Det sitter en mann i en stol, han sier at han ikke vil snakke om det han driver med, det er privat. Nei, vi får høre han er politiker, men det virker som dette er en jobb, en profesjon, nå har han fri. Vel, vi får bare høre hva han da snakker om, på fritida, jo, både det ene og det andre, han liker ikke frimurere, sier han, heller ikke religiøse, av det kan vi vel slutte at han ikke er medlem av Kristelig Folkeparti, videre snakker han nå mer og tar en øl og er grei og jovial, men hva han driver med, skal du visst lete lenge etter, hvor da, nei her og der, kanskje i avisene, for eksempel, han har et navn han der, får vi vite, det er bilder av fyren på barrikadene, hvilke barrikader da, tør jeg spørre, men ikke direkte til ham, dermed blir dette en analyse av en personlighetstype som er gått inn i politikken, vi må ta et møte snart, sier han, sukk, nei, han er ikke tilregnelig.
Sunn fornuft tilsier at man må jobbe politisk, for å gjøre noe med verden, omgivelsene, for å få det bedre, jeg ser ikke på politikk som noe kall, det er ikke noe annet enn meg selv, for å si det slik, den personlige samtalen er jo poenget overalt og i alle sammenhenger, det er der du påvirker.
