Vi fikk ikke tak i han, men vi fiksa en del lookalikes. Hva er denne kulturen i Oslo man kan kalle Fabian Stang? Han er en type Høyre-selfie. Han er en snakkeboble, som sier pene ting om pene mennesker og er ordfører nå. Stang ut til folket! Stang kultur er Høyre av den gamle skole, og vi minnes Jan Petersen Høyre som sa i et lengre portrettintervju at han hører til de som liker Haydn bedre enn Mozart.
Promp and circumstance, vi ser wienerklassisismen i Høyre i Oslo. På Frogner, med Wenche Foss, hans mor, som vi møtte en gang, kjære, og dette er det borgerlige Oslo.
Om de lever fett, skal være sikkert og uvisst, i det borgerlige.
Min søken etter mening starta da jeg oppfatta Johannes Brahms’ musikk, og begynte å vanke på Konserthuset i Oslo for klassisk musikk. Beethoven ble den store, så Brahms, og jeg likte Schubert, og Haydn var for meg ikke.
Haydn kan man nippe til mens man drikker et glass god rødvin med venner på Frogner.
Og kontemplere sine inntekter i millionklassen, så Joseph Haydn var ansatt som hoffmusiker i Wien hos familien Esterházy, noen må man få penger fra.
Beethoven også, og det er ikke lett å være kunstner.
I den borgerlige offentlighet i Oslo.
Man kan gå på Theatercafeen, ikke lenger på Grand, ikke på Blom, man kan gå på Burns, blant borgerlige kunstnere og ta en dram som Arne And, og Jon Fosse kjem til å komme en gang, kanskje, for nå er han norsk guru i verden.
Nokon kjem til å komme og ta oss! Norsk, der vi lever i økonomisk velstand og flyktninger, kva er det? Er ikkje det bare oppspinn?
Beundringen av Fabian er utbredt, og han er ansett som kjekk, og det er fint. Fy fabian!