Tekst Ole Harald Dahl
I
ALDRI HAR JEG LYKTES, verken i kjærlighetslivet, i arbeidslivet eller i det frivillige organisasjonslivet. Det butter imot ved et hvert forsøk, det være seg om det bare er et utspill, om det bare er et forsøk ifra min side, eller om det har vært en kjær deltagelse over ti, tyve eller kanskje til og med tredve år. Det butter imot! Det tårner seg opp skanser og barrierer … så snart det byr seg vinnings- og posisjoneringsmuligheter.
«Men du kan jo bli din egen innovatør», lyder det nå, fra de neoliberale markedsaktørene. «Vi behøver ikke lenger å være ansatte eller ordinære deltagere!»
Ja, jeg kan bli min egen innovatør, i stedet. Jeg må kanskje yte litt mer, og hvem vil ikke det, om du kan bli direktør i ditt eget liv?
Men, nei, – jeg er allikevel fylt av det ene, av min enfoldige tro på at det kun er i samspill med de andre at noe virkelig betydningsfullt kan komme i stand. Foretaket bør ikke fremstå som borgerlig vellykket, men det må inngi en opplevelse av mening som kan anspore en vilje til å forsere barrierer og skanser som tårner seg opp, – i et hvert samarbeid og et hvert samspill.
II
NÅR DET ER MØRKT OG SORT OG STILLE, og livet ikke går videre; når jeg har kommet til en endestasjon – og det har skjedd mer enn en gang for min del – da er det i grunnen bare ett sted å gå, da er det bare ett sted å vende blikket:
Det som var, det fører ikke videre – ei heller drømmene, idealene og de personlige utopiene. Når det har blitt mørkt og fullstendig stille, og det ikke lenger er noe som foranlediger meg til et nytt skritt, foruten et eventuelt aller siste, da er det bare ett sted å se hen til, da er det bare ett sted å vende seg mot … og det stedet utgjør jeg selv, slik jeg henger sammen med alle de andre og vi alle er barn av màter naturalis, – ja, slik henger jeg sammen med meg selv.
III
KILDEN TIL SELVOVERVINNELSE bor dypt i oss alle, – og jeg, slik jeg ikke øyner annen mulighet i livets drama enn et langsomt forsøk på å sertifisere meg selv som en slags navigerende skipper i mitt eget liv, – jeg har ikke stort annet eller noe særlig mer å by på enn hva min fornuft kan inngi meg i form av tanker og intuisjoner på ferden. Men hva når jeg strander, når jeg ikke makter å gå for hva fornuft og intuisjon inngir meg av visshet? Hva når omstendighetene setter fornuft og intuisjon ut av spill, og det kun er en siste, nærmest irrasjonell selvovervinnelsesdrift som kan føre videre?
Det er da jeg kan oppdage dét i meg selv som er langt større og også langt sterkere enn jeg er, og det er intet annet enn en edlere og fyldigere side ved min egen menneskelige natur, en side som kun fordrer en viss grad av ro, en langsiktig vilje og en smule interesse for verden. Kanskje i meste laget å forlange, når man har strandet og ligger der som et i-land-drevet skipbrudd? Men nettopp da, da kan den gi seg, som en gave fra meg til meg selv, om jeg bare evner å innse en flik av en meningsdannende utfordring i skipbruddet, i den forutgående navigasjonens utilstrekkelighet og endelikt.
IV
ALDRI FØRER VÅR NATUR OG VÅRE INSTINKTER OSS FREM til det mennesket i oss selv som representerer selvovervinnelse, utviklingspotensialer, fremtid, nydannelse, nye initiativ og nye forbindelser.
Men har jeg først blikket, har jeg en idé, en anelse, et utsyn, en visshet om hvor hen jeg vil, da kan jeg gjennomvandre år og årtier i mørke og ensomhet. Og om jeg dertil er i besittelse av, eller forsøker å frembringe en utholdenhetskraft, en gjennomvandringsevne, som så kan antenne en gjennombruddsvilje eller gjennombruddshissighet, som det heter på fotballspråket, om enn i dyp andakt og hengivenhet til den guddommelige visdom som ledsager, driver og bor i evolusjonens forvandlingsprosesser, slik jeg da, der, i en sånn situasjon, kan drives hen imot en klassisk mottagelse av og overgivelse i Guddommens favn, slik Guddommens favn egentlig ikke er noe annet enn et finere aspekt av nettopp min menneskelige natur og mine instinkter – mitt menneskelige urbilde, meg selv som et potensielt skapende vesen, som vesen ì vesen – da vil jeg være ved begynnelsen til det fremtidsrettede, anti-amerikanske, nye mennesket i meg.
V
DET MENNESKET SOM LANGSOMT VOKSER ut over seg selv gjennom øvende arbeid, gjennom sannhetsorientering ved hjelp av øvende erkjennelsesaktivitet, dét mennesket setter seg selv, litt etter litt, i en posisjon hvor det fristilles fra de mange illusjoner og fra den inaktivitet som forkynnerens krav på tilslutning fører inn i. Det fristiller seg fra forkynnerens repetisjoner av fastslåtte sannheter, det være seg om de er religiøse, naturvitenskaplige eller om det er slike filosofiske sannheter som har blitt frembrakt i forlengelse av opplysningsparadigmet eller dagens neoliberale suksess- og profittparadigme.
Det mennesket som øvende forfiner sitt tenkerblikk, og dessuten intensiverer sin evne til fornemmende innlevelse ved å mobilisere viljekraft opp i bevissthetsfeltet, dét mennesket erobrer ikke bare en aktiv og kreativ erkjennelsesevne, som i neste omgang kan fremtre lik en livskunstners orienteringsevne og dertil fungere som utgangspunkt for livskunstnerens handlingskompetanse, nei, dét mennesket gjør også seg selv til en ny verdens kompost og katalysator, ved at dét, i all enkelhet, har begynt på en omdannelse av kulturmenneskehetens tidligere frembringelser, slik disse frembringelsene lever og virker i ham eller i henne, som det jordsmonnet han eller hun vokste opp i og frem av og fremdeles befinner seg i, som det jordsmonnet vedkommende har ernært seg av og blitt til i, og nå omdannes dette gamle jordsmonnet, for det øvende og sannhetssøkende mennesket, til et menneskehetens nye jordsmonn, som vi alle så kan oppsøke på våre øvelses- og dannelsesveier.
VI
DEN SOM SØKER EN SANNHET av allmenngyldig verdi, den kan ikke nøye seg med kun å betrakte det gitte. Det vil da eventuelt bli en fortidsbetinget sannhet, en etablert konvensjon.
Den som søker en sannhet som også kan få gyldighet for fremtiden, han eller hun må yte, fremfor kun å betrakte og analysere det gitte. Vedkommende må yte skapende, selvovervinnende og erkjennelsesfornyende i de situasjonene hvor vedkommende er til stede, hvor vedkommende drives inn og oppholder seg for kortere eller lengre tid, slik at det som kan bære inn i fremtiden kan komme til aktualitet og vinne present gyldighet. En slik erkjennelsesfornyende aktivitet vil også kunne bli betraktet av andres tenkende blikk, liksom det gitte, som kommer i fra fortiden.
VII
DET MENNESKET SOM OVERSKRIDER sine gitte eller opparbeidede forutsetninger for et praktisk, et sosialt, et kognitivt eller et kreativt liv, det mennesket må mobilisere en vilje ifra ukjente og uaktede kilder i hans eller ì hennes menneskelige natur, slik at det så er dette uaktede og uerkjente aspekt ved personlighetens dypere natur som så trer frem i dagen i form av et nytt blikk, en ny sensitivitet, en ny fleksibilitet, en ny utholdenhet, ny gjennomføringsevne og ny kampvilje. Følgelig representerer dette forutsetningsoverskridende mennesket et nytt, fremtidsrettet menneskekim, som langsomt kan vokse frem av den gitte personligheten.
Et slikt fremtidsrettet menneskekim er å anse som et barn av døden, idet dette mennesket, i møte med døden, har blitt oppmerksom på at det kan overskride sine gitte eller tillærte forutsetninger. Følgelig har dette mennesket fått del i noe varig, noe vedvarende, noe evig, og dette representerer dermed evigheten inne i dette menneskets egne, praktiske hverdager, slik det nå står i samspill med verden og med andre mennesker, uten at disse drives til å merke hva som har skjedd og hva de faktisk har med å gjøre.
VIII
UNNVIKER JEG KJÆRLIGHETEN, så unndrar jeg også meg selv muligheten til en sannferdig forening med mitt eget vesen. Unnviker jeg kjærligheten, så unndrar jeg meg muligheten til å enes med verden og med de andre, slik vi alle henger sammen som et storslagent skjebnefellesskap ut fra naturen – et prosjekt som kan realiseres, men da kun ad en individualiseringsvei, ved at vi alle går våre veier mot en selvbevisst gjenforening med vårt eget ur-vesen, i et forsøk på å danne mening for de himmelske aktører, ved at vi internaliserer dét kreativitets- og kjærlighetspotensialet som en gang ble utgytt, gjennom oseaner av tid, da mennesket, jorden og kosmos ble til, men nå, denne gangen, i og med det nye som jeg selv er, som vi alle nå er, som vesens-substans i vårt selvbevisste, søkende jeg, er det oss nå gitt å påbegynne en vei hvor vi utdanner oss selv som skapende vesen, slik gudene en gang tok fatt etter lange tiders utøvende tjeneste, med en påfølgende stagnasjon som foranledning til det som så ble deres store prosjekt – Jorden og Mennesket.
IX
SELV DEN SMERTEN SOM JEG DRIVES INN I, når livet og skjebnen treffer overraskende og kraftfullt, slik at jeg settes mer eller mindre ut av spill, selv den smerten som da oppstår, er født av en skjebnedannelsens kjærlighet til så vel meg selv som til verden.
En slik kjærlighet kan jeg bli var, idet et slikt tilbakeslag aktiverer nye og hittil uerkjente selvovervinnelseskrefter i meg. Og har jeg først brakt slike nye og hittil uerkjente selvovervinnelseskrefter på banen, det vil da si inn i min egen livssituasjon, så har jeg aktualisert aspekter ved mitt skjulte, men sanne vesen inne i eksistensen. Således har da evigheten føyet seg inn i mine hverdager og mitt forgjengelige liv.
Var jeg forblitt dette foruten, var ikke kjærligheten der!
