En ny økonomi
Tekst Hege Vadstein
I sin bok «En ny økonomi» tar den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato utgangspunkt i månelandingen i 1969 for å vise hvordan en statlig og oppdragsorientert tilnærming kan tas i bruk for å løse de store utfordringene som verdenssamfunnet står overfor i dag.
Etter lanseringen av en rapport arbeidsgruppa Grønn Industri 21 – et samarbeid mellom Manifest, Aker, Fremtiden i våre hender og fagbevegelsen – hadde bestilt av den kjente økonomen Mariana Mazzucato, gikk professor i økonomi ved Handelshøyskolen i Stavanger, Ola Kvaløy, bananas i flere aviser – ikke bare i Dagens Næringsliv hvor han skriver fast, men også på Klassekampen og Morgenbladets debattsider (se noen av lenkene (dessverre bak betalingsmur) nederst). I spalte på spalte raljerer Kvaløy over det han kaller Mazzucatos mangel på faglighet. Han beskriver henne som en slags kvakksalver tilsvarende med alternativmedisinere og påstår at hun ikke publiserer i anerkjente tidsskrifter for økonomisk vitenskap. Videre kritiserer han henne for å hindre og undergrave muligheten for faglig diskurs ved ikke å anvende den gjengse samfunnsvitenskapelige terminologien.
Kvaløys følelsesladete og småhysteriske mini-korstog mot Mazzucato går ikke upåaktet hen, og det blir etter hvert morsomt og lærerikt å lese de mange og presise tilsvarene. Da debatten er på det varmeste, blir den norske oversettelsen av Mazzucatos nyeste bok, «En ny økonomi. Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen», lansert. Timingen kunne ikke ha vært bedre, og jeg håper inderlig at Kvaløys spillfekteri vil bidra til å skape interesse og etterspørsel etter boka, for boka fortjener virkelig å bli lest; og det av både økonomer, yrkespolitikere og oss vanlige folk – som aldri ville ha dristet oss til å lese en bok der innholdet er stablet sammen av en ugjennomtrengelig mur av samfunnsøkonomisk «korrekt» terminologi.
Selv hadde jeg i hvert fall rukket å bli rimelig nysgjerrig på Mazzucatos ideer da boka ble sluppet, og tenkte: hva i all verden er det som skremmer og provoserer denne handelshøyskoleprofessoren så voldsomt? Han var jo i harnisk over at til og med enkelte arbeiderpartipolitikere (og da i særdeleshet Espen Barth Eide) har latt seg fascinere av ideene til «innovasjonsforskeren», som Kvaløy ynder å kalle Mazzucato. (Han unnlater konsekvent å kalle henne økonom.) Huff og huff! Og så Ap-politikerne som hadde vært så flinke og tro mot den nyklassiske retningen så lenge (synes Kvaløy å mene) – særlig i nyklassisisten Jens Stoltenbergs glansdager. I Dagens Næringsliv advarer Kvaløy: «Det er ikke manglende statlig aktivisme som gjør at politikere lar seg lure, eller friste, men manglende forståelse og respekt for sunn samfunnsøkonomi.» Respekt, altså!
Mazzucato ønsker at det tenkes nytt om både det offentliges rolle og om kapitalismen. Hennes prosjekt går ut på å endre det offentliges rolle fra å være en instans som lapper på markedet når dette svikter, til å forme markedet ved å være en aktiv oppdragsgiver. Dette vil bidra til å reparere kapitalismen som, ifølge Mazzucato, er et system som ikke fungerer, og som ikke er innrettet på en slik måte at den vil kunne løse store og overhengende utfordringer som klimakrisen og pandemier.
Den statlige etaten DARPA – den viktigste investoren i både internett og innovasjoner som Siri – har alltid vært oppdragsdrevet og kjent for sin evne til å trekke til seg de skarpeste hodene […] DARPA er det perfekte eksemplet på hvorfor det er galt å tenke at staten bare er til for å senke risikoen for private aktører.
Fra boka
Mazzucato mener at det bare er staten som har kapasitet til å gjennomføre forandringer i den målestokken som er nødvendig for å hamle opp med de store oppgavene og truslene menneskeheten står overfor, mens næringslivet ikke vil investere med mindre det ser en mulighet for vekst. Selv om det er det offentlige som skal være oppdragsgiveren, mener ikke Mazzucato at det er stat og myndigheter som skal være det utførende ledd, og heller ikke blande seg for mye opp i hvordan oppgaver løses, da dette vil virke kvelende på innovasjonen.
Boka er ryddig og logisk lagt opp, og innholdet gjøres tilgjengelig for lesere som ikke har økonomisk utdanning ved at begreper forklares etter hvert som de introduseres. I første del beskriver Mazzucato hvilke utfordringer som må løses og hvorfor den nåværende formen for statsdrift og kapitalisme ikke kan løse disse. Her listes det opp en rekke konkrete eksempler på katastrofale resultater av New Public Management-politikken (NPM) som er arven etter Margaret Thatcher, og som har blitt videreført av Labour i Storbritannia og mange andre land – bl.a. Norge. NPM skulle visstnok føre til innsparinger for det offentlige, men det motsatte har vist seg å være tilfellet. Kostnadene for enkelte tjenester har blitt 40 % dyrere enn de opprinnelig var. NPM har ført til konkurranseutsetting av oppgaver og privatisering av offentlig eide selskaper. Det ironiske er at mange av tjenestene i NMPs hjemland, Storbritannia, har blitt overtatt av andre lands statseide bedrifter: Strøm og gass leveres til britene av et selskap eid av den franske stat, mens t-banen i London eies og driftes av et selskap eid av myndighetene i Hongkong.
Blant de mange negative konsekvensene ser Mazzucato på hvordan statlig finansiert forskning har ført til salgssuksesser (Tesla, Hepatitt-C-medisin osv.) for enkeltpersoner og private selskaper uten at noe av overskuddet føres tilbake til fellesskapet – selv om det er fellesskapet som har båret risikoen før det viste seg om prosjektene ville lykkes.
Mazzucato framholder fire årsaker som hun mener har ført til en dysfunksjonell form for kapitalisme: (1) kortsiktig tenkning i finanssektoren, (2) finansialisering av næringslivet, (3) klimakrisen, (4) en treg eller fraværende stat. Med finansialisering av næringslivet mener Mazzucato den rådende tendensen der finanssektoren i stor grad finansierer seg selv – i stedet for at det investeres i konkret produksjon. 90 % av utlån fra britiske banker går til finanssektoren, noe som skaper risikable bobledannelser. For finanssektoren er risikoen allikevel liten, fordi de til syvende og sist blir reddet av redningspakker bekostet av fellesskapets (skattebetalernes) innsats når boblene sprekker. Noe annet som omfattes av punkt nr. 2 er triksingen med aksjeverdi. Selskap kjøper tilbake egne aksjer for å drive opp prisene og dermed skaffe sine aksjonærer god avkastning – noe som heller ikke fører til konkret produksjon eller løsing av samfunnsproblemer.
Hepatitt-C-medisinen Sofosbuvir var resultat av over ti års statlig finansiert forskning. Etter å ha kjøpt rettighetene til produksjon begynte Gilead Sciences å selge den for 84 000 dollar for en tolvukerskur. Ved utgangen av 2017 hadde salg av Sofosbuvir-produkter generert over 50 milliarder dollar for Gilead.
Fra boka
Som kommentar til grådigheten som rår innen næringslivet og statens tafatthet, minner Mazzucato om at tanken om å ta vare på fellesskapets interesser, strekker seg langt tilbake i tid. Den greske antikkens politiske tenkning la stor vekt på borgernes plikt til å engasjere seg i styret av staten. Mazzucato skriver at dette ble sett på som nødvendig for å unngå tyranni, og dem som ikke deltok i offentligheten, kalte grekerne «idiotes» (ἰδιώτης). Med andre ord var de som bare var opptatt av privatsfæren (av privat sektor) idioter. Ifølge Mazzucato mente den greske hærføreren, forfatteren og historikeren Xenofon at de som var rike athenere og ikke ville bli oppfattet som idioter, burde vise dette ved å gi penger til offentlige formal som teaterfestivaler.
Del to tar for seg Kennedys ambisiøse prosjekt med å få sendt en mann til månen og bragt trygt tilbake igjen «innen tiåret var omme» (altså innen utgangen av 1969). Mange bruker begrepet månelanding i overført betydning for å vise hvor stort, vellykket og ambisiøst noe er. Mazzucato bruker begrepet og prosjektet det henviser til, helt konkret og ser med lupe på hva vi kan lære av det bl.a. for å redde verden ut av klimakrisen. Hun viser at selv om prosjektet var ekstremt dyrt, ga det enormt mange spin-off-effekter som har hatt både praktiske og økonomiske heldige virkninger helt opp til vår tid. Mazzucato viser hvordan NASA sikret seg høy kompetanse innad i organisasjonen, slik at de kunne utforme gode kontrakter og unngå å bli kuppet eller lurt av de eksterne aktørene. Dette var en praksis som står i kontrast til dagens trend der det offentlige blir avhengig av konsulentfirmaer for å utføre grunnleggende oppgaver i stedet for å bygge opp og fornye egen kompetanse. Ifølge en rapport fra den britiske riksrevisjonen bruker det offentlige mer på konsulenter selv om det koster dobbelt så mye som egen ansatte.
I bokas tredje del tar Mazzucato fatt i FNs 17 mål for bærekraftig utvikling og skisserer hvordan månelandingsmetoden kan brukes for å innfri disse målene. Her hevder Mazzucato at staten må velge oppdrag ved å sikte høyt og ved å satse på inspirerende oppdrag som har bred relevans for samfunnet, oppdrag som utvikler ambisiøse løsninger som gjør folks hverdag bedre, og oppdrag som taler til fantasien. Videre påpeker hun at på samme måte som FNs bærekraftmål må oppdragene gis en målbar retning og en bestemt tidsramme – og målene må være oppnåelige. Til slutt advarer M: «Selv om innovasjonspolitikken fokuserte på resultater, vil ikke tiltakene samlet sett oppnå de endringene som er nødvendige for vekst. Dette er å begynne i feil ende. Internett oppsto tross alt ikke av at noen tenkte veldig hardt på databehandling, men av et behov for å få satelitter til å snakke sammen.»
Det sies at Kennedy under et besøk på NASA Space Center i 1962 møtte en vaktmester som var på jobb. Han spurte mannen hva han holdt på med. Vaktmesterens svar har blitt berømt: «Jeg hjelper til med å få sendt en mann til månen.»
Fra boka
I fjerde og siste del skisserer Mazzucato opp en visjon for framtidige oppgaver og lister opp syv prinsipper for en ny økonomisk politikk. Her trekker hun inn interessante tanker fra flere fagfelt:
Hannah Arendts filosofi om det virksomme liv
Elinor Ostroms forskning på fellesskap og allmenninger
Kate Raworths forskning på en sirkulær økonomi som minimerer avfallsmengden
Stephanie Keltons ideer om langsiktig finans og en utfallsorientert budsjettprosess
Edith Penroses forskning på dynamiske kapabiliteter i verdiskapte organisasjoner
Carlota Perez’ tanker om å vri konkurransevilkårene i retning av et smart grønt skifte
Muligens er det denne uortodokse kryssingen av fagfelt som skremmer vannet av Kvaløy, tro som han er mot ideene om et knirkefritt marked i harmonisk balanse med seg selv, for tenk om denne buketten av sammenflettede ideer og teorier funker i praksis; tenk om det ville ha kunnet hjulpet verdenssamfunnet med å nå noen av FNs bærekraftmål? Ja, det ville ha vært skikkelig ille.
Avslutningsvis konkluderer Mazzucato med at uansett hvor ambisiøst eller oppdragsorientert man innretter offentlig sektor, kan den ikke stake ut en bedre kurs hvis den ikke har et mer produktivt forhold til næringslivet – og hvis ikke næringslivet selv begynner å tenke mer langsiktig og målrettet og tar i bruk en interessentdrevet styringsstruktur – med mindre fokus på profittmaksimering og aksjonærverdier. Hun mener at oppgaven til det offentlige er verken å plukke ut vinnere eller dele ut krisehjelp, subsidier eller garantier uten betingelser, men å velge de villige. Og oppdrag dreier seg om å skape markeder, ikke bare fikse dem. De handler om å se for seg nye områder å utforske. De handler om å ta risiko, ikke bare senke den.
Den utfallsbaserte økonomien Mazzucato ønsker seg, er en økonomi der finanssektoren tjener økonomien, snarere enn at økonomien tjener finanssektoren. Hun illustrerer dette ved å minne om at jesuittene hadde en regel om at kun to personer skulle ha nøkkel til misjonsstasjonens pengeskrin: il rettore (den visjonære) og il procuratore (bokholderen). Visjonen og kontrollen over pengene må gå hånd i hånd.
En ny økonomi
Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen
Mariana Mazzucato
oversatt av Eivind Lilleskjæret
277 sider
Res Publica
2021
*****
Lenker til avisoppslag i Klassekampen og Dagens Næringsliv
Braanen om rapporten
Reinert om rapporten og Mazzucato
Skurdals leder med kritikk av Kvaløy
Rethinking Economics svar til Kvaløy
Agendas svar til Kvaløy og Marsdal
Rethinking Economics svar til Kvaløy
Kvaløy om Mazzucato i Dagens Næringsliv (ikke bak betalingsmur)
