Eystein

Eysteins søster var to år eldre, penere, snillere og flinkere på alle måter.

Han var og ble usynlig i familiesammenhenger. Utenom da han fikk kjeft eller juling av sin far, og trøst etterpå av sin også kuede, mer og mer alkoholiserte mor.

Den ”usynlige” tiden brukte han til å fantasere og drømme seg bort fra virkeligheten.

Den eneste gode vennen han hadde, var naturen. Den var større og mektigere enn de som trykket han ned til den dårlige selvfølelsen.
Han kunne sitte i timevis og se på at blomster og bier vokste og formerte seg, årstiden forandret seg.

Naturen gav han juling på sin måte. Han kunne snuble i en vaklevoren stein, bli pisket av grenene, fryse fordi han hadde plumpet i en dam. Skrubbsår og kutt. Det var mye mer forståelig enn julingen han fikk uten forvarsel og uten grunn av sin far.

En dag han nærmet seg en av favorittplassene sine, hørte han noen ukjente lyder, klirring av metall. Han snek seg på alle fire, nærmere, som en spion i en krigsfilm.

Alain hadde tatt seg en ferie fra jobben som Guide de montan i Chamonix, det var low-season, så muligheten til å klatre andre steder enn i fjellene han kjente så godt, var tilstede. To måneder var satt av til å reise, sove, klatre, og spise etter sin egen biologiske klokke. Han var nå kommet til Norge, hadde funnet seg en teltplass og en liten 10-meters klippe han kunne klatre i.

Alain hadde lagt merke til Eystein lenge før Eystein hadde sett han. Han tok noen oppvisningsbevegelser i fjellveggen, skramlet med utstyr, spiste litt, mens Eystein satt musestille og betraktet hver bevegelse han tok.

Han husket godt hvordan han hadde gjort det samme som barn. Sittet i timevis og sett klatrerne i Georges des Verdon bevege seg vertikalt i klippene. Han hadde selv blitt invitert til å delta, nå fikk han en deja vu på å gjøre det samme med den tynne guttungen som hadde sittet stille i et par timer.
Hallo, hva heter du? Eystein skvatt, han trodde ikke Alain hadde sett han. Hjertet hoppet og hakket, han visste ikke om han var redd eller opphisset, kanskje begge deler. Han reiste seg opp, mumlet navnet sitt. Hører ikke, kom nærmere da, jeg er ikke farlig. Bena ristet, ville han klare å gå? Han satt den ene foten foran den andre, det gikk. Han kom frem til Alain, fikk hvisket frem navnet sitt.

De satt og så på hverandre, de hadde helt lik kroppsbygning. Lange tynne lemmer, store hender, som et speilbilde av hverandre. Den store forskjellen var Alains mørke hår og brune øyne, Eysteins lyse hår og blå øyne. Det var som om det ble kjærlighet ved første blikk. Ikke homsekjærlighet, men den ubetingede kjærligheten gode kamerater kan ha. De trengte ikke snakke om det, begge visste de var soulmates fra dette første øyeblikket.

Alain reiste seg opp, begynte å småklatre i den lille fjellveggen. Eystein fulgte etter uten å si et ord. Han gjorde de samme bevegelsene på de samme fot- og fingertakene. Lange armer, rumpa inn, tyngden ned i føttene, alltid tre fester til fjellet, bruk balansen til å bevege deg til nytt tak. Alains små instruksjoner virket, han kunne kjenne at han kunne stole på seg selv, mestre noe. Lykkefølelsen over å bevege seg vertikalt var ubeskrivelig.

Det var blitt helt mørkt nå. Han hadde aldri vært så sliten, sår i fingre og tær, vondt i hver celle i kroppen som nå. Den julingen som ventet hjemme kunne ikke gjøre han noe verre. Han brydde seg lite om at moren ville lukte vodka. Han var fylt av et lykkebrus som var større enn sorgene.

Faren hadde allerede banket opp moren. Nå satt han klar bak døren og gjøv løs på Eystein i det samme han kom innenfor. Denne gangen gjorde han ikke motstand, han bare tok i mot, slag etter slag. Blodig uten å vaske seg gikk han og la seg på rommet sitt. Der lå moren allerede forslått og i sitt eget oppkast. Han la seg i fosterstilling tett inntil moren. Det var noe trygt og godt over stanken av gammel fyll, blod og spy. Det var det han var vokst opp med.

Han våknet av at moren gikk ut av rommet, hørte hun dusjet, romsterte på kjøkkenet, lagde frokost til far. Først når han hørte døren bli lukket etter faren, sto han opp. Hendene hans var hovne og fulle av skrubbsår, det sved og verket når han dusjet. Klatringen hadde satt sine spor. Han ble stående i dusjen, tenkte, nøt opplevelsen fra i går, til alt det varme vannet var brukt opp. Moren lagde frokost, pakket skolesekken med matpakke og gymtøy.

Skolen visste ikke hvordan Eystein hadde det hjemme. Han var høflig, flink i fag, gjorde sine lekser, og skulket aldri noe. Ren og pen i tøyet. Foreldrene virket veldig ordentlige og oppegående.

Det kilte i magen når han tenkte på å skulke, men ingenting kunne egentlig bli verre enn han hadde det fra før. Han begynte å løpe, fortere og fortere helt til han var der han møtte franskmannen. Noen av tingene til Alain lå der, men Alain var ikke å se noen plasser. Han ble sittende og drømme. Om et halvt år var han ferdig med videregående, meningen var at han skulle studere økonomi som sin søster neste år. Men var det det han ville? Egentlig hadde han aldri tatt noen helt egne valg i livet. De valgene han hadde tatt, var for å tilfredsstille foreldrene, eller for å unngå juling og bråk.

Alain vekket han opp fra drømmeland. Hva gjør du her nå, skulle ikke du vært på skolen? Eystein ble skuffet. Han hadde trodde Alain var et fritt menneske som gjorde hva han ville når han ville det. På en måte var det en sannhet. Alain var veldig fri, men det var fordi han hadde en solid utdannelse, pluss 7-års hard fjellguide-skole i Chamonix. På fritiden leste han språk. Med sin fotografiske hukommelse leste han ordbøker, 20 forskjellige språk kunne han nå, flytende.

Alain ba han komme tilbake etter skoletid.
Eystein fant seg en pinne, slo rundt seg så bladverket skvatt hele veien til skolen. Det skjedde noe inni han, følelser han ikke hadde kjent før.
Han var verken trist eller redd, det boblet, kilte og sitret. Han følte ingen skam når han fikk anmerkning for at han kom for sent. Når han tenkte på franskmannen i skogen, kjentes det ut som om han kjørte berg- og dal-bane på Tusenfryd. Herregud hadde han blitt homse? Nei, han så bort på puppene til Anne, da kilte det i kølla. Gudskjelov.

Etter skolen var det rett til skogs, han saktnet ned farten noen hundre meter fra franskmannen. Han ville ikke være så andpusten at han ikke klarte å snakke når han kom frem. Alain lå og leste i en fransk/norsk ordbok. Han så ikke opp før Eystein sto rett ved siden av, og spurte han hvordan man uttaler æ ø og å. De ble sittende og snakke om uttalen på både norske og franske ord. Han hadde ikke tenkt så mye på ord før, i hvert fall ikke på denne måten. Når Alain reiste seg, fulgte Eystein etter, opp den lille klippen tok han hender og føtter på nøyaktig samme steder som Alain. På toppen følte han seg helt konge. De hadde sammen festet et tau til to trær på toppen, med flere forskjellige knuter og småtau. Det rappellerte de ned med. Klatret opp og rappellerte ned hele kvelden. Den kvelden lærte han seg 20 franske ord, perfekt uttalt aksent og flere knuter. Alain ga seg ikke før det var 100 %. Heller ikke når han sa han måtte gå hjem.

Det var helt stille i huset når han kom hjem, faren var på reise og moren lå og sov ut rusen på sofaen. Han satt på litt kul musikk, danset rundt i huset. Livet var herlig.

De flyttet litt rundt i skogen, alltid fant de noe nytt å klatre på. De kunne sitte i timevis med alle slags knuter og fester man kunne gjøre med tau. Terpe på uttale, synge på fransk eller norsk. Klatre. Etter 14 dager syntes Eystein at dette var det eneste han skulle gjøre når han ble ferdig med skolen. Han hadde allerede begynt å planlegge reisene til alle de stedene Alain hadde fortalt om. Bare navnet Chamonix gav han gode følelser, det liksom trillet gjennom munnen hans. Han sa det inni seg med en lang i til slutt, man uttalte ikke x’en. Gorges des Verdon, Aix an Provence, Calankene, det var mange navn det svingte av.

Eystein hadde fortrengt at Alain en dag skulle dra videre. De hadde det jo så koselig. Det var den naturligste ting i verden at de skulle ha det sånn. Den siste kvelden fortalte Alain hvordan man kunne trene seg opp til å bli en god klatrer. Veldig enkelt, med å klatre. Erfaring, rutine og riktig mat var viktige faktorer som ville komme etter hvert. Alain gav han klatreselen han hadde brukt, det blå, lilla og grønne tauet som han syntes var så vakkert, en taubrems og noen sjakler. Hele kvelden var en seremoni full av følelser. De lo og gråt om hverandre. Alain inviterte han til Provence i sommerferien, for å klatre der, men da måtte han love å klatre litt hver dag. De skiltes mens de lo, og det var nesten godt at han kunne gråte når han fikk julingen hjemme etterpå. Han visste at klatreutstyret var godt gjemt.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: