Tekst Harald Lange

Oslo har i flere tiår vært arena for en spennende og mangslungen musikkscene med høy produktivitet. I 2023 er denne scena større enn noensinne, og vi formelig vasser i konserttilbud med lokale band og artister som overskrider sjangere og står ut som høyaktuelle.

Man kan gå glipp av opptil flere slike anledninger i uka om man ikke følger nøye med på hva som rører seg i den kulturelle underskogen.

Det kommer også en formidabel mengde av spennende utgivelser med lokale musikk- og ulydsforetak, mer enn denne redaksjons ekstremt korte musikkpanel kan dekke. Vi begrenser oss i denne omgang til å presentere et knippe av aktuelle utgivelser som har gjort inntrykk på oss i løpet av de siste par sesongene.

Dømt

Glasgow Grin. Dømtrec./VMP 2023

Dømts tredje ordinære skive er en tøff opplevelse, i likhet med de foregående, men det er et mørkt eksistensielt alvor i konteksten her, som dreier seg mye om samlivskonflikt og -oppløsning og følelsene til den som blir sviktet og forlatt.

Skiva går ut over rammene av hva vi kunne forventa av Dømt, ut i nytt terreng og makser opplevelsen av et band som veit hva de vil og fortsetter å utvikle sitt uttrykk uten å miste rotfestet i 90-talls gatepønk.

Som alltid handler det for en stor grad om formidling av artikulert sinne på en hard og hissig rockefot, her tar det til dels eksplisitt morderiske vendinger, f.eks. i låter som Flesh and bones og This is the end.

Brovig er kjent for å ha blodtrimma kjeftament, men den frenetiske regla hun drar på Blunt force trauma har verken hun eller noen andre vært i nærheten av tidligere, her spytter hun jevnt og hardt i en sekvens lengre enn antatt fysisk mulig uten å misse en sekstendedel av en beat.

Bandet har også tidligere leflet med ska-inspirert rytmikk, men aldri så eksplisitt som i Wandered back, en av flere potensielle hits på denne skiva. Balladen Tonight we want riots utgjør et brudd med den raske og harde estetikken og sporter et soula refreng i et ufattelig lavt tempo til dette bandet å være. Til overmål er låta irriterende bra. Den potensielle monsterhiten her er den jazza mid-tempo-låta No no no control, som fenger fra start og har et refreng som umiddelbart fester seg og ikke vil gå vekk. Blir det sirkulasjon av denne på radio og klubber, kan dette være nok til å sikre Brovig en pensjon hun i likhet med sine lærerkolleger bare kan drømme om. Det ville i tilfelle være vel fortjent. Knallbra skive fra et av landets beste pønk-orkestre her. Løp og kjøp.

Dromedar

Human condition. Hærverk Ind. HÆ039

Det har tatt Dromedar drøye 6 år å lage oppfølgeren til Ololyga, og de har hatt en merkbar utvikling som band i perioden. Human Condition framstår som en tour-de-force av et pop-album, med et ustoppelig opptog av sterke og mektige låter, de fleste av dem kjente for folk som har fulgt bandet de siste årene. Blant fansen, undertegnede inkludert, har det vært knyttet høye forventninger til denne skiva, og det er gledelig å kunne konstatere at den innfrir, og det til overmål. Dette er en kunstnerisk triumf for Dromedar og nok en fjær i hatten for Hærverk Industrier, som på kort tid har fått en omfangsrik katalog av spennende ny musikk.

Til forskjell fra det spennende musikalske performance-crewet som lagde debutalbumet, har Dromedar i løpet av disse årene blitt et band i mer konvensjonell forstand. Der Ololyga var et vilt og ubegrenset streiftog i skjæringspunktene mellom kunst, performance, rock og edm darkwave, er Human Condition produsert av et band som har funnet sin form i dette grenselandet, uten å miste en tomme av sitt særpreg. Fortsatt er Dromedar å anse som et kollektivt kunstprosjekt hvor helheten oppstår i et regissert samarbeid mellom tre distinkte kunstnere, og summen er større enn de enkelte medlemmers innsats. 

Siden med-grunnlegger Carl-Fredrik Berg sluttet på tampen av 2015 har Dromedar bestått av Annette Stav (vokal, keyboards og trekkspill), Tobias Eide (synther og gitar) og Tommi Damstuen (trommer og perkusjon). Som den konseptuelle performanceartisten i bandet er Annette den naturlige frontfiguren, men helheten avhenger vel så mye av Tommis kreative rytmikk og Tobias’ svingende håndtering av Moog og andre førstegenerasjons synther.

Det Dromedar skaper er ren magi, i et stort format. De 10 låtene som utgjør albumet er hver for seg singulære performancer med distinkt karakter, som til sammen tegner en større enhet, et hus med mange plan og trapper og lange krokete korridorer man kan gå seg vill i. Human Condition, indeed. Dromedar har begått et aldri så lite mesterverk med dette, og uavhengig av albumets skjebne som kommersielt produkt vil det bli stående som noe av det beste dette året hadde å by på.

The Gratitudes

Beans Westergaard Records 2023

The Gratitudes er en vakker historie i seg selv.

Sideprosjektet til Akke (fra Cockroach Clan bl.a.) ble startet som et uttrykk for takknemlighet til hans gode venner i bransjen, som skaffet ham drømmegitaren i 50-årsgave. Bandet ga ut «wake me up on the underground» som en one-off i denne hensikt. Responsen var overveldende og inkluderte en kronerulling for å sponse studiotid og produksjon for et kommende album. Dermed var det klart at det måtte bli en oppfølger.

Med seg på denne nye runden av takksomhet har han Ingvild Hammer, en av landets råeste og mest dedikerte rockesangere. Akke og Ingvild har hver for seg vært svært ettertraktede som deltakere i andre artisters produksjoner, Ingvild alene har deltatt på et sekstitalls utgivelser de siste 30 åra, og deres veier har krysset hverandre ved flere anledninger. Dette er første gang de lager låter sammen, og de er jo et drømmeteam. Akke er en briljant og versatil gitarist og Ingvild er en oppfinnsom sanger med en svært kledelig stemme og en teft for hva som fenger og pirrer.

De to original-låtene her er første resultat av deres samarbeid, og det lover veldig bra. «Extinction bash» er en instant klassiker og ble av herværende magasins ekstremt korte panel enstemmig utropt til årets sommerlåt. Her blander Hammer tyggegummipop med pønk og «bysantinsk galskap» i en sang om prepperne som har glemt det aller viktigste å ha i bunkern når skitten går ned. Uslåelig.

«Crammed in a jam jar» og coverlåta «you close your eyes» er begge vakkert produsert med stor vellyd og står seg godt over tid, uten å fenge like umiddelbart som førstnevnte.

EP’en «Beans» ble sluppet i sommer og ble umiddelbart en favoritt med stående repeat på spillelista. Dette er punkpop på sitt aller gjeveste, stor kunst fra noen drevne mestere i faget. Hent øl og skru opp volumet.

Gjengen truer med å slippe en langspiller på nyåret, vi venter i spenning…

Ubudne Gjesta

Venna Digital ep Mannafari Records 2023

Ubudne Gjesta er et relativt nytt band, men medlemmene bør være kjente for folk som har fulgt den hjemlige scena av pønk og omegn over noen tiår. Frontmann og gitarist Jon Wik Hveding er mest kjent for å ha en mer tilbaketrukket rolle som gitarist i band som bøyenbeng og reggaebandet Manna, i den senere tid også med e-punkbandet Polardegos, hvor han er den eneste som håndterer gammeldagse instrumenter. I UG er han syngende gitarist-låtskriver, en rolle han tidligere har hatt i bodø-pønkbandet Humdinger. Kompet utgjøres av Turid Wik Hveding på bass og Bjørn K på trommer.

UG kjører en smårufsete pønk i midtempo, med fokus på den gode låta. Deres første utgivelse er da også fylt opp med 3 godlåter, formidlet med følsomhet av låtmaker Jon og hans crew. Jons bandkolleger Jølle og Hanna fra Polardegos bidrar med vokal deltakelse på denne produksjonen.

Låta «på vent» handler om noe så kjedelig som å vente i kø på Nav, den ekstremt utvidete kø-opplevelsen som kan prege livet ditt i ukesvis, månedsvis, årevis og resten av livet. Traurige greier, men her gjenstand for en spretten og gla-sinna punk-popper som passer godt til parkliv med øl. Den permanente køopplevelsen blir ikke artigere enn det her. Kandidat til årets sommerlåt, i skarp konkurranse med The Gratitudes «Extinction Bash».

«akkurat nu» utgjør også et utmerket akkompagnement til en øl i parken med gode venner, og den pønka Manna-coveren «det årna sæ» føyer seg pent inn. Hele skiva er spillelistemat, uansett. Topp stemning!

Hudkreft

OSYO BY Fysisk Format FY185LP 2023

Ingen skal fortelle Hudkreft hvordan de skal spelle pønk i 2023, det veit de best sjæl og takk og lov for det. Deres overbevisende debut-album, «Nevemagnet», plasserte dem blant oppkomlingene i den lokale elitedivisjonen. Med sitt andrealbum «osyo by» (hvorfor «lo» når «yo») går de like greit for tronen og smørøyet og hele sulamitten og har begått et konseptuelt album med egnersk artwork (av Linn Verdal Homme fra Daufødt) og referanser til kardemommeloven. Smakfullt nok starter skiva med å utfordre tittelen «oslos beste band», med ryggdekning fra selveste Petter Baarli, i en FZQ-lignende jazzkabaretvise med innlagt gitarsolo før reklamens punchline slår inn ved å presentere Hudkreft DA som de nye sjefene i bransjen. Resten av skiva byr på nok innhold til å backe denne brave påstanden. Det er en fest av et album som i løpet av snaue 23 minutter byr på 10 velproduserte låter med høyaktuelle tilnærminger i umiskjennelig Hudkreft-stil, pluss åpningslåta «oslos beste band» og den instrumentale tittellåta som avvikende innslag.

Hudkreft framstår energiske og selvsikre i sitt andre opus, de har funnet sin form og viser vilje til å utvikle den i flere retninger. Deres flerstemte framføringer av gla’-sinna sentimenter med aktualitet og Roksanas oppfinnsomme og til tider episke gitarlicks, backet av et tight og dynamisk komp, utgjør fortsatt de sentrale kjennetegnene i bandets lyd, og skiva etterlater denne lytter med en forventningsfull nysgjerrighet på hva som blir det neste fra denne gjengen. Hudkreft Ruler, OK!