elric hadde skjedd ute i åpent rom, og det ble anerkjent som naturlig forsvar av et revir som dessverre omfattet fellesdassen og tunet mellom husene.
Vendepunktet kom en tidlig vårdag da en av beboerne, TT, hadde sovet med åpent vindu og blitt vekket på en ublid måte av en uvelkommen gjest som hadde tatt seg en bit av kinnet hans, hvorpå han måtte kjempe for livet mot dette aggressive beistet. Det var drøye to og en halv meters høydeforskjell mellom TTs vinduskarm og hagen nedenfor, og han hadde ikke forestilt seg at dette var mulig, men joggu, lell. Elrics dager var talte, det ble nå et unisont krav at Elric måtte dø, og også MT skjønte at løpet var kjørt. Han tok selv på seg å knerte Elric og fulgte opp med å partere skrotten og tilberede stykkene i tre langpanner slik at alle som ville kunne få seg en beta av Elric. Jeg tok et par, smakte omtrent som kylling.
Belgisk kjempe
Belgisk kjempe er et populært kjæledyr for de som driver med kanin. De regnes som veldig rolige kaniner som er enkelt å temme, så de er derfor ettertraktet som kjæledyr. De går godt sammen med barn, men det er viktig at barna ikke bærer dem feil, for den tunge vekten til kaninen vil gjøre dette veldig ubehagelig for dem. Belgiske kjemper kan holdes både innendørs og ute, men må være inne det første leveåret. På grunn av størrelsen sin trenger de et ganske stort bur og områder hvor de får oppholde seg.
Kilde og foto: Wikipedia
