Et tilsvar til «Kjære behandlere»
Tekst En som faktisk er imponert Inverterte stills Fra filmen «I’m a Cyborg, But That’s Ok»
Jeg fikk Torggata blad i posten her om dagen, og gledet meg til å bla gjennom og fordype meg i små og store artikler. Jeg hadde forstått at bladet i stor grad skulle dreie seg om psykiatri på godt og vondt. Og vi er vel alle enige om at psykiatrien kan være nettopp dette, godt og vondt.
Da jeg kom frem til innlegget «Kjære behandlere», skrevet av imponert, satte jeg bokstavelig talt kaffen i halsen. Allerede i avsnitt to tegnes det et bilde av behandlerne som «hånlige som faen» og som «arrogante». Forfatteren fortsetter med å lage et bilde av «noen som er ute etter å ta de svakeste» og som ønsker «å bryte ned tillit og tiltro». Disse behandlernes arbeid likestilles med lobotomi. Videre beskyldes behandlerne for å «slenge ut diagnoser» og for å stemple pasientene som kverulanter.
Det er ikke ofte jeg blir skikkelig opprørt over et slikt innlegg, men det å lese dette gjorde meg skikkelig forbanna på vegne av en hel yrkesgruppe. Jeg tenkte at dette må være skrevet av et menneske som er ordentlig sint og som føler seg totalt maktesløs i møte med den delen av psykiatrien som hun/han har måttet forholde seg til.
Det er sikkert mulig å finne de som er totalt uskikket i sin rolle som behandlere, men det er mye lettere å finne de som gjør en god jobb til det beste for sine pasienter. Og det er også mulig å finne pasienter som ikke forstår at dette å oppnå tillit og forståelse, og ikke minst personlig kjemi, er noe som kan ta litt tid. Og at det at pasienten gjør et helhjertet forsøk på å stole på sin behandler kan gjøre jobben veldig mye enklere for både pasient og behandler. I dag har mange pasienter nærmest laget sin egen behandlingsplan basert på en diagnose man har funnet gjennom å google seg gjennom mengder av mer eller mindre gode og dårlige rapporter og uttalelser som ligger ute på nettet. Dette kan bli vanskelig når behandleren har en annen virkelighetsoppfatning. Disse pasientmøtene kan være krevende for alle typer behandlere. Det må jo også sies at de pasientene som er veldig dårlige ikke nødvendigvis har ressurser til å gjøre dette «forarbeidet».
Jeg har selv vært gjennom systemet, via akuttpsykiatri til døgnenhet og videre til DPS, som jo også er blitt kommentert i dette bladet. Jeg har utelukkende møtt flotte mennesker som har gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg ut i hverdagen igjen på en god måte. Jeg valgte å lytte til hva disse sa og valgte å følge de rådene de kom med. Jeg opplevde aldri at de var hånlige og arrogante. Jeg tenker at man skal være veldig forsiktig med å stemple en hel yrkesgruppe som inkompetent basert på sine egne opplevelser med en liten del av systemet. Og jeg tenker at dette innlegget hadde vært mye lettere å oppleve som interessant dersom forfatteren hadde brukt tittelen «Kjære behandler». Da hadde vi forstått at det dreide som én pasients opplevelser.
Hilsen en som faktisk er imponert
