– Malcolm McLarens liv og tider
Johnny Rotten hata Malcolm McLaren, og han var ikke aleine om det. Men til tross for at Malcolm var en skruppelløs sleiping som ofte behandla sine samarbeidspartnere og nærmeste dårlig, og i tillegg hadde en unik evne til å irritere sine omgivelser, ja, av og til et helt samfunn, fikk han en stor kulturell betydning.
Tekst Stein Holte
Malcolm var ingen funksjonell musiker, mer impresario enn kunstner, og en elendig manager i tradisjonell forstand. Hans styrke lå snarere i å sette i gang prosjekter og situasjoner og la dem utspille seg som et absurd teater, drevet fram av omgivelsene og samfunnets reaksjoner. Han var en sjarlatan, men også et geni. En forskrudd Brian Epstein, og en slags engelsk Andy Warhol. I dag er han stort sett husket som den sleipe manageren til Sex Pistols. Malcolm McLaren var mer enn det.
Malcolm Robert Andrew McLaren ble født 22. januar 1946 i London. Foreldrene skilte seg da Malcolm var to. Faren stakk på grunn av morens utallige utroskap, og moren brydde seg overhodet ikke om sin lille sønn. Derfor ble Malcolm oppdratt av sin bestemor. Bestemor hata kunst, for hvorfor skulle man rote rundt med fargestifter? Følgelig fikk barnebarnet aldri fargestifter, men ble derimot tvunget til å lese leksikon og klassikere som Jane Eyre og Dickens’ «En julefortelling» allerede før han begynte på skolen. Hverken bestemor eller Malcolm likte skolen noe særlig. Hun oppfordret ham til å snu hodet bort og stirre inn i veggen hvis klisjeene fra kateteret ble for ille. Jo verre Malcolm oppførte seg på skolen, jo mere heiet bestemor. Som hun sa: It’s good to be bad. Noe Malcolm merket seg
Til bestemors store ergrelse begynte Malcolm på art school, denne spesielle engelske formen for kunstskole som også har huset folk som Lennon, Keef, Ferry, Bolan og Bowie. McLaren gikk endog på tre av dem, uten å få noen eksamen av den grunn. På den første dagen på den første av dem møtte han en lærer som fikk varig innflytelse på ham. Denne læreren hånte elevenes eventuelle ambisjoner om å bli berømte kunstnere, filmskapere eller noe sånt. Realistisk sett kom de alle til å bli tapere og fiaskoer. Men hva var galt med å være en fiasko? Den læreren ble opphavet til slagordet som nå står på gravsteinen hans: «It is better to be a flamboyant failure than being any kind of benign success.» (Det er bedre å være en flamboyant fiasko, enn å være en hvilken som helst form for harmløs suksess.) Ordet flamboyant brukes til å beskrive noe eller noen som skiller seg ut på grunn av sin fargerike, modige, selvsikre og ofte ekstravagante utstråling og oppførsel.
PÅVIRKNINGEN FRA SITUASJONISME
Malcolm lot seg også inspirere av en aktivistisk, kunstnerisk og revolusjonær bevegelse, med en filosofi som ble kalt situasjonismen. Den situasjonistiske internasjonale ble startet i 1957 av en gruppe europeiske avant-garde-kunstnere, intellektuelle og politiske tenkere. Sentralt i situasjonistisk teori står konseptet «spectacle». Det handler om hvordan det moderne samfunnet domineres av massemedia, reklame og forbrukersamfunnet, noe som fremmedgjør mennesker og skaper passive tilskuere i stedet for aktive deltagere i livet.
Motstrategier kan være subversive manipulasjoner av det offentlige rom, eller å skape situasjoner som bryter med det vante, synliggjør det skjulte, for å skape en revolusjonær bevissthet. Situasjonistene var sentrale under maiopptøyene i Frankrike i 1968. Både som aktive deltagere, og som produsenter av slagord: «Vær realistisk. Krev det umulige», «Blokaden blokkerer gata, men åpner veien», «Kjedsomhet er kontrarevolusjonært», «Under brosteinene – badestranda». Det siste ble skapt fordi demonstrantene oppdaga sand under brosteinene de reiv opp for å hive på politiet.
Sex, Rock,og klesdesign
Da 60-tallet tok slutt og Malcolm hadde sluppet opp for kunstskoler, måtte han ut i den virkelige verden. Den var rotten, falsk og ikke minst kjedelig. Men livet skulle jo forsørges, og Malcolm begynte å designe klær sammen med sin fem år eldre kjæreste, Vivienne Westwood. De begynte å selge sine kreasjoner med mere i en butikk nederst i Kings Road. Først het butikken Let it Rock, så Too fast to live, Too Young to die og kolleksjonene var femtitalls rockabilly og biker-inspirerte. Etter hvert ble designet mer outrert med ermeløse skjorter med budskap som «PERV» og «ROCK» og bruk av sikkerhetsnåler, kyllingbein, og glitterlim. I 1974 gjorde de om konseptet og navnet til Sex. De nye plaggene var bevisst provoserende, med vekt på fetisj og sadomasochisme. De ville utfordre status quo og middelklasseverdiene for å inspirere rotløs ungdom til opprør.
I 1973 reiste McLaren og Westwood til New York der de fikk kontakt med bandet New York Dolls og begynte å designe sceneklær for dem. De ble også med dem på turne i Storbritannia og Frankrike. I 1975 reiste Malcolm igjen til New York der han ble New York Dolls’ manager. Han og Westwood designet nye sceneklær i rødt lær med hammer-og-sigd-motiv. Dette forsøket på å provosere ble ikke vellykka. Bandet ble oppløst, og Malcolm reiste tilbake til Europa. Men han hadde fått med seg det pulserende livet rundt klubben CBGB i slummen i New York. Dette var den originale punkscenen med band som Television, Patti Smith Group, Blondie, og ikke minst Ramones.
Sex i Kings Road ble et samlingssted for en salig blanding av aspirende kunstnere, gatedesignere, musikere, fetisjister, fiender av systemet, situasjonister og low life-tapere. En av de sistnevnte var kleptomanen og Roxy Music-diggeren Steve Jones som hadde hengt der så mye at han var en del av McLaren og Westwoods nære krets. Han var vokalist i bandet The Strand som hadde barndomskompisen Paul Cook på trommer og en fyr som het Wally Nightingale på gitar. De spilte på instrumenter og utstyr som Jones, av og til med assistanse fra Crook, hadde rappa fra butikker og bandbiler utenfor Hammersmith Odeon.
Da en inspirert McLaren vendte tilbake til New York tok han, på forespørsel fra Jones, rollen som manager for gruppa. Glenn Matlock, som av og til jobba som ekspeditør i Sex, gikk inn på bass. Stakkars bebrillede Wally fikk snart sparken fordi han ikke passet inn i McLarens visjoner for bandet. Jones, lettet over å slippe å være vokalist lenger, tok over gitaren. Etter å ha vært innom flere ideer til navn, et av dem The Damned, faktisk, omdøpte de bandet til Sex Pistols, sannsynligvis foreslått av McLaren.
Så var det å skaffe en vokalist. Mange ble spurt. Westwood foreslo en fyr som het John, men visste ikke etternavnet. Til slutt oppdaget kompis, og seinere manager for Clash, Bernie Rhodes, en fyr med grønt hår og en opprevet Pink Floyd t-skjorte med ordene I Hate skriblet over bandnavnet. På spørsmålet om han kunne synge, svarte han «Ja. Men bare falskt.» Han ble overtalt til en audition foran en Jukebox på Sex. Der skrek han inn i et løst dusjhode over Alice Coopers I’m eighteen mens han, ifølge McLaren, så ut som ringeren i Notre Dame. Han fikk jobben. Han het John Lydon men ble omdøpt til Johnny Rotten av Steve Jones, på grunn av sine råtne tenner. Fyren Westwood hadde ment, viste seg å være feil John. Nemlig John Richie, seinere kjent som Sid Vicious.
PUNK
Den britiske punken var mer en kulturell og visuell revolusjon enn en musikalsk. Musikken var en videreføring av amerikansk 60-talls garagerock, engelsk pubrock, tidlig 70-talls-band som Mc5, Stooges, New York Dolls og datidig amerikansk punk. Etter hvert kom ska og reggae inn i bildet, via DJ’en Don Lets. Klesstilen, med opprevne t-skjorter, subversive symboler og slagord, sikkerhetsnåler, spiky hår og det hele var skapt av Westwood, McLaren og miljøet rundt Sex (som etter hvert skiftet navn til Seditionaries). Den berømte Sex Pistols-logoen, platecovere og andre visuelle regalier ble laget av designeren Jamie Reed. Hele konseptet hentet ideer fra situasjonismen og Paris-opptøyene i 1968. Målet var å få det britiske etablissementet til å skjelve i grunnvollene, og inspirere ungdom som ikke ble tiltrukket av den tradisjonelle venstresida, til opprør.
Med Johnny Rotten fikk Malcolm McLaren en verdig med- og motspiller. McLarens plan var å lage et slags bad boyband. Et motstykke til Bay City Rollers, et motbydelig cheesy doogood-band som akkurat da dominerte hitlistene i England. Han så seg sjøl som regissøren av et subversivt situasjonistinspirert stunt med bandet som marionetter. Men Johnny Rotten ville ikke være noen marionett. Han hadde sin egen integritet. Han viste seg dessuten å være en gudbenådet tekstforfatter som, riktignok inspirert av ideene til Westwood & Co, kom opp med linjer som «I don’t know what I want, but I know how to get it» og «a cheap holiday in other peoples misery». Han lignet dessuten ikke på noen vokalist før ham. Ansiktsuttrykket, kroppsspråket, utstrålingen og ikke minst den snerrende tonløse vokalen var totalt original. Han godtok McLaren som manager fordi han var manageren i bandet han sang i. Men han respekterte ham aldri så mye som han foraktet ham. Han fikk da også nok til slutt.
Pistols gjorde sin første gig 6. november 1975 på kunstskolen Glen Matlock gikk på. Siden denne artikkelen primært handler om McLaren og ikke Pistols kjører vi fort film framover. Sex Pistols spiller seg opp fra å opptre på skoler og private fester til mer etablerte steder som Marquee og 100 Club. De begynner å bli beryktede for sin egen og publikums oppførsel på konserter, særlig etter at Sid Vicious finner opp poging. På sin vei inspirerer de stadig flere til å starte sine egne band i Sex Pistols’ ånd. En voksende gjeng klipper håret, kommer ikke i arbeid, men blir punkere i stedet. Sex Pistols får kontrakt med EMI og gir ut singelen Anarchy in the UK. De lager skandale på direkte TV, og blir utropt til folkefiender. Matlock, som komponerer all musikken, får sparken fordi han liker Paul McCartney og krangler med Rotten. Han blir erstattet av Johnnys kompis Sid Vicious, som er elendig til å spille, men god til å posere, og raskt blir et stilikon. De provoserer hele England med en båttur på Themsen og ved å ville gi ut låta God Save the Queen midt i dronningens 25-årsjubileum. De får sparken fra EMI. De får platekontrakt med A&M, lager skandale på signeringsfesten, blir løst fra kontrakten to dager seinere, men har allerede fått utbetalt en haug med penger, som Malcolm stikker av med. «Where’s the money, Malcolm?» Gruppemedlemmene er så fattige at de må gå eller ta offentlig transport. Cook og Rotten deler skjebne med mange andre punkere og blir dunka opp på gata, Rotten endog to ganger. De får kontrakt med Virgin, som gir ut God Save The Queen, som selger i bøtter og spann. Moralsk panikk i England. De blir nekta å spille nesten overalt. Men de fortsetter. Spiller blant annet i Oslo og Trondheim. Gir ut to singler til. Langspillplata Never mind the Bullocs. Here’s The Sex Pistols kommer ut. Sid er blitt junkie og spiller bare så vidt på plata, og det dypt begravet i lydbildet. Steve Jones trakterer bassen på alle låtene, bortsett fra Anarchy der Matlock hadde rukket å spille bass.
Punken eksploderer i avisoverskriftene, musikkpressen og på hitlistene. Den flommer ut av Storbritannia, og sprer seg til hele verden. Pistols spiller sine siste to konserter i England til støtte for streikende brannmenn i Huddersfield rundt juletider 1977. En barnematiné på dagen og en voksenkonsert om kvelden. Det finnes en dokumentar om disse konsertene på YouTube. Søk den opp, og se den i jula. Den er rørende. Jeg kødder ikke!
Rett etter kom den katastrofale USA-turneen. Malcolm hadde for det meste booket konserter i redneckland. Antagelig i håp om kontroverser. Turneen eksploderte i krangel, vold, Sids junkieproblemer, og intern splittelse. Johnny og Sid på den ene sida. Malcolm og resten av bandet på den andre. De spilte den siste konserten den 14. januar 1978 i Winterland, San Francisco. De avslutter med en uttværet versjon av Stoogeslåta No Fun. Steve Jones høres tydelig utbryte «Why should I carry on?» Rotten går av scenen med ordene «Ever had the feeling you’ve been cheated?»
Så er det slutt. Det er helt slutt. Selv om Malcolm tar med seg Jones og Cook til Brasil og spiller inn en låt med togrøveren Ronny Bigs. Selv om Malcolm gir ut filmen, og skiva «The Great Rock’n Swindle» og Virgin pumper ut verdens mest kyniske samleskive. Flogging a Dead Horse. En greatest hits-samling fra er band som bare lagde 15 låter i sin karriere.
Men la oss, før vi fortsetter, se på to av de mest notoriske hendelsene i Sex Pistols’ liv og levnet.
Etter å ha debutert på EMI ble de en del av plateselskapets artiststall. Da Queen i siste liten trakk seg fra en direktesending på TV-kanalen Thames Television sitt talkshow Tonight med Bill Grundy ble Sex Pistols hasteovertalt til å erstatte dem. Gruppa ankom studio i limousiner fra plateselskapet, akkompagnert av blant annet Siouxie Sioux, seinere kjent fra Siouxie and The Banshees. Grundy var småfull og overbærende, og da Rotten uforvarende kom til å si ordet shit ba Grundy ham gjenta det. Det gjorde Rotten. Da Grundy prøvde å småflørte med Siouxie smalt det fra Steve Jones, som hadde funnet et kjøleskap fullt av Blue Nun hos tv-selskapet, «You dirty old man». Tilsynelatende på Grundys oppfordring fortsatte han med upassende ord og utrykk som «You dirty fucker» og «You dirty bastard». Alt direkte på TV. Det ble en total skandale, slutten på Grundys karriere, og et stort løft for Pistols sin. Men det skjønte ikke Malcolm med en gang. Han skjelte ut bandet og beskyldte dem for å ha ødelagt masterplanen sin. Men da han fikk se avisoverskriftene og reaksjonene dagen etter, snudde han totalt og tok æren selv. Her ser vi et eksempel på hvordan tilfeldighetene kan ta styringa. McLaren fikk panikk når han følte at han mistet kontrollen og det skjedde noe han ikke hadde planlagt og satt i gang sjøl.
Men jubileumsbåtturen på Themsen satte han utvilsomt i gang sjøl. Han leide en båt, fylte den med bandet, instrumenter, og en skokk med journalister, venner, punkere og et filmcrew. To dager før dronningen sjøl skulle gjøre det, seilte båten, som het Queen Elisabeth, nedover Themsen med kurs for parlamentsbygningen mens bandet spilte God Save The Queen. Da båten nærmet seg Westminster, tro politiet til. De tvang båten inn til land, tumulter oppsto, og deltagerne forsvant i alle retninger. Politiet spurte Johny Rotten hvem som var Johny Rotten, og Rotten pekte mot dit McLaren og Richard Branson stod. Bandet slapp unna, men McLaren var en av dem som ble arrestert. Både stuntet og teksten på låta var en uhørt provokasjon mot britenes aller helligste. «God save the queen / The fascist regime» og «No future in England’s dreaming». Også dét midt oppe i et sølvjubileum!
Etter Pistols het Johnny Rotten John Lyden igjen. Han startet bandet Public Image Limited. PIL, som de stort sett blir forkortet til, gav ut minst tre–fire glimrende skiver. Særlig Metal Box fra 1979, er creme de la creme, og uten sidestykke den dag i dag. De holder fortsatt på. Den siste utgivelsen kom i år og er ganske bra. Han fikk også en hit sammen med teknogruppa Leftfield med låta Open Up på nittitallet. Likevel har han ikke helt fått utløst sitt kunstneriske potensial. Offentlig framstår han litt for ofte som klovnen fra Sex Pistols. Sid spilte inn en notorisk versjon og video av My Way, drepte kanskje dama si og døde av en overdose heroin. Han ble et ikon og forbilde for alt for mange, både stilmessig, og i livsførsel. Cook og Jones startet bandet The Professionals og har seinere opptrådd i mange musikalske sammenhenger. Jones har også gitt ut en sjølbiografi, vært med å lage en TV-dramaserie om Sex Pistols og har hatt sitt eget radioprogram. Glen Matlock startet bandet Rich Kids og har opptrådd i mange konstellasjoner, seinest som bassist i Blondie. Sex Pistols dro på sin første av flere gjenforeningsturneer i 1996, og vant en rettsak mot McLaren om rettighetene til bandnavnet og musikken. I «The Great Rock’n Roll swindle», regissert av Julian Temple, framstiller Malcolm seg sjøl som en kynisk Svengali, som under mottoet «Cash from Chaos» starter bandet Sex Pistols, bruker dem som marionetter og manipulerer dem til topps i musikkbransjen, mens han sjøl håver inn penger fra diverse plateselskaper. Filmen har minimal deltagelse fra bandet, bortsett fra Steve Jones. Rotten er bare til stede i gamle dokumentaropptak. For å få bandets egen versjon av det som skjedde, se Temples «The filth and the fury» fra år 2000.
ETTER SEX PISTOLS
Etter Sex Pistols fortsatte Malcolm McLaren sin karriere som manager. Adam i Adam and the Ants ba ham være manager for bandet sitt. Malcolm rappa alle Adams maur til sitt nye bandkonsept Bow Wow Wow. Adam samlet et nytt backingband og klarte seg utmerket. Bow Wow Wow hadde 13 år gamle Annabella Lwin som vokalist.
Bandet fikk litt suksess og oppmerksomhet og lanserte en kampanje for kassettutgivelser. Mer tvilsomt og uakseptabelt er det at Malcolm spilte på sex for jenter under den seksuelle lavalder som en del av lanseringen og imaget til bandet. Begge bandene opptrådde i kostymer designet av McLaren og Westwood. Duoen skilte lag i 1986.
Da Malcolm var i New York med Bow Wow Wow så han en stor, svart mann med Sex Pistols-t-skjorte på gata. Det viste seg å være Afrika Bambaataa som inviterte ham på fest i et av byens skumleste strøk. Her ble han eksponert for hip hop, breakdance og graffiti for første gang. Et år etter flommet byen over av denne kulturen. Den var fanget opp av den hippe kunsteliten og motebransjen som utnyttet den maksimalt før de gikk lei. Men i Europa var den nesten helt ukjent.
Det ville Malcolm McLaren gjøre noe med. Han uttalte at punk var slutten på det gamle og hip hop starten på det nye. I 1983 debuterte han som soloartist med albumet Duck Rock og hitsinglene Buffalo Gals og Double Dutch. Albumet var en blanding av hip hop og afrikansk world music, og et av de første som inneholdt scratching. Han samarbeidet blant annet med produsenten Trevor Horn og DJ-duoen The World Famous Supreme Team fra New York. Albumet fikk stor betydning for utbredelsen av hip hop-kulturen i Europa. Som så ofte når den hvite mann roter med den svarte manns musikk og kultur fikk han et plagiat-søksmål. Det ble ordnet med avtale. Han ble også beskyldt for kulturell appropriasjon, men det har vært et problem siden lenge før Elvis. Uten den ville vi ikke hatt ham, eller Beatles, Stones, Led Zeppelin, eller for den saks skyld Sex Pistols. Og mange svarte artister ville vært enda mer glemt og obskure enn det de er i dag. Et album som Duck Rock ville vel knapt vært mulig i dagens overfølsomme kulturelle klima.
Malcolm McLaren fortsatte sin musikalske utforskning. I 1984 kombinerte han R&B, elektronisk musikk og opera på hit-singelen Madam Butterfly og på albumet Fans fra 1985. Waltz Darling fra 1989 var et funk- og disko-album som blant annet var en av de første som lanserte den stiliserte trance-dansen voguing, flere måneder før Madonna. I det Serge Gainsbourg-inspirerte albumet Paris fra 1994 samarbeidet han med franske stjerner som Catherine Denevue og Francoise Hardy. I alle disse prosjektene samarbeidet han med designere og videokunstnere for å også gjøre dem til visuelle opplevelser. Han fortsatte med diverse musikalske og visuelle samarbeidsprosjekter hele resten av livet. Hans siste utgivelse var spoken word til musikkalbumet Tranquilize fra 2005,
McLaren var også aktiv som filmprodusent, og i 1999 vendte han tilbake til billedkunsten med en utstilling av nye lydskulpturer. Han døde i 2010. På kista sto det skrevet «To fast to live. To young to die».
BARE EN FLAMBOYANT FIASCO?
Skapte Malcolm McLaren punken? Skapte han egentlig Sex Pistols? Han skapte i alle fall ikke punken. Den var allerede i full sving i statene og de den gang så innflytelsesrike engelske musikkavisene hadde skrevet om den. Dessuten lå tidene til rette for et aggressivt opprør. England var dominert av arbeidsledighet, streiker, søppel og kriser og atter kriser. På rockefronten herjet stadionrocken, arrogante plateselskap, Yes, disko og Bay City rollers, og for en vanlig engelsk arbeiderklasseungdom virket det nærmest umulig å slå seg fram som rockemusiker. Bandet som ble til Sex Pistols eksisterte før McLaren ble manageren deres. Hvis McLaren hadde holdt seg til klesdesign kunne bandet godt ha funnet på å gå i en lignende retning som han ledet dem inn i, for eksempel med framtidige Clash-manager Bernie Rhodes i managerrollen. Men det er spekulasjoner. Uten Malcolm McLaren, ingen subversiv liten sjappe nederst i Kings Road. Uten den, en helt annen form for punk. Kanskje ville den forblitt en subkultur. Den ville vært mindre flashy. Kanskje ikke blitt plukket opp og kommersialisert av motebransjen. Den ville vært mindre skandaløs. Ingen av banda som ble inspirert til å starte av Sex Pistols ville eksistert. Men Ramones og Dead Boys ville nok fått mange av de musikerne i gang etter hvert. Punken ville vært mer variert visuelt og musikalsk. Ikke stivna i Westwood- og Vicious-looken. Ikke bare kjappe riff. Men det ble nå som det ble.
Må en subkultur bli kommersialisert eller forbli obskur? Både punken og rap/hip hop startet nedenfra. Rap har blitt en del av mainstram. Punk bare når det dukker opp en Billy Idol, et Green Day, eller en nostalgisk trendy motedesigner. Det er paradoksalt at noe som startet så inspirert av situasjonismen så fort ble en del av le Spectacle. At noe som startet i slummen i Bronx har endt opp i drømmen om rikdom og Mansions on The Hill. Men hvor negativt er det? Det gjør at det når ut til mange. Og undergrunnen lever i beste velgående. Nesten overalt på kloden øver noen i en rotteinfisert kjeller. Lirer av seg rytmiske rim eller klapper beats i en sliten mobil. Og de gjør det sjøl. Malcolm McLaren var kanskje en kynisk utnytter som koloniserte andres kultur, men han var en av slutten av forrige århundres viktigste kulturpersonligheter. Som han sa sjøl. Fuck autensitet.
