Et dårlig liv
Da jeg var liten satt jeg ofte i vinduskarmen på rommet mitt i annen etasje. Jeg fikk ikke sove eller hadde våknet opp midt på natten. Har de dratt fra meg?
Tekst og illustrasjon Anne Sofie Heidenberg
Da jeg satt i vinduskarmen og tittet, kunne jeg se ned på gårdsplassen og garasjen.
Utelyset fra inngangen til huset vårt skinte til sprekken i garasjedøra. Der kunne jeg se lyset reflektere seg i bilskiltene.
De hadde ikke dratt fra meg.
Et par ganger fikk jeg ikke slått på lyset, pæra hadde gått.
Da listet jeg meg opp trappa igjen.
Jeg skrevet over det siste trappetrinnet som alltid knirker så høyt.
Forsiktig, forsiktig åpnet jeg døra inn til soverommet deres.
Jeg listet meg litt inn i rommet, så stod jeg helt stille og lyttet.
Jeg kunne høre lyden av pusten deres og søvnige kropper.
De har ikke dratt fra meg.
Han sa til meg at jeg er født slem.
«Du er en jævelunge!»
Så slo han, dro i meg, eller dytta meg.
Dagen etter kjøpte han saltpotetgull, Cola og Stratos – mitt favoritt-godteri – selv om det var onsdag.
Han kunne gi meg 200 kr uten grunn og kjøre meg på kino.
«Du bor ikke på et hotell», skrek han, slo i bordet og gikk truende mot meg.
Han var en høy, stor mann, 50 år eldre enn meg.
Egentlig er øynene hans veldig blå, men når han var sint ble de sorte.
«Vi skal dra på ferie uten deg! Vi skal dra fra deg, alle sammen!»
Stefar, mamma, søster og bror, alle skal reise fra meg.
For jeg er så fæl, jeg er født slem.
«Å, det hjelper ikke å ringe politiet eller barnevernet, da kommer de bare og tar deg!
For du er så slem, du er en jævel, du er født sånn!»
«Mamma! Se da, se på dette blåmerket!»
Jeg så det i speilet selv, det var et tydelig merke etter en hånd på ryggen min.
Først var det rødt og svidde.
Så ble det blått.
Endelig skulle mamma ordne opp.
Stefar skal aldri mer slå.
«Mamma! Se da, se på dette blåmerket!»
Jeg hadde et rødt merke på ryggen, etter dørhåndtaket til badet oppe.
Stefar dyttet meg inn i døra med full kraft, når han var sint.
Jeg husker ikke hvorfor han var sint lenger, han ble sint for så mye.
Mamma ble sint, jeg husker hun gikk bestemt mot stefar for å kjefte på ham.
Nå blir det endelig slutt på dette.
«Nei, nei, nei, Anne Sofie, han dyttet deg ikke. Du gikk på døra!»
Jeg er helt ødelagt.
Fra jeg var ca. 6–18 år vokste jeg opp med dette.
Nå er jeg 38 år.
F33, kronisk gjentagende depresjoner.
PTSD
Falt ut av studier.
Falt ut av jobb.
Falt ut av familien.
Falt ut av livet.
Jeg har det ikke så bra.
Har du hørt Bjørn Eidsvåg sin låt «Det einaste hu ønska seg va ein solskinnsdag»?
Det er meg det, eller det kunne vært skrevet om meg.
Noen ganger har jeg fine perioder, eller kommer meg litt ut. Da koser jeg meg med gode venner og gjør ting jeg liker.
Men alt for ofte er jeg hjemme, klarer og orker ikke gjøre noe.
Usunn, deprimert og veldig dårlig samvittighet.
Jeg bare ligger i senga, hele dagen.
Møkkete klær ligger utover gulvet.
Det lukter surt av oppvask og søppel fra kjøkkenet.
Jeg burde dusje, kanskje i mårra?
Mobilen er på lydløs og små røde varsler plager samvittigheten min.
Burde jeg ta medisinene i dag? De fungerer jo ikke…
Jeg har egentlig mange interesser og ressurser. Men jeg har ikke noe giv, jeg har ikke noe driv.
Vi prøver medisiner for dette, antidepressiva, antipsykotika og stemningsleiemedisin.
Men det funker ikke helt, noe funker litt.
Jeg gleder meg til depresjonen går over, da får jeg noen måneder fri.
«Skyfri himmel ein problemfri time i gode venners lag.»
Når en skal ut av et halvt år med depresjon, så må man rehabiliteres.
Øve seg på å stå opp igjen, komme seg ut. Strekker på bein og armer, øve opp formen.
Det er krevende. Krevende og reparere søvnen, hodet og kroppen.
Har vert i hi så lenge, man er støl og litt i ørska.
Så kommer tiden da alt er ganske fint, jeg har rydda hjemme, sortert vintertøyet, panta flasker, sortert glass og metall.
Vaska kjøleskapet, spiser salat, går tur, kjøper joggesko, betaler regninger, snakker med nav, snakker med lege.
Så kan man slappe av over sommeren, sommerferie fra depresjon og opprydding.
Sette seg på et tog til Flekkefjord og besøke venner.
Frihet, alt er enkelt, tog er digg, til og med buss for tog er digg!
Så henger man med gode venner og blir kjent med barna deres.
De sier, du er så flink med barn, jeg tror du ville blitt en veldig god mor.
Så er sommeren over…
Så sliten, så trøtt… Så vonde tanker, jeg er en taper, selv ikke min egen mor liker meg.
Selv ikke søsteren min eller broren min liker meg. Når det er så mange som ikke liker meg, burde jeg kanskje ta hintet.
Det hadde vært bedre å slippe, livet er så vondt.
Jeg gråter og drar til psykiateren. Hun øker dosen på antidepressiva igjen.
Jeg blir litt mindre trist, men mer flat.
Hva gjør vi nå?
Vi prøver medisiner, i forskjellige komboer… Vi har prøvd forskjellig i 18 år.
Munntørrhet, vektøkning, angst og til og med suicidalitet er bivirkningene, er ikke det ironisk?
Vi har ikke funnet opp kruttet. Selv om jeg alltid forsiktig håper, så har jeg følelsen av at det ikke kan helbredes.
Jeg må akseptere livet mitt som det er og prøver på det så godt jeg kan.
Jeg syns det er vanskelig.
Jeg syns det er urettferdig, men livet er urettferdig.
Oppvekst, miljø og gener.
Mamma lova at stefar skulle flytte ut!
Jeg var så glad. Endelig forstod hun det, hun trodde meg!
Det gikk noen dager og uker, jeg var så glad og spent.
Så spurte jeg mamma «skal han ikke flytte ut snart, da?»
«Nei vennen, nå har det jo gått så bra de siste ukene.»
Jeg flyttet til slutt ut.
Etter at han tok kvelertak på meg.
Han hadde så lange armer.
Jeg fekta med armene og strakte meg fram for å stoppe han.
Men det gikk ikke.
Han var svart i øya.
Det prikket i armene og beina mine.
De ble som gele, så ble det svart.
Jeg visste at nå dør jeg, jeg tenkte det, etter at jeg forstod at det ikke gikk an å sloss imot.
Så ble det svart.
Jeg våknet opp alene på verandaen.
Jeg tror det var høst, for lufta var så frisk.
Jeg ble hentet av en venninne, for det har hun fortalt.
Da vi kom til byen, hadde jeg bare gått av gårde.
Jeg veit ikke hvor jeg gikk.
Jeg husker ingen ting.
Jeg tenkte at når jeg blir voksen, da skal jeg bli fri.
Da skal alt ordne seg, sånn som i eventyrene.
Jeg skal utdanne meg og bli vellykket, med familie og barn.
Og jeg skal ikke ha noe kontakt med dem. Jeg skal ta igjen.
Jeg skal vise dem at jeg er snill og bra.
Og de ville savne meg og sørge.
Og de ville ønske å ha kontakt med meg.
De skal skjønne at jeg hadde rett, at jeg snakket sant.
«Det blei aldri slik, ein blir såra av for mange svik.»
Sånn ble det ikke.
Sånn er ikke livet.
(Jeg har mange gode venner, som jeg har valgt, og de har valgt meg.
Når de får barn blir jeg glad, jeg veit de vil bli gode og trygge foreldre for sine barn.
Den grunnmuren som skal bygges i oppveksten er viktig å verne om.
Ikke la deres grunnmur være full av sprekker og huller, huset blir dårlig og i worst case, faller det ned.)
