Tegneserier har alltid vært en sentral preferanse for meg, til tider har jeg hatt en altoppslukende interesse for dette mangfoldige mediets mange ulike mestere og deres verk.
Tekst Harald Lange
Min salige far kom gjentatte ganger med en velment påminnelse om at tegneserier ikke er det samme som virkeligheten. Spilte Guds ord på balle-Lars, selvsagt visste jeg det. Tegneserienes hovedappell er jo nettopp at de byr på noe annet, en form for eskapisme til et fiktivt univers der alt kan skje, innenfor relativt trygge rammer.
Donald var den første favoritten, allerede som 3-åring var jeg fan og slukte min søsters Donald-magasiner tross manglende leseferdigheter. Tegningene var nok for meg, til å begynne med. Snart meldte imidlertid behovet for å forstå hva som sto inne i snakkeboblene seg, og kort fortalt var det slik jeg lærte å lese som 4-åring, med litt hjelp fra min eldre søster.
De klassiske historiene til Carl Barks ble en del av min tidlige dannelse, men fascinasjonen for Andeby-universet avtok etter et par år med entusiasme. Jeg begynte etter hvert å mislike den innpåslitne og retthaverske Mikke Mus, og min sympati bikket mot den evig uheldige Svarte-Petter, som til stadighet får Mikke-snuten dundrende inn i livet sitt som en ødeleggende katastrofe.
Jeg forlot Andeby før jeg begynte å henfalle til psykoanalyser av karakterene og lignende øvelser som kjennetegner framskredne donaldister.
Som barn slukte jeg mye av det som inngikk i bibliotekenes kasse for barnetegneserier, med veldig blandete opplevelser av innholdet. Kort fortalt var det meste jeg fant der veldig tilgjort barnete og pedagogisk, gjerne med en slags voksenmoral dårlig forkledt som humor til punchline. Vangsgutane. Lamme greier, skapt som et nasjonalt alternativ til «dårlige» utenlandske serier som Katzenjammer Kids. Det eneste positivt minneverdige jeg fant her var Tove Janssons tegneserier om sine Mummi-skikkelser på ville og fantastiske eventyr. Mummidalen og dens innbyggere har siden stått meg nærmere enn min barndoms Andeby, som har falmet veldig i minnet.
Tegneserier er et medium med en eventyrlig anvendbarhet og fleksibilitet, og kunstneren har i utgangspunktet et enormt handlingsrom i forhold til å definere sin egen tilnærming. Som med alt annet er det meste som produseres i sjangeren kulturell dynge, men den som leter vil finne diamanter – om man vet hvor man skal lete, og hva man leter etter. Brutterns Tempo-blader satte meg på sporet av franske og belgiske serier. Goscinny og Uderzos gale gallere med krigeren Asterix og hans steinhoggervenn Obelix i spissen var en instant favoritt, med sine morsomme tegninger og karakterer og vittige dialog og plott. Det høyst usannsynlige premisset med trollmannens drikk som gjorde gallerne uovervinnelige med overmenneskelig styrke og dermed i stand til å stå imot det mektige Romerriket ganske mutters aleine, er en fortellermessig genistrek med sterk appell, selv om selv et barn forstår at det er en skrøne, eller sannsynligvis nettopp derfor.
Naturlig nok sjekka jeg ut andre serier Goscinny hadde vært medvirkende til, som Lucky Luke og Ompa-pa. Ompa-pa vil jeg si minst mulig om, den er ikke helt på høyden, for å si det mildt. Lucky Luke appellerte en stund, hovedpersonens dialog med sin ganger Jolly Jumper er til tider fornøyelig, men Luke er Mikke Mus i cowboy-forkledning, og han er en pest og en plage for sine favoritt-mobbeobjekter, Daltonbrødrene Dum, Dummere, Dummest og Enda Dummere. Premisset om at Luke er en «fattig ensom cowboy langt hjemmefra», som med rykende pistoler og et hjerte av gull bringer rettferdighet til Vesten er så totalt utenfor at alle skjønner at det er kødd.
Underholdningsverdien er imidlertid raskt dalende, og jeg vil heller anbefale den mer «voksne» Luke-parodien Al Crane av Lauzier og Alexis, hvor hovedfiguren får utfolde seg innenfor en historisk kontekst som ligner mer på forestillingene om «det ville vesten» slik de har festet seg med bakgrunn i henholdsvis historisk kildemateriale og utallige «spagetti-westerns», mer likt de ekstreme adferdskulturene som kommer til uttrykk i nyere filmer som «The quick and the dead», Tarantinos «The return of Django» og moderne dramaserier som «Deadwood» o.l.
Spirou – Franquin
Det franske tegneserieforlaget Spirous logofigur er for alltid dømt til å gå i rød piccolo-uniform, noe han også gjør i sitt liv som eventyrer og actionhelt, alltid i følge eller nær kontakt med sin reportervenn Kvikk. Serien om Sprint og Kvikks fantastiske eventyr var en av min barndoms favoritter, ikke minst på grunn av den utrolige skapningen Spiralis. Universet som de to heltene opererer i ble skapt av mesteren Franquin, og dette var mitt første møte med hans unike stil. I puberteten gikk jeg naturlig nok lei av serien, som jo er bra til å være en barneserie, men den er jo det, en serie primært for barn. Hans figur Viggo, eg. Gaston Lagaffe, hadde derimot en appell som traff meg midt i pubertalen. Tegneserieforlagets uoppsigelige medarbeider, som i sin arbeidstid er opptatt med alt annet enn å sortere posten, som er hans designerte oppdrag. I stedet hengir han seg til eksperimenter av til dels farlig art innen så vel matlaging som kjemi, til oppfinnelser som stort sett er mer farlige enn nyttige, eller til å leke og spille spill med Julius fra kontoret over gata. Viggo forårsaker en rekke situasjoner som på mer eller mindre dramatisk vis avbryter arbeidet til hans hardt prøvede kolleger og gang på gang friker ut forlagets viktigste forretningsforbindelse, slik at de aldri får landet den avgjørende avtalen som skal berge forlagets drift framover. Premisset om at han er «uoppsigelig», angivelig på bakgrunn av slektstilknytning til en av forlagets eiere, er lett å kjøpe. Mange arbeidsplasser sliter med problematiske og udugelige medarbeidere som det ikke er mulig å si opp, men ikke alle er like morsomme som Viggo. Han har også det formildende trekk at han i bunn og grunn er velmenende, og at han selv blir like overrasket over de uheldige følgene av sin tiltaksiver som alle andre, og til evinnelighet uttrykker dette med et oppgitt «men hva i alle…»
Nevnes må også Franquins «Sorte sider», hvor han fyller en perm med nattsvart humor om død og fordervelse og skadefryd. Her presenterer han f.eks. oppfinnelsene «skuddsikker» og «treffsikker», begge jaktrifler for engangsbruk, som er skånsomme mot dyrelivet, men fatalt for jegeren. Herlig.
fuck batman, fuck superman, fuck the lot of ye superheroes
Jeg fikk aldri noe sans for maskerte superhelter, hele konseptet med maskerte menn i trikot og trusa utenpå forekom meg fra tidlig av som utilsiktet komisk og superteit. Bruce Wayne er en menneskelignende Mikke Mus med vinger, superbil og milliarder på konto, overklassens brave ridder som tukter de uartige og er hard mot de harde. Ikke det minste sjarmerende i mine øyne og har aldri appellert på noen god måte. Unntaket er den snurrige «Batman vs. Anarky», hvor den fascinerende skikkelsen Anarky er hovedpersonen som driver handlingen fram.
Fantomet hadde i en kort periode tilstrekkelig appell til at ukentlige magasiner ble anskaffet og lest. Historien om den skipbrudne Walker som sverger en ed på hodeskallen til en død fiende, at han skal bekjempe pirater og annen ondskap til sin død, og at hans sønner skal følge ham. Helt naturlig adferd, selvsagt, og det neste steget er jo naturligvis å kle seg i blå trikot med trusa utenpå og slå seg fram som en lokal maktfaktor i den afrikanske kystregionen Bengal(sic!). Hvit mann i jungelen som skaper orden blant de primitive stammene av urbefolkning i området. Joda, helt legit og kosher. Ånden som slår – mannen som ikke kan dø, hard mot de harde etc. Den som ser vortene i Kit Walkers tryne vil lide en grusom død, dersom man da ikke er Sala Palmer selvsagt, eller hva het hun igjen? Her skal vi bo, med Ulv og Hero, vi har ikke do, bil, tv eller stereo, det gjø’kke no, når vi er to (sitat: Herodes Falsk). Fantomet er lættis, speidergutten over alle speidergutter, selveste Artur-Artur, det er ingen hund, det er en ulv! Ubetalelig.
Noen gamle trofaste fans vil hardnakket påstå at krønikene er høyverdige, dem om det. Med et sånt utgangspunkt er resultatet nærmest forutbestemt for dynga. Hvis noen ser typen i dag, vennligst informer ham om at forrige årtusen søker ham og vil ha ham hjem.
Så langt serier for barn, med Al Crane er vi over i et annet landskap hvor skikkelsene oppfører seg mer som mennesker, med alt det innebærer. Vi er på vei inn i «serier for voksne», tidligere en undertrykt og forfulgt sub-sjanger, i dag hovedstrøm. En liten historieleksjon synes her nødvendig.
Etterkrigstidens USA var et industrielt eventyr med en formidabel økning i levestandard og mobilitet for de brede, hvite massene, men også et samfunn i panikk som var truet av kommunister, aliens, den eskalerende borgerrettighetsbevegelsen og tegneserier som tok sikte på å korrumpere nasjonens barn med lugubert innhold. Tegneserier var ansett som fortellinger for barn, uansett hva skaperne selv mente om det. Utviklingen til tegneserieforlaget EC er grunnleggende for tilblivelsen av moderne amerikansk seriekunst.
EC startet opp på 40-tallet som Educational Comics, og peilet seg inn på familiemarkedet med tegneserieversjoner av Bibelen, kanoniske fortellinger fra USAs frigjøringskamp og nasjonsbygging og klassiske fortellinger fra den gamle verdens historie og litteratur.
På slutten av 40-tallet gjennomgikk forlaget et hamskifte og gjenoppsto som Entertaining Comics. Med ny ledelse og ny strategi begynte forlaget å utgi serier med sikte på å underholde, som navnet antyder. Med titler som Weird Science, Crime Suspenstories, Vault of Horror, Tales from the Crypt, Weird fantasy og Panic ledet forlaget an i å utvide rommet for hva tegneserier kan være, og forårsaket en moralsk panikk i USAs øvre middelklasse. Det endte med bokbål, rettssaker og i 1952 et forbud(!) mot moralsk forargerlige tegneserier, som det meste av ECs nyere katalog ble vurdert til å være. Etter denne kataklysmen oppsto undergrunnsserien som en arena for alt som ikke var innenfor det klaustrofobisk trange handlingsrommet amerikanske myndigheter tillot. Fra 1956 hadde EC kun en utkommende publikasjon, tegneseriemagasinet MAD.
Mad har siden 50-tallet vært lekegrind for en rekke begavede artister, mest kjent er Don Martin og Sergio Aragones. Forsidene var oftest forbeholdt den smilende maskoten Alfred E Neuman med sitt klassiske motto «what – me worry?», mellom permene ble det harselert høyt og lavt med den amerikanske samtidskulturen. Hver utgave tok for seg en aktuell box office-film eller tv-serie som ble parodiert ihjel med vittighet og slapstick. Som regel ganske plumpt, men med noen herlige gullkorn og innertiere innimellom blødmene.
Don Martin ble fort en favoritt, med sine burleske figurer, absurde opptrinn og ikke minst kreative lydord. Han beholdt sin outrerte stil og absurde humor helt til sin død ved årtusenskiftet. Aragones er i ettertid mer kjent for sin Conan-parodi Groo the wanderer enn for sin nokså betydelige produksjon av tegnet satire i Mad. Mad har inspirert alt fra Saturday Night Live til Jackass, og omtrent alle plumpe og usmakelige vitser på internettet.
Her følger noen anbefalinger fra en gammel tegneserieleser:
Squeak the Mouse
Dette er den ultimate minimalistiske tegneserien, uten utfordrere noensinne. Italienske Massimo Mattiolis katt-og-mus-lek gjennom fem kapitler vasser i eksplisitt sex, brutal vold og horrorfilm-referanser med utgangspunkt i et klassisk animasjonstema a la Tom & Jerry, som fort tar av inn i det ekstreme. Det gjøres ikke bedre, eller verre, enn dette. Alle de verste klisjeene innen horror og porno blir gitt plass, og ikke alle vil finne dette like hysterisk festlig som jeg gjør. Dem om det. I alle sine absurde eksesser er dette et dykk i undersiden av kulturen som er både skremmende og ekkelt, men først og fremst svært underholdende.
Hugo Pratt – Corto Maltese
Pratts serier om eventyreren Corto Maltese er udødelige klassikere. Corto er guttebok-helten over alle guttebok-helter, han er uredd, sjøvant, vittig og rask til beins. Hans periode er tiden før og etter den store krigen (1. verdenskrig) og opp til 30-tallet, før utbruddet av den andre store krigen. Handlingene er intrikate, personene komplekse og dialogen er vittig, og til tider svært elevert. Maltese er opptatt av de filosofiske problemstillinger som modernismen innebærer og befinner seg like ofte i intellektuelle diskusjoner som i knivkamp med kjeltringer og fanatikere.
Milo Manara – HP og Giuseppe Bergman
Milo Manaras «tributt» til Hugo Pratt er tegnet med en strek som åpenbart er inspirert av den gamle mester. For øvrig er hovedpersonen Malteses anti-tese. Den mistilpasse rebellen Giuseppe Bergman er feig, utilpass, ikke veldig smart og mangler også fotarbeidet som trengs for å kompensere for manglende intelligens. Bergman vil ut av trivialiteten og oppleve Det Store Eventyret, noe han også blir gitt anledning til av et multinasjonalt selskap som selger nettopp DSE som en garantert opplevelse. Bergmans eventyr er kaotiske, crazy og han kommer gang på gang særdeles uheldig ut av det med sin formidable evne til å rote seg inn i situasjoner han sliter med å komme ut av. Hugo Pratt opptrer som karakteren HP, hvis dagjobb er som agent for det ovennevnte firmaet.
Rip off press – Gilbert Shelton og The Fabulous Furry Freak Brothers
Frikbrødrene Franklin, Phineas og Freddy er brødre fra forskjellige mødre, med en felles interesse for det meste av medikamenter som kan alterere sinn og humør. Favoritten er cannabis, som de ikke kan være foruten i hverdagen, men de er åpne for det meste som byr seg av «ups, downs, ins and outs». Franklin er den gatesmarte, med dype innsikter som han formulerer i vendinger som «dop vil ta deg gjennom tider uten penger bedre enn penger vil ta deg gjennom tider uten dop».
Phineas er den intellektuelle, i kraft av å være andreårs dropout fra et masterstudie i astrofysikk. Freddy er noe overvektig, noe som gir ham tilnavnet Fat, som i Fat Freddy.
Kvaliteten på småhistoriene kan være så som så, men de er innimellom hysterisk morsomme, og ofte med kritiske kommentarer til politiske og kulturelle trender. De store fortellingene Gressrøtter, Frikbrødrenes mexicanske odyssé og Idiots abroad er alle klassikere som er godt komponerte og fulle av crazy opptrinn. Idiots Abroad er mesterverket til skaperne Shelton og Mavrides, her gir brødrene seg ut på tur i en verden i full oppløsning og havner selvsagt opp i alle tenkelige former for trøbbel. Scenen hvor Fat Freddy striker 1. mai-paraden på Den Røde Plass i Moskva med kunstneren Pablo Pegasos gamle anarkistflagg fra den spanske borgerkrigen på 30-tallet er ubetalelig. Selvsagt får dette forferdelige konsekvenser for ham. På et slavemarked et sted i Midtøsten treffer han Franklin, som har blitt solgt av en engelsktalende pirat han trodde var en kompis. Her dukker selveste Adolf Hitler opp flankert av sin livlege Mengele for å plukke ut objekter for sin medisinske forskning og tar med seg stakkaren som sitter ved siden av de to vennene. Heldigvis blir de reddet av Phineas, som i mellomtiden har startet en ny kvasi-religion som på kort tid har utkonkurrert de gamle trossamfunnene og gjort Phineas til verdens rikeste mann. I bakgrunnen skumler en konspirasjon av militære ledere og globale industrialister som vil overkjøre de råtnende demokratiene og etablere et verdensdiktatur. Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne handlingsmettede fortellingen. Det er faktisk ikke en spoiler å nevne at det hele slutter med kakerlakker så store som snøbrett, og at katta til Fat Freddy rømmer kåken via skorsteinsrøret for å få et nytt liv som SchwarzenkatrTM.
Robert Crumb, mester og inspirator
Crumb regnes som en av de sentrale skaperne i amerikansk undergrunn på 60- og 70-tallet, og har vært en inspirasjon for generasjoner av tegnere siden, blant annet vår hjemlige helt Christopher Nilsen. Crumb hadde en høy produksjon av serier som han formidlet gjennom bl.a. Zap Comics og Motor City Comics. Av hans tidlige produksjon er figurene Fritz the Cat og Mr. Natural de mest minneverdige gjengangerne. På 70-tallet ble seriene hans mer selvbiografiske, og på 80-tallet publiserte han gjennom Weirdo, som han selv var med på å etablere. Crumbs nyere serier har en tråd av nostalgi for den «gamle» amerikanske folk-kulturen, og en kvesset kritikk av den amerikanske samtidskulturen.
Brage, et vaskeekte norsk undergrunnsforlag
Brage var det første alternative tegneseriemagasinet for norske serier som kom ut i flere enn to utgaver. Fra slutten av 70-tallet fram til 1985 kom Brage ut i til sammen 9 utgaver. Flere av de siste tiårs toneangivende seriekunstnere har hatt sine første publikasjoner gjennom Brage, som Knut Nærum, Steffen Kverneland og Lars Fiske, for å nevne noen. Min første favoritt-serie var Ronald Dunck, hvor Donald-parodien Ronald flykter fra sitt middelklasseliv og slår seg sammen med B-gjengen og Store Ulf og gjør tidenes kupp. De kidnapper Walt Disneys alter ego i serien, Gewalt Fascisney, og får astronomiske summer for hans løsen, siden universet jo vil opphøre å eksistere dersom de tar ham av dage. I løpet av den actionfylte handlingen ender Mikke Snut sine dager i en stor musefelle og politimester Gris blir spist(!) av Store Ulf. Genialt. Brage må ses som en åndelig forgjenger til Fidus og Smult og lignende publikasjoner.
Gateavisa og tegneserier
Christopher Nielsen er i dag anerkjent som en gigant i det hjemlige tegneseriemiljøet, hvor han gjennom de siste to tiårene av forrige århundre utviklet grunnlaget for det kunstnerskapet vi i dag kjenner så godt. Det var lite som forevarslet storheten i Nielsens kunstnerskap med den beskjedne stripen i Gateavisa som introduserer Odd og Geir. Geir sitter i stua si, Odd kommer inn og spør om ha har en tjall, noe Geir ikke har. Odd setter seg ned og tar en røyk før han igjen stryker på dør. I siste rute blåser Geir røyk mot noe som ser ut som en flue. To trøtte typer, javel. Lite ante jeg da om at disse to skulle bli de store rikskjendisene de har blitt, og at vi skulle få følge dem til sin død. Mistanken om at det var noe større i gjære oppsto først noen år senere, og med utgivelsen av sitt eget magasin Rumpftillftoo i 1984 var det klart at vi kunne forvente litt av hvert fra denne mannens hånd i tiden framover, og det har jo slått til, for å si det forsiktig.
Nielsen hadde en formidabel utvikling av tegnestilen i løpet av 80-tallet og tidlig 90-tall, noe som lett kan ses om man studerer hans coverkunst og bilag til Jokke & Valentinernes albumutgivelser. Den tidlige stilen var kaotisk og tilsynelatende overlagt stygg, mens den fenomenale serien om et band i oppløsning som ledsager Valentinernes siste album «Alt kan repeteres» er tilnærmet «ren» i stil og strek. Nielsen er en av min generasjons store fortellere, og hans «narvere»-prosjekt har beskrevet de skjebnesvangre livene til en generasjon av mistilpasse frikere i et mer og mer striglet samfunn. Essensiell Nielsen: Jazzbasillen. Homo Norvegicus, Uflaks, Bygdegutar, The best of Christopher Nielsens Greatest hits.
Nye Takter og tegneserier, Lars Fiske og den interstellare rockerkrigen
Det kortlivede musikkmagasinet Nye Takter hadde i en periode rom for tegneserier som tematiserte moderne musikk-kultur. Av de få som fikk slippe til i denne korte perioden var Lars Fiskes føljetong om den interstellare rockerkrigen den mest bemerkelsesverdige. Dette var Fiskes første større verk og starten på en karriere som har brakt ham til det lokale toppsjiktet. En annen som fikk spalteplass var ovennevnte Nielsen, som under pseudonymet Chris Nelson gjorde sitt første forsøk på å gestalte rockedetektiven. Ikke hans mest minneverdige stykke arbeid, han har hatt større hell med rockedetektiven senere, i romanen «Når pønken kom til Lefsvika».
Steffen Kvernelands amputerte klassikere
Mitt første møte med Kverneland var en liten stripe fra 1984 som illustrerte pønkens utvikling i tre enkle tegninger med snakkebobler. Først en kaotisk og utagerende figur med filler og sikkerhetsnåler og et skrikende uttrykt «destroy!». Dernest en stilren tenåring med skinnjakke hanekam, marsjstøvler, oppbrett på jeansen og et lettere oppgitt «gi faen». Til sist en androgyn skikkelse med tjukk øyenskygge, goth-frisyre og pyntepigger på skjorta som utbryter: «neimen, guud, hvor har de fått tak i de lekre støvlene». Jeg var instant fan.
Kvernelands neste hit var Karsten Zarathustra, om en dimling ingenstedsfra som kommer i kontakt med noen frikere i parken som inviterer ham på en «blås» (vanlig slang for tjall på den tiden). Den alltid like tillitsfulle Karsten takker ja, men vet ikke hva som forventes av ham og kommer derfor i skade for å blåse ut all tjallen, noe som blir tatt ille opp av pønkern som inviterte ham. Han får imidlertid en sjanse til og denne gangen en instruks om hvordan han går fram. Den kreative Karsten gjør sin egen vri på instruksen og blåser røyken ut av øra i stedet for nesa, til de andres store forbløffelse. Han lærer dem teknikken, og serien avslutter med at de andre gutta har antatt Karstens stil og kaller ham «frelser» og «mester».
Fra slutten av 80-tallet begynner Kverneland å produsere sine «Amputerte klassikere», hvor konseptet er å kryste en essens ut av et litterært verk over en til to sider med tegninger og tekst, presentert på en måte som aktualiserer verket som en kommentar til en samtidig pågående sak i offentligheten. Albumserien av amputerte klassikere dokumenterer Kvernelands utvikling i faget, og i de to sist utkommede utgavene framstår han som den underfundige, smarte og vittige kunstneren vi i ettertid har lært å kjenne ham som. Hans bok om Munch utgjør et foreløpig høydepunkt i et kunstnerskap vi ønsker oss mer av.
Peter Pank
en punk-parodi på den klassiske fortellingen om Peter Pan, kun for voksne. Her er det brutal vold og eksplisitt sex langt hinsides misjonærstillingen. Fortellingen følger i hovedtrekk den kjente fortellingen om Pan, men med en mørk tvist. Peter Pank og hans gjeng er Pønkerne, Krok og hans pirater er Rockerne og indianerne er Hippier. Havfruene er dominatrixer med en innovativ bruk av moderne redskaper i sin praktisering av sikker s/m. Inn i dette dras uskylden, personifisert av Wendy og hennes yngre brødre. Hovedpersonen selv er en sosiopat som bruker alt og alle for sin personlige nytelse, og hans plan for Wendy er like bestemt som den er enkel: «gi meg fitteføkkefjams».
Han kommer aldri i buksene på Wendy, da hans endelige forsøk på å voldta henne besvares med et hardt kne i balla. Mens han har vært opptatt av å komme dit, har hans egne gått lei av hans bossing og grenseløse egoisme og sluttet seg til Rockerne og Hippiene for å gjøre kort prosess med tyrannen, og det ender alvorlig galt.
Pedro Pico y Pico Vena
De to katalanske pønker-kompisen Pedro og Pico på eventyr i Barcelonas pønk-scene, det handler mye om stil, musikk og drikking, samt drømmer om frihetskjemperen Duruttis tilbakekomst.
RanXerox
Lubna er 13 år gammel, lever et vilt liv med dop og sex og brutal vold, og er den stolte eieren av robotmannen RanXerox, som er hennes beskytter og slave. Serien har blitt kritisert for å være en sammenhengende krenking av alle gode sosiale verdier, og det er den jo på alle vis. Nettopp derfor er den så forbanna festlig i all sin ultravoldelighet. Handlingen er satt til et framtidssamfunn hvor sosiale normer er i fritt fall, og hvor alt menneskelig samkvem er svangert med brutalitet. Lubna er barn av en føkka tid, og har som overklassepike ressursene til å være en aktør tross sin unge alder og begrensede kunnskap.
Brødrene Hernandez – Love and Rockets
Love and Rockets var for meg kjærlighet ved første blikk. Karakterene og miljøskildringene i denne serien er amerikansk 80-tallspunk, tross at handlingen er lagt til en nær framtid hvor det drives gruvedrift på månen og Mars. Det meste foregår likevel på bakken, i et alternativt California.
Til sammen har brødrene Hernandez skapt et alternativt univers hvor deres personlige bidrag overlapper hverandre til en slik grad at de oppleves som deler av en større helhet.
Jaime Hernandez’ verk Locas/Hoppers 13 foregår i den fiktive byen Hoppers og sentrerer rundt venninnene/kjærestene Maggie og Hopey og deres venner i det lokale «chicano»-miljøet («chicanos»: amerikanere med latinsk bakgrunn som identifiserer seg mer med mexicansk kultur enn den angloamerikanske majoritetskulturen). Deres kulturelle habitat er i utgangspunktet den sør-kaliforniske pønk-scena på tidlig 80-tall, eller en parallell til denne i et fiktivt univers.
Jaime Hernandez følger et sett karakterer i den fiktive byen Palomar, en liten by hvor store menneskelige dramaer utspilles mellom de hovedsakelig unge karakterene.
Spider Jerusalem – world class reporter
Spider Jerusalem gir en ny dimensjon til begrepet «revolver-journalist». Jerusalem tar krigen om sannheten på ytterste alvor og er av den oppfatning at en ubevæpnet reporter er en useriøs amatør som er sjanseløs i kampen for å avdekke urett og bringe sannheten fram. Hans metoder er høyst tvilsomme moralsk sett, men svært effektive. Serien problematiserer reporteren som aktør i det globale maktspillet. Suverene tegninger, intrikate plot og vittig dialog og dynamikk ligger til grunn for å anbefale denne.
2000AD – Judge Dredd, Nemesis the Warlock, ABC Warriors
Denne britiske publikasjonen har kommet jevnlig ut siden 1977, og har hele tiden malt et stort og dystopisk framtidsbilde som utgangspunkt for kritisk kommentering av politiske og kulturelle trender i samtiden. Men først og fremst er det underholdning, og intelligent sådan. 2000AD har vært lekegrind for en rekke begavede og meriterte skapere og artister, som Alan Moore, Garth Ennis, Alan Parker, Brian Bolland og Grant Morrison, for å nevne noen. Deres største hit er Judge Dredd, denne nidkjære og ubestikkelige tjenestemannen for et politidiktatur som skal opprettholde loven til enhver pris i et megasamfunn som konstant er truet av ytre fiender og indre oppløsning. «I am the Law!» er hans motto, og også tittelen på en låt av newyork-bandet Anthrax om denne lovens utrettelige og nådeløse forkjemper. Dredd patruljerer alle plan i Megacity One, beliggende på den amerikanske østkysten, hvor gamle New York og Washington og alle byer i mellom, fra Boston til Atlantic city, inngår som bydeler.
For meg var Dredd et spennende bekjentskap, men først og fremst en døråpner til 2000ADs ville og grenseløse univers. Jeg kan uten videre anbefale ABC Warriors og Rogue Trooper for en annerledes og smartere variant av de «klassiske» krigsseriene, som stort sett var dynge og ikke verdt det å navnedroppe.
Favoritten i dette universet er uansett Nemesis The Warlock, tidenes tøffeste seriefigur.
Høy, mørk og mystisk, med et hode som en kantsliper og mekanisk utseende nakkevirvler på utsiden av kroppen er Nemesis en figur som inngir frykt og uro. Han er da også lederen av det kosmiske opprøret mot menneskeplaneten Termights interstellare imperialisme og brutale og nådeløse politikk mot ikke-menneskelige skapninger, personifisert av Termights eneveldige diktator, Tomas de Torquemada(!). Ja, dette er rimelig langt ute, men du verden så moro. Nemesis og Torquemada leker en morderisk katt-og-mus-lek med store kollaterale ofre gjennom uendelige strekker av tid og rom, og det er aldri kjedelig. Skaperne av serien har latt fantasien slippe fullstendig løs, og det myldrer av sideplott og eksotiske karakterer av ymse sort. De to hovedfiendene har begge evner til å forflytte seg i tid, så handlingen kan like godt utspille seg i middelalderen som i romfartsalderen, noe den også gjør. Etter hvert blir vi også kjent med Nemesis’ familie av drøye og fargerike karakterer, blant annet hans bortkomne sønn Thoth, som drives av en enorm trang til å hevne seg på sin far og hele slekta, og skaper problemer av kosmisk art for både sin far Nemesis og hovedfienden Torquemada. På et tidspunkt klarer Nemesis å forhindre at sønnen ødelegger menneskeplaneten Termight, noe han burde ha hatt anerkjennelse for, men som passer dårlig inn i hans planer om å mobilisere et menneskeopprør mot den fryktede diktatoren med sikte på å styrte ham og etablere en ny kosmisk orden.
Vel, favoritt nr. 2 fra dette forlaget er den ubetalelig festlige DR&Quinch, om to kosmiske drop-outs som gjør nihilistiske pranks på en kosmisk skala og stort sett kommer unna med det. Deres skapere Moore og Davis slapp dem løs i 1983, og i den første fortellingen skaper DR&Quinch planeten vi bor på og steller med den slik at den utvikler seg slik de ønsker, fram til menneskesivilisasjonen som de har kultivert blir i stand til å sende en ekspedisjon ut i rommet som når fram til DR&Quinch hjemplanet, den mektige hovedplaneten i et stort og gammelt interstellart imperium med visse likheter med USA. De besøkende fra Jorden er en instant sensasjon, og de blir invitert til å presentere seg for det mektige Vitenskapsrådet, hvor rektoren ved DR&Quinch’s skole er et prominent medlem. Når jordboerne viser fram bilder av planeten sin som to sider av en globus, går det et forskrekket gisp gjennom forsamlingen, da bildet de viser formulerer en blodig fornærmelse mot rektoren ved hovedfigurenes skole og hans familie, noe som synes å være hele hensikten med bestrebelsene de har lagt i prosjektet. For å berge æren til sitt prominente medlem og fjerne denne forsmedelsen av hans omdømme, beordrer Vitenskapsrådet tvert at denne planeten må utslettes, og de som kom fra den også.
DR&Quinch var ment som en engangs-flipp fra skapernes side, men ble en instant hit, Moore og Davis ble å produsere flere episoder fram til de røk uklar over et annet felles prosjekt.
Hellblazer
Punkeren John Constantine gir opp en lovende karriere som musiker for å gi seg hen til kaosmagi, med forferdelige konsekvenser. Et forsøk på å slavebinde en av helvetes mektige demoner går katastrofalt galt og koster flere av de involverte livet, og Constantine må deale med følgene av dette resten av livet. Man må godta noen ganske sprengte premisser for å ha glede av denne serien, men jeg lover at det er verdt det. Bare styr unna filmen basert på serien, den er total dynge og en fornærmelse mot skaperne av den originale serien og ikke minst leserne som har et forhold til hovedfiguren. Å se Keanu Reeves forsøke å gestalte Constantine, er hinsides pinlig.
Constantine er kledt i gul trenchcoat, er drikkfeldig og kjederøyker to til tre pakker Silk Cut om dagen. Ikke akkurat eksemplet på en sunn livsstil. Helsefarene ved å kødde med de betente konfliktene mellom Himmel og Helvete, og ikke minst de interne maktkampene i Helvete, er imidlertid langt mer graverende. I historien «Farlige laster» er Constantine døende av lungekreft, og kjemper desperat for å holde seg i live mens han prøver å gjøre en deal med Himmelen, som blankt avviser ham. Dette er kritisk siden Constantine har fornærmet selveste Djevelen på mest avskyelige vis, ved å lure ham til å drikke viet vann, «nazareerens piss» i Djevelens egne ord. Constantine har god grunn til å frykte å havne i hans klør, men han redder seg ut av situasjonen med en vanvittig manøver hvor han spiller de tre makthaverne i Helvete, «triumviratet», opp mot hverandre på en slik måte at de er avhengig av å holde han i live for å opprettholde den skjøre maktbalansen seg imellom.
The Preacher
Roadtrip med en predikant besatt av den overnaturlige bastardskapningen Genesis, i selskap med en vandød irsk vampyr og en kvinnelig leiemorder i toppklasse, sammen i en misjon om å finne Gud den allmektige og stille Ham til ansvar for deres livs ulykker. Hva kan gå galt? Det meste, kort fortalt, men eskapadene til rev. John Custer & co er så over the top at det faktisk flyr. Her bombarderes man med usannsynlige og utrolige premisser helt fra start, og de tre vennene framstår som totale kosmiske outcasts som i sin jakt på orden og mening har et uslåelig utgangspunkt som kommentatorer til samtidskulturen, noe de gjør med overbevisning og tyngde. Et større utvalg av fargerike bifigurer med egne historier bidrar til en totalopplevelse som tilnærmer seg det kaoset som var samtidskulturen på 90-tallet. Historien om den fiktive rockestjerna Arseface er en av flere gullkorn her. Arseface var som ung gutt helt overgitt fan av Nirvana, og musikken til Cobain&co var det som gjorde hans tilværelse som morløs sønn av en streng texas-sheriff utholdelig. Når Cobain gjorde sin exit med en hagle i kjeften så ikke unggutten noen annen utvei enn å gjøre det samme. Han mislyktes, dvs. han overlevde med sterkt reduserte ansiktstrekk som ga opphav til det som skulle bli hans kunstnernavn. Serien lenker ved flere anledninger til virkelige personer og fenomener, og til diverse konspirasjonsteorier, mest notabelt forestillingen om Sions priori, som i serien er en moderne religiøs/politisk mafia som våre venner havner i en langvarig og livsfarlig konflikt med.
Sandman
Neil Gaimans fantastiske fortelling om de udødelige søsknene som kontrollerer de evige faktorene i menneskenes liv er mesterlig utført og et kunstnerisk mesterverk. Premissene virker veldig søkte for moderne lesere, men Gaiman baserer seg i stor grad på klassisk europeisk og sentral-asiatisk mytologi og folklore, og han lenker også rikt og flittig til moderne pop-kultur. Gaiman tegner et univers som henger sammen på måter vi knapt kan forestille oss, drevet av krefter som fortidens mennesker hadde den største respekt og ydmykhet for, men som i dag er så å si glemt, uten at de dermed har lagt ned sine verv og misjoner. Gjennomgående i serien opptrer de mytiske tre søstrene, de tre som er én, i forskjellige utgaver. I sin mest betydelige form er de skjebnegudinnene Urd, Skuld og Verdande, som spinner på alle menneskers livstråder og klipper dem når de er lange nok. De tre som er én er kjent fra forskjellige mytologiske kilder, og opptrer også i verdenslitteraturen, mest kjent er kanskje de tre heksene i Shakespeares Macbeth.
Joe Sacco – tegneserieskaperen som krigsreporter
De fleste tegneserier jeg har omtalt insisterer på en egen virkelighet i et fiktivt univers, Joe Sacco er ikke der. For Sacco er virkeligheten tilstrekkelig, og han forteller om sine personlige opplevelser av historiske hendelser og situasjoner i moderne tid. Stilen er naturalistisk med enkel strek, og fortellingene er realistiske skildringer av hendelser han har vært i nærheten av og bevitnet konsekvensene av.
Art Spiegelmann – Maus
Spiegelmann har bakgrunn fra 60- og 70-tallets amerikanske undergrunn, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med verket Maus, hvor han gjenforteller sin fars opplevelse av 40-tallets holocaust som en katt-og-mus-historie. Mesterlig utført, med stor respekt for historien i seg selv og menneskene den rammet, her framstilt i museskikkelse, mens deres bødler og torturister er katter, «katzen». Grepet er effektivt og formidler den hjelpeløshet og fortvilelse som griper de fleste av ofrene for denne enorme forbrytelsen.
Peter Bagge
Peter Bagges produksjon Hate kom ut med sin første utgave i 1990, og utkom jevnlig gjennom hele 90-tallet. Hate oppsto parallelt med grunge-scena i Seattle, og følger hovedfiguren Buddy Bradley, som er en del av denne scena inntil han flytter til New Jersey. Bagge er den betydeligste amerikanske seriekunstner på 90-tallet, og verkene om Buddy tegner grungescenens vekst og fall på bakteppet av et USA i oppløsning og på randen av borgerkrig.
