Det sirkulerer en del villfarelser omkring den fortsatt aktuelle saken med meg og Cacadou, med bakgrunn i hendelsen natt til 14. oktober, som er beskrevet av undertegnede her >>
Jeg finner det derfor nødvendig å pøse på med ytterligere fakta, samt å gjenta noen tidligere publiserte, for å holde greia på sporet.
Jeg ble her om dagen fortalt at det går et rykte på byen om at jeg krever Cacadou-gruppen for 200.000 kr. Dette medfører ikke riktighet. Jeg er oppe i forhandlinger med cacadou&co med det mål for øyet å komme til et forlik, en minnelig ordning som alle parter kan leve med, slik at vi kan gå videre og legge denne saken bak oss. Cacadou og jeg er i grove trekk enige om et veikart og en målsetting for forhandlingene, og de er i sin enkelhet gjengitt ovenfor i dette avsnittet.
Det er likevel noen skjær i sjøen. Vi er ikke enige om alt, og vi ser litt forskjellige på ting som har med saken å gjøre. Forhandlingene har også avdekket at vi har forskjellig syn på mye som har å gjøre med forretningsdrift generelt, og pubdrift og uteliv spesielt.
Første uenighet ble avdekket allerede ved vårt første møte, på Ullevål sykehus for ca 4 uker siden. Ledelsen i cacadou-gruppen avla meg en visitt, og brakte meg blomster og beklagelser. De ga da uttrykk for at de anså det inntrufne som et beklagelig uhell, som de ikke kunne lastes for. Etter min bestemte mening har de et ansvar for hva deres ansatte foretar seg i arbeidstiden sin, og i dette tilfellet ble jeg skadet som følge av en forsettlig handling utført av en av deres ansatte. For meg framstår det som klart at de som arbeidsgiver har et ansvar for dette, men de har altså en annen forklaring som fritar dem for dette.
Til tross for denne grunnleggende uenigheten har de vist imøtekommenhet og gått inn i forhandlinger med meg for å komme til et forlik, og de har i disse forhandlingene uttrykt at de vil strekke seg til en viss grad for å gjøre meg fornøyd, selv om de i utgangspunktet ikke anerkjenner noe direkte ansvar. Ved et møte på Fram helseheim for en uke siden ga de uttrykk for et sterkt ønske om å få tallfestet «min pris for vårt fortsatte vennskap». Jeg opplevde dette som litt ubehagelig, ikke minst fordi jeg ikke hadde oversikt over de reelle kostnadene jeg kunne gjøre regning med, og heller ikke hadde rådført meg med noen med erfaring fra lignende saker. Jeg var kort sagt helt uten forutsetninger til å sette denne prisen, men opplevde at jeg var under et slikt press at jeg endte med å ta et tall mer eller mindre ut av lufta. For ordens skyld må jeg påpeke at denne summen var langt mindre enn de påståtte 200.000 som det ryktes om på byen. Vi snakker de facto om et fem-sifret beløp her. I ettertid har jeg vært misfornøyd med å ha latt meg presse til dette, ikke minst etter å ha regnet på det og innsett at jeg har tilbudt meg selv til underpris. I sånne saker heter det at bordet fanger, og dersom styret i gruppen hadde godtatt dette beløpet hadde ikke jeg hatt noe annet valg enn å si takk. Styret godtok imidlertid ikke dette tilbudet, og mente det var for høyt…
Det som er interessant, og for meg foruroligende, er den begrunnelsen de formidlet for sitt avslag. Den var i korthet at «vår omsetning har falt med 60% etter en facebook-kampanje mot oss som fulgte i kjølvannet av det inntrufne». På bakgrunn av dette oppfordret de meg til å moderere mitt allerede beskjedne krav… Jeg har i noen dager nå vært litt satt ut av dette, for ikke å si langt på vei oppgitt. Men å gi opp er ikke noe alternativ for meg. Jeg er faktisk hardt skadet, jeg kommer aldri til å bli like funksjonell som jeg var før. Jeg sliter nå, og det vil jeg gjøre resten av livet. Ja, det er en alvorlig skade jeg har pådratt meg. Ikke direkte livstruende, men et ødelagt bein er et ødelagt bein, og jeg kan ikke bare skifte det ut med et nytt og friskt. Det er ingen forstuing jeg sliter med, og til dere som er overrasket over å ikke allerede se meg humpende på krykker fra pub til pub: det kommer ikke til å bli aktuelt før tidligst på vårparten til neste år. Det tar minimum et halvt år å gro en ny menisk. Den jeg hadde før er ikke mer. Den opphørte å eksistere på et tidspunkt rundt midnatt natt til 14. oktober, samtidig som øvre del av tibia-knokkelen ble oppløst til fint støv som forsvant i det omkringliggende vevet.
Det ble ganske riktig opprettet en facebook-kampanje som tok til orde for boikott av cacadou den 14. oktober. Jeg hadde ingenting med den å gjøre, jeg var da ute av stand til noe som helst annet enn å klage på manglende smertelindring. Denne kampanjen ble forøvrig tatt ned og begravet etter et par dager, etter oppfordring fra bl a meg. Den var altså deaktivert allerede før ledelsen på cacadou besøkte meg på sykehuset. Hvor stor betydning kan den ha hatt for omsetningen på cacadou, uansett? Det er vanskelig å si. Det er jo slett ikke unaturlig at en pub av cacadous type, hvor de fleste i klientellet kjenner hverandre, vil oppleve et merkbart fall i omsetningen etter en slik hendelse. De ville nok merket et drastisk omsetningsfall uansett, og den kortlivede kampanjen som sto i to-tre dager har neppe hatt noen stor effekt. Så vidt meg fortalt oppnådde den å få litt over seksti medlemmer før den ble tatt ned.
Jeg vil våge å påstå at hovedårsaken til omsetningsfallet og publikumssvikten er den akutte tillitskrisen som hendelsen natt til 14. oktober har utløst. De aller fleste av cacadous faste klientell kjenner meg, og de anser vel at om noe slikt kan hende meg kan det hende hvem som helst. Kombinert med gravearbeidene, som gjør gata mindre framkommelig og dermed reduserer antallet av tilfeldige slengere, er dette forklaring nok på omsetningssvikten. I stedet for å bruke dette som et argument mot å gi meg den hjelpen jeg ber om, bør cacadou ha is i magen og se dette som en forbigående trend som kan snus. I denne situasjonen har cacadou-gruppen behov for å gjøre noen grep som viser tydelig at de tar situasjonen på alvor, at de tar ansvar for det inntrufne og treffer tiltak for å forhindre at dette skjer igjen. De trenger å gjenopprette tilliten i sin sentrale kundegruppe, og bare det at de hittil har vist seg imøtekommende ovenfor meg, og har vært villige til å forhandle, har trolig en effekt som burde være synlig allerede ca nå. Det virker sansynligvis betryggende ovenfor kundekretsen forøvrig, som jo helst vil frekventere cacadou, dersom de opplever det som noenlunde trygt. At ledelsen nå snur dette på hodet og nærmest prøver å ansvarliggjøre meg for deres inntektstap er i denne sammenhengen forstemmende. På denne måten risikerer de å effektivt ødelegge den tilliten de eventuelt måtte ha gjenreist ved å komme meg i møte. Slik jeg ser det kan det fort føre til at stamkundene igjen svikter stedet til fordel for tryggere, om enn dyrere steder. Cacadou vil i tilfelle måtte nøye seg med tilfeldige slengere og folk med dårlig råd som tar sjansen for en billig øl. Jeg synes det er veldig merkverdig at ledelsen tilsynelatende ikke ser disse sammenhengene selv, etter å ha drevet i denne bransjen i over 20 år.
Forøvrig har jeg hørt det har blitt sagt at Bror Wyller har rolle som megler eller endog agent på mine vegne i forhandlingene. Bror har riktignok hatt en rolle så langt, men den har vært begrenset til å opprette kontakt mellom Cacadou-gruppen og meg, og deretter å delta ved våre møter og bidra med digresjoner (og takk for det!). Han har på ingen måte opptrådt på mine vegne, jeg har selv framført mine interesser direkte, etter beste evne, og uten faktisk og praktisk bistand.
