Fallet II

Tekst Jan Sveen

Jeg kjente ikke meg selv lenger. Hverken fysisk eller psykisk. Følelsesløs.
Parken rundt meg lå bak en skillevegg av tid. Den var grå, fargeløs. Det var fullført, endelig var det oppnådd. Å ta livet av livet. Å bli en usynlig. Å være mindre enn luft.
Hodet løsnet fra kroppen, og jeg satte meg ned på benken. Det luktet nymalt. Noen roper, og harde skritt i grusstien, fra et eller annet sted. Jeg snur rundt. En person står og roper, bare en armlengde vekk, rett over meg. Jeg skulle kunne ta på ham, men det er umulig. Det er umulig å trenge gjennom det grå. Ansiktet hans vaskes ut hele tiden, i hvert sekund, forsvinner det, og gjenoppstår igjen, og forsvinner. Det mister sin identitet. Hodet mitt lander igjen. Daler ned fra himmelen som Danebrog, og kobler seg til resten av kroppen. Mannen tar tak i skuldrene. Mine skuldre. Han river meg løs fra den nymalte benken. Jeg står og vingler mens hjertet gjør sitt beste på å pumpe blod ut i et forsumpet blodomløp. Han banner, roper, og jeg forstår det, jeg forstår språket på den måten. Jeg er god til å banne på Tsjekkisk. KURVA! TY HEISLE!! Alle sa det til meg, hvis du kunne snakke tsjekkisk som du kan banne på tsjekkisk, kunne du lære OSS språket. Knærne knekker under meg. Han står der fortsatt, står skrevende over meg og forbanner meg. Det har samlet seg mennesker rundt oss. Han har arbeidstøy. Mage, stalinbart, trøtte øyne, grått blikk. Buksene er hvite, med grønne flekker, malingsflekker. Jeg snur hodet, vender det til siden. Benken er grønn. Et par gutter, i øyenhøyde med meg og benken, jeg sitter nede på grusstien, stirrer på meg. Jeg kjenner på skurven i overleppen med tungen, trykker litt til, og umiddelbart etter, blodsmaken. Det lyner til i toppen av skallen. Noen timer før, våknet jeg opp, liggende på fortauet, utenfor en Herna, spillebulene som aldri stenger, fulle av spillemaskiner og ensomhet, og alltid åpne for de som har stengt livet ute av seg selv. Vitejte. Pengene renner ned i maskinene mens øl og sprit renner ned i kroppen. Frigjørelsen fra land. Drive målløst og fri inntil en finner nok en grunne å havarere i … To hender hiver tak i skulderen min, trekker meg opp. Det er svimmelt, kvalmen står i halsen, hjertet dunker i hodet, og det står folk rundt meg, jeg snur meg rundt, snur hele kroppen rundt, men det er folk overalt. Speilbildet av meg i øynene deres, hvis du ser godt etter, hvis du stopper tiden, og zoomer inn. Spyet står ut av meg, og det treffer en jente, jeg vet ikke hvor gammel hun kan være, kanskje 12 år. Spyet treffer henne på siden av ansiktet og renner nedover skulderen. Det renner langsomt, ganske blankt, uten klumper. Uten lukt. Mer som plasma. Det blir stille, helt stille, flere øyeblikk stille, så stille at fuglene får plass i lydbildet, og trikken, det kjører en trikk, det skriker i bremsene. Og hennes skrik blander seg med trikkens jamring. Hun skriker høyere enn bremsene på trikken. Jeg mister balansen, idet en smerte flyr gjennom ansiktet, rett gjennom ansiktet, og fortsetter gjennom parken, utover, og oppover. Den fortsetter oppover, opp over alle trærne, smerten. Jeg ler. Latteren forvirrer tilskuerne og han som slo. Så han slår igjen, han kan ikke gjøre noe annet enn å slå, og det fortsetter han med. Slår med flatneven. Såret i leppen, fra møtet med asfalten tidligere, en eller annen gang i løpet av natten, sprekker helt opp, og munnen smaker metall. Døden, metallplaten i gommen … Da jeg la meg, den gangen, da jeg var gutt. Lå i sengen. Nå ligger jeg nede på grusen i en park i et annet land langt vekk fra oppveksten. Oppveksten trekker hetten over hodet og forsvinner. En eldre mann, stopper han som slår, han som ikke kan stoppe seg selv, stoppe slagene, de kommer fra et sted dypt inne i ham, og de har egentlig ingenting med meg å gjøre. Det er nok nå, hører jeg ham si, den eldre mannen. Hodne. Ja, jo, selvfølgelig. Ja ne vim … Den eldre mannen vifter slagutdeleren vekk. Flokken rundt meg oppløses langsomt. Den gamle vifter med begge hendene. Tilskuerne blir til støv i gestikulasjonen hans, de oppløses. Slik jeg hadde blitt oppløst litt før, bare noen minutter, eller hva, kanskje en halv time, eller mindre, lengre …? Den gamle mannen samler sammen bitene. Han er kledd i dress, vest med urkjede, slips og hvit skjorte. Klærne ser like gamle ut som ham. Han gir meg hånden. Strekker ut armen, mot meg, og den gamle hånden, en klo. Jeg griper den ikke. Jeg reiser meg opp av meg selv. Når jeg snur meg, er han allerede på vei vekk. Korte og raske skritt. Lydene av parken, de kommer langsomt tilbake. Det brenner i ansiktet, det piper i ørene, mer enn den normale tinnitusen. Hendene dirrer, når jeg tørker spyet av buksene. Den kommer nå, jeg kjenner den. Jeg kjenner meg selv, kjenner igjen den. Den svikter meg aldri, den er der hele tiden, venter tålmodig til jeg kommer opp i fra bunnen av flaskene og glassene, når jeg sitter nede i bunnen av dem full av fuktig, en sump hvor alligatorene kommer opp gjennom den grumsete overflaten og glefser, før de forsvinner ned i bunnslammet igjen. Nå, tørrlagt og kjeften full av timeglassand. Tungen sitter fast i gommen. Metallplaten i gommen, og kroppen stiv av skrekk. Jeg stikker tungen i såret i leppen rundt munnen. Den sier ikke noe, den er stille. Ingenting er stille. Maktløs løsrevet, knekker jeg på midten, og faller sammen i en pøl av skum ut av kjeften, og skinnende bobler danser vekk i vinden sammen med huiende unger.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: