Jeg har vært så heldig å delta på årsfesten til foreningen (klubben) for svenskspråklige jusstudenter i Helsinki. Nå tenker du kanskje at det passer litt dårlig fordi jeg verken snakker svensk eller studerer juss eller egentlig studerer i Helsinki. Det syntes jeg også, og det tror jeg egentlig noen der også syntes. Men jeg var nå der en gang, da, så jeg får vel skrive en slags anmeldelse av den, tenker jeg. Det er på en måte min måte å gi noe tilbake til folket, liksom. Selv om de jo stakk av med en liten formue som jeg betalte for arrangementet. Bla bla bla : )
Tekst og foto Une Holden Vadstein / www.kulturkongene.no
Festen fant sted på det (pensjonerte?) børshuset i Helsinki, og kleskodeksen var smoking for mannemennene og lang kjole (aftonklänning) for damedamene (ikke-binære finnes visst ikke i disse miljøene, altså). Helst skulle damene også ha hansker, og andre ringer enn giftering skulle bæres utenpå hanskene. Jeg så ingen hansker, så disse jusstudentene er visst ikke så gode på å følge regler. Poenget mitt er at dette var et riiimelig stivt arrangement. Uansett, lokalet var helt ellevilt og må ha kostet en formue å leie. Heldigvis for juristforeningen har de mange og rike sponsorer – jeg tror jeg telte minst tolv advokatfirmaer. Ett av dem drev også fotografering i den rød løper-lagte trappa. Jeg stilte meg ikke i kø for å bli fotografert alene fordi jeg var redd for å bli ledd av og spytta på og kasta ned trappa fordi jeg ikke passet helt inn der. Orket ikke ta sjansen.
Da vi satte oss til bords, etter et glass bobler (skumvin på svensk, det er jo helt latterlig), begynte det å gå opp for meg at svensk og finlandssvensk faktisk ikke er det samme, og at dette arrangementet åpenbart var rettet mot finlandssvenskspråklige studenter. Finlandssvensk er akkurat som det høres ut. Svensk med litt finsk aksent, liksom. Tilpasningsdyktig som jeg er, snakket jeg sakte og tydelig for å bli forstått (og ikke bli spytta på og kasta ned en trapp, som nevnt), men det ble ikke alltid gjengjeldt… Særlig av standupkomikeren som kom senere, han hadde visst IKKE fått beskjed om at stakkars lille meg syns finlandssvensk er litt vanskelig, så han snakka umenneskelig fort. Måtte liksom bare late som at jeg hang med. Jævlig hyggelig liksom…
Måltidet begynte med en shot vodka. Koskenkorva ren vodka. Det hadde ikke jeg skjønt helt, så jeg fikk et lite sjokk da alle på slutten av en allsang skålte i de yndige små stettglassene på bordet og kastet hodet bakover. Noe til aperitiff. Etterpå kom servitørene og fylte på mer vodka i de tomme glassene, og vi sang en sang til.
Mens rettene rullet inn og ut, på vanlig vis, drev jusstudentene på med diverse sanger, leker og ablegøyer. Jeg har aldri vært borti noe lignende – enten er ikke dette en greie i Norge, eller så har alle nordmenn prøvd og klart å holde det hemmelig for meg (i så fall er det skikkelig slemt gjort, syns jeg D: ). Enkelte av disse festskålesangene har armbevegelser som følger med, under andre skal man veive serviettene sine rundt, og under atter andre skal man kollektivt vugge fram og tilbake på stolene sine. I begynnelsen av måltidet skulle hvert bord lage så mye lyd de kunne, med bank i bordet og primalske skrik. Etter forretten var det en gruppe fra ett av bordene som snurret serviettene sine i lufta og mumlet «konferens, konferens, konferens…» mens de gikk ut av lokalet. På slutten av en av talene brøt alle ut i en lavmælt «ch ch ah ch ch ah», og så stoppet de og lata som ingenting. Ved desserttid, da pønsjen ble skjenket, brettet alle sammen serviettene sine som enorme katteører og plasserte på hodene sine. Da jeg spurte han som satt ved siden av meg om hva det var, sa han «det er pønsjører».
Da nevnte komiker kom på plass, som «mellanprogram», og var ferdig med å snakke superfort om stereotypier ved finlandssvenske dialekter, tullet han fort om nordiske stereotypier. Om Norge dro han frem oljepenger, dyrt øl og at vi (bergensere) avslutter alle setninger med «ikke sant?». Svensker sier derimot alt to ganger «ja ja», «hej hej», «takk takk» og sier «spennande!» til alt og ingenting. Publikum gikk crazy, for å si det på en anglifisert måte.
Vel, vel. Etter middagen (banketten) var det «efterfest» (fest) til kl. 03, men da måtte jeg dessverre dra fordi jeg hadde viktigere ting å gjøre (gå hjem og bysselalle). Det er tydelig for meg at svenskene eller finnene eller finlandssvenskene eller i alle fall deltagerne på akkurat dette arrangementet er gode på skålesanger, og det syns jeg vi burde drive med i Norge også. Så det er jo noe man kan tenke på ved framtidige fester, da. Kanskje vi skal slutte med sånne fæle drikkeleker mens man sitter på gulvet i en liten stue og heller begynne med gallamiddager, bankett og tradisjonsrike skålesanger og ablegøyer. Bare en tanke, liksom. Hvis du som leser tilfeldigvis eier et advokatfirma, kan du godt sende meg en e-post, så kan vi ordne spons eller noe. Jeg bare tenker høyt her, jeg altså. Gleder meg til å komme hjem til et Norge fullt av gallakjoler og vodkaskåling med stettglass og tomt for snusboksleker og ekle ølbokser!!! Never going back.
Teksten ble første gang publisert på
www.kulturkongene.no 6. oktober 2024
Kulturkongene om seg selv:
Kulturkongene gir unike, revolusjonerende og sylskarpe synspunkter på og analyser av alt som foregår rundt oss. Mange kaller oss for en uoppdaget perle blant lukkede skjell.
