Tekst Hege Vadstein Foto Per Arild Skorgen
Oppfinnsomheten er stor når det gjelder å hindre aktivister i å bremse storkapitalens jag etter profitt. I Storbritannia har de endret på lovverket slik at for eksempel protestaksjoner mot dyreforsøk blir ansett for å være terrorisme – og følgelig dømmes etter antiterrorlovgivning, med ekstremt strenge straffer som resultat. Siden den kreative lovanvendelsen har fungert etter planen, har også andre land, deriblant USA, latt seg inspirere til å bruke samme metode.
Også i Norge bedrives det fantasifull juridisk akrobatikk for å beskytte store markedsaktører – og da gjerne mot internasjonale avtaler om vern av dyr, som for eksempel Bernkonvensjonen. I sin bok «Bare et dyr?» viser kriminolog Ragnhild Sollund hvordan noen få og mektige aktørers interesser påvirker hva som blir gjeldende politikk for eksempel for rovdyrforvaltning – der bestandenes minimumsmål på merksnodig vis har endt opp som maksimumsmål.
Jussen er et fagområde som angår oss alle samtidig som fagspråket er så kryptisk at det framstår som utilgjengelig for de fleste av oss. Når våre medskapningers skjebne avgjøres på jussens banehalvdel, er det et stort hell at det finnes kloke, empatiske og uredde fagfolk som kan hjelpe oss ulærde med å forstå hva som foregår, og som attpåtil deltar i kampen på de svakestes side. Sollund er nettopp en slik kapasitet.
Boka «Bare et dyr?» utgjør i sin helhet et møysommelig og grundig oppbygd resonnement for hvorfor dyr ikke bare skal fritas for lidelse, men snarere ha gode og fullverdige liv; og hvordan dette kan oppnås. For å gi et grunnlag for forståelse av hvorfor vi i dag behandler dyr på en måte som nettopp ikke garanterer dem gode og lidelsesfrie liv, redegjør Sollund først for opphavet til ideen om at vi har rett til å bruke dyr, som om deres eksistens berettiges av nytten de har for oss mennesker. Både i flere av verdensreligionene og hos tenkere fra Aristoteles og Thomas Aquinas til Kant og Descartes forfektes et antroposentrisk verdensbilde der empatien med og respekten for individer fra andre arter er temmelig fraværende. Når det gjelder Descartes lar Sollund oss få vite at han har prestert følgende pussige konklusjon: Dyr er maskiner og kan derfor ikke føle smerte. Skrikene som kommer fra dem når de blir levende dissekert (de hadde jo ikke så velutviklede bedøvelsesrutiner på 1600-tallet), er å sammenligne med lydene fra et drivverk det har kommet sand i.
René Descartes hevdet at dyr er maskiner og derfor ikke kan føle smerte. Skrikene som kommer fra dem når de blir levende dissekert, forklarte han ved å sammenligne med lydene fra et drivverk det har kommet sand i.
Videre blir leserne gjort kjent med dyrevernbevegelsens opphav. Her presenterer Sollund blant andre Olympe de Gouge (1748–1793) som i likhet med mange andre tidlige feminister kjempet både for kvinners og dyrs rettigheter. Hun argumenterte for at dyr skulle vises empati og omtanke på samme måte som man skulle ha medlidenhet med slavene og oppheve slaveriet. Dette var nok for revolusjonerende for revolusjonens menn, som følgelig dømte henne for å være kontrarevolusjonær og førte henne til skafottet.
Også Jeremy Bentham (1748–1832) så sammenhenger mellom forskjellige former for undertrykkelse og skrev: «Det kan komme en dag, når resten av dyrene i skaperverket kan få de rettigheter som bare er holdt fra dem ved hjelp av tyranniets hånd. En dag hvor hva som avgjør, ikke er hvor mange ben de har, hva slags pels de har eller hvorvidt de er i stand til å resonnere. Spørsmålet er ikke, kan de resonnere, kan de snakke, men kan de lide?» Ikke overraskende – i hvert fall ikke nå i ettertid – dannet Benthams argumentasjon mot å påføre dyr lidelse utgangspunktet for dyrevelferdsbevegelsen.
Selv om både religioner, en lang rekke av filosofer og andre lærde menn har gitt oss argumenter for vår rett til å bruke dyr til vår fordel, tyder måten vi velger å ordlegge oss om dyr på at vi kanskje ikke er helt overbeviste. Sollund løfter fram tankevekkende betraktninger om hvordan vi formulerer oss for å legitimere og forkle handlinger som forårsaker lidelse for dyr. Eksempelvis er det vanlig at man innen forskning som eksperimenterer på dyr kaller dyrene for modeller, og drapet på dem ved slutten av forsøket blir betegnet som å bringe dem til endepunktet.
De forskjellige områdene for vår vanligste utnyttelse av dyr blir grundig belyst i hvert sitt kapittel: matproduksjon, underholdning, forskning, jakt m.m. I tillegg til historikk, tall og annen fakta, anskueliggjør Sollund på pedagogisk vis hvem «objektene» for vår utnyttelse er ved å presentere oppdatert kunnskap om de aktuelle artene. Ved å fortelle om hvordan for eksempel jerven, hamsteren og laksen liker å leve livene sine, gir Sollund disse dyrene et ansikt – leserne hjelpes til å se den andre. Og kanskje vil dette lirke enkelte til å orke å ta inn over seg at vår utnyttelse av dyr forårsaker uforsvarlig store lidelser – og dét til tross for at vi i Norge har en såkalt lov om dyrevelferd.
I lov om dyrevelferds § 3 står følgende: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Dette klinger jo lovende, men når det, slik det vises til innledningsvis, investeres så mye fantasifull grubling på hvordan man kan fortolke lover til menneskers fordel, vil fort f.eks. en påkjenning bli definert som «nødvendig» snarere enn «unødig». Og det å bli drept etter å ha bli utsatt for et dyreforsøk kan bli tolket som å bli «behandlet godt».
Slike fortolkninger, eller det at lov om dyrevelferd ofte settes helt til side hvis den for eksempel kommer i konflikt med andre lover, skjer trolig som følge av at dyr ikke har noen rettigheter. (Lovdata: «Etter norsk rett er dyr definert som «ting» uten rettigheter.») Dette mener filosofene Sue Donaldson og Will Kymlicka, som Sollund viser til i sitt konkluderende kapittel, at kan løses ved å tildele de tamme dyrene status som medborgere, mens de ville dyrene skal tildeles suverene, territoriale rettigheter som beskytter dem mot menneskers innblanding – det være seg jakt, «forvaltning» eller ødeleggelse av habitat.
Sollund selv ser det som urealistisk at dyr vil få status som medborgere med det første, eller at menneskelig utnytting av dyr skal opphøre – både på grunn av det menneskeopphøyde tankegodset som preger de fleste eksisterende kulturer, i tillegg til sterke kapitalistiske og menneskesentrerte interesser. Men hun er samtidig overbevist om at dyrenes situasjon må bli bedre, og at det kommer til å skje, selv om veien dit gås med museskritt.
Et av disse museskrittene tenker jeg at Sollunds egen bok er – i den grad mus går med så lange steg. For med denne kunnskapsformidlende, engasjerende og empatiframkallende boka – som attpåtil er særdeles lettlest – antar jeg at mange flere vil begynne å se det som selvsagt at dyr tilkjennes rettigheter – og at dette igjen vil føre til at slike rettigheter faktisk blir gitt en reell betydning. «Bare et dyr?» innlemmes med dette i min personlige kanon(*) (det er jo så populært med kanonisering i disse dager) over bøker om dyr.
Bare et dyr?
av Ragnhild Aslaug Sollund
466 sider
Solum Bokvennen
2021
*) Heges personlige kanon over bøker om dyr
Beskrivelsene er delvis basert på forlagenes eller Deichmans omtale av bøkene. Rekkefølgen er temmelig tilfeldig.
«Før plogen din over de dødes knokler» av Olga Tokarczuk, roman (2019)
I en øde polsk landsby finner engelsklæreren og amatørastrologen Janina Duszejko naboen sin død på gulvet i hans hjem. Omstendighetene rundt dødsfallet er mystiske, og Janina legger merke til at det står flere hjorter utenfor vinduet. Kan dyrene ha hatt noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet den lokale jaktklubben, engasjerer Janina seg i etterforskningen. Det er det ikke alle som er like begeistret for.
«Vi er en katt» av Natsume Soseki, novelle (1905)
Soseki debuterte som forfatter i 1905 med den satiriske novellen «Vi er en katt» som skildrer Sosekis samtid gjennom øynene til en katt. Utgitt på norsk i novellesamlingen «Knakketiknakk» (2018).
«Menneskenes verden sett med dyreøyne» av Bergljot Børresen, sakprosa (2006)
Hva har gjort katten egenrådig og høna omsorgsfull? Veterinær Bergljot Børresen beskriver samspillet mellom dyr og mennesker gjennom 20 000 år.
«Hunden» av Kerstin Ekman, roman (2009)
En valp kommer bort fra sin eier under en snøstorm i Nord-Sverige. Vi følger den unge hunden i sin kamp om overlevelse gjennom vinteren. Handlingen er beskrevet fra hundens perspektiv.
«Flush» av Virginia Woolf, roman (1933)
Flush er en halvfiktiv, humoristisk og gripende biografi om Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel, fortalt av hunden selv.
«Fiskenes ukjente liv» av Bergljot Børresen, sakprosa (2007)
Nyere forskning viser at teorien om at fisk er uten bevissthet og tenkeevne ikke holder vann. Fisk er nært i slekt med mennesker og er i stand til å tenke og føle smerte. Her får vi blant annet møte fisk som samarbeider om arbeidsoppgaver på tvers av arter, og fiskene Beauty, Oro og Pepi som beviselig kan høre forskjell på blues og Bach.
«Insektenes planet» av Anne Sverdrup-Thygeson, sakprosa (2018)
Vi lever på insektenes planet. For hvert menneske på jorda, finnes det 200 millioner insekter. I denne boken kan du lese om de fascinerende skapningene og hvorfor det er avgjørende at vi tar bedre vare på dem.
«Løpe ulv» av Kerstin Ekman, roman (2022)
En pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget opplever et helt spesielt møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen. Dette viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for den tidligere jegeren, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda der han bor. Ekman retter et skarpt blikk mot vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss.
«Nordens elefanter og andre bekjente» av Tove Nilsen, fortellinger (2022)
En venns påstand om at alle mennesker liker å se ville dyr i fangenskap, ble spiren til denne boka. Nilsen forteller om kapusinerapen i naboblokka, Nordens ark, en flytende dyrehage som stilte ut både tigre og samefolk, og om hvordan forfatteren som barn selv ble dyttet inn i fangenskap i spisskammerset til magre fru Mogens.
«Dyrenes indre liv» av Peter Wohlleben, sakprosa (2017)
Peter Wohlleben tar utgangspunkt i forskning og sine egne naturobservasjoner når han gir oss et innblikk i dyrenes følelsesliv. Kanskje er det ikke så ulikt menneskets? Forfatteren gir mange eksempler på dyr med personlighet og karakter: omsorgsfulle ekorn, lojale ravner, empatiske skogmus og sørgende rådyr.
Diverse bøker av Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en sann dyrevenn og har skrevet romaner og sakprosabøker som ser verden fra både mennesker og de andre dyrenes synsvinkel, blant annet «Samtaler med svart hund», «Jesus elsker ikke griser: Kulturkritiske samtaler med Nasse Nøff» og «Slipp håndtaket når du vrir».
«Dyrenes følelsesliv» av Marc Bekoff, sakprosa (2010)
En ledende forsker undersøker dyrenes glede, sorg og empati – og hvorfor det betyr noe.
«Å spise dyr» av Jonathan Safran Foer, sakprosa (2010)
Det var først da han fikk barn at Foer for alvor stilte seg spørsmålet: Hva betyr det at vi spiser dyr? Er det etisk riktig? Hva er konsekvensene av den vestlige verdens enorme kjøttforbruk? Safran Foer går moderne industrigårdsbruk etter i sømmene og avslører sjokkerende forhold ved svineoppdrett, fiskeoppdrett, slakting av storfe og oppavling av kalkuner, for å nevne noe.
«Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten Andreas Strøksnes, roman/selvbiografisk sakprosa/hybrid (2016)
I Havboka undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren (og dermed også leseren) blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.
«Kråke», «Esel» og «Ulv», sakprosa (2014, 2015 og 2017)
I 2023 har Judith Schalansky jobbet i 10 år med bokserien som på tysk heter «Naturkunden». Bøkene inneholder kunnskap av kulturhistorisk og zoologisk art om de respektive artene som er valgt ut for bokserien – hvilket for det meste er uglesette arter. På norsk er det kun de tre bøkene «Kråke», «Esel» og «Ulv» som foreløpig er utgitt, alle på Press Forlag.
«Kvinnen og apen» av Peter Høeg, roman (2014)
«En ape nærmet seg London …». Åpningen av denne romanen skal visstnok ofte ha blitt sitert. Boka er handlingsmettet og dramatisk, og den utfordrer våre inngrodde oppfatninger om hva som er dyr og hva som er ikke-dyr, altså menneske-dyr.
