Tekst Gunhild Hofstad
Historien jeg nå skal fortelle utspant seg for 30 år siden. Det hele var over på femten minutter, men de femten minuttene har preget seg inn i hukommelsen min som et livslangt, sårt minne. Hendelsen opplevdes så urettferdig, men den var jo ikke det! Ingen brøt noen spilleregler, men reglene ble definert av læreren vår rett før, og alt skjedde så plutselig. Alt er min skyld og mitt ansvar. Eller?
Som tittelen indikerer, skjedde dette ved fastelavnstider. Det var en alminnelig norsktime i en helt alminnelig norsk niendeklasse. Den gang var niendeklasse det siste året på ungdomsskolen, altså det som i dag er tiendeklasse, uten at det har noen som helst betydning for fortellingen.
Vår festlige norsklærer kom til norsktimen rett etter storefri, bærende på et fat med en søt, liten fastelavnsbolle, jeg kunne lett se at den var hjemmelaget. Han sa at de hadde kost seg på lærerværelset, at det var én bolle igjen etterpå, og at han derfor hadde fått en idé: En sukret premie for ganen etter den lille, uannonserte norsktesten hans. Den eleven som ble først ferdig med testen med alle svar riktige, skulle få fastelavnsbollen i premie.
Jeg så lengselsfullt på bollen og hadde intenst lyst til å vinne den. Først og fremst fordi jeg ville ha nok en bekreftelse på at jeg var klassens raskeste og beste, men også fordi bollen så veldig god ut. Som et omvendt eple lå den der så fin og rund på kateteret, og ventet bare på å fly av gårde til en pult og bli konsumert av riktig elev. Min pult og meg, altså.
Læreren delte ut arkene, vi måtte ha dem liggende på pulten med baksiden opp til alle hadde fått. Og så var det bare å sette i gang.
Jeg husker ingenting av spørsmålene, sannsynligvis var de ikke spesifikt rettet mot noe enkelttema, som grammatikk eller språkhistorie. Det var bare en helt allmenn avkrysningstest med det jeg mener å huske var tre svaralternativer for hvert spørsmål. Jeg syntes den var såre enkel og gøy, og raste gjennom oppgavene for å få tak i bollen. Alle spørsmålene ble lest, jeg visste alle svarene og krysset i vei med blyanten, jeg regnet nesten med at bollen allerede var min da jeg lynkjapt løp frem til kateteret og leverte de sammenstiftede arkene til læreren. Han gikk gjennom svarene mine, jeg ventet kry på bollen, men der, så peker læreren på en oppgave midt inni testen. På spørsmål 6 har jeg ikke krysset av for noen av svarene!
– Men jeg visste jo svaret! utbryter jeg, og vet samtidig at gamet er over uten bolle. – Jeg visste det jo, og jeg leste jo spørsmålet, men jeg må ha glemt å krysse av i all iveren!
– Det kan så være, men bollen får du ikke, svarte læreren.
Jeg gikk skamfull ned til plassen min på fremste rad og betraktet klassekameratene mine. Det var da voldsomt så lang tid de brukte på å fylle ut de skarve sidene! Leste de virkelig så treigt? Jeg hadde en klar anelse om hvem som kom til å bli nestemann ferdig, men jeg fulgte med på klokken, og det tok nesten fem minutter. Totalt hadde jeg brukt 6-7 minutter på hele testen, så hun som ganske riktig gikk frem til kateteret etter meg og fikk bollen, hadde brukt nesten dobbelt så lang tid som meg, men hun hadde passet på å avgi et kryss til svar på alle spørsmålene.
– Hastverk er lastverk, humret læreren i min retning mens han rakte fatet frem mot min nokså flinke medelev.
Klassens nummer to spiste bollen og så ut til å kose seg, hva de andre tenkte og følte aner jeg ikke, for jeg så bare henne og bollen, den bollen som egentlig var MIN. For det VAR jo jeg som var først ferdig, og jeg HADDE løst alle oppgavene riktig, jeg hadde jo bare GLEMT å krysse av for svaret!!!
Historien slutter egentlig der. Men jeg har i ettertid stadig sett for meg hvordan jeg, i den uendelig lange ventetiden før klassens nest beste elev gjorde seg ferdig, går frem til kateteret og klasker hånden min ned i bollen så den spruter veggimellom og en diger krembit havner midt på lærerens nesetipp! Jeg har også sett for meg at jeg bare snapper bollen med meg, løper ut av klasserommet og spiser den opp på skoleplassen. OG JEG KAN TIL OG MED SE FOR MEG HVORDAN JEG TAR BOLLEN, DELER DEN I TO OG KLINER HVER KREMFYLTE DEL SOM TO ØREKLOKKER MOT LÆRERENS HODE!
Jeg blir ikke enig med meg selv om det er bra eller ikke at jeg ikke gjennomførte noen av disse tankescenariene, men bare satte meg pent tilbake på plassen min og aksepterte at jeg ikke hadde vunnet. Hadde jeg gjort det jeg siden har tenkt, så hadde det nemlig vært samsvar mellom det som bodde inni meg av opprør og det jeg hadde vist utad, og hvem vet, kanskje hadde skolen da tvangssendt meg til psykolog der foreldrene mine komplett saboterte?
En annen ting jeg ikke kan bli enig med meg selv om, er om det var innenfor at læreren gjorde dette festlige eksperimentet sitt med oss. I dagens eggeskallsamfunn ville kanskje en sart sjel i en tilsvarende ungdomsskoleklasse blitt så krenket eller stresset i utgangspunktet at hele leken ville gått i vasken før den startet. Eller noen rettferdighetsforkjempere med Natur-og-Ungdom-klistremerke på PC-ene sine hadde insistert på at bollen måtte skjæres i tjuefem like store deler fordi alle elevene i rommet selvsagt gjorde sitt beste, og at det var innsatsen som måtte premieres, ikke resultatet!
Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som husker denne fastelavnsbollen. Måtte minnet være slettet fra hver eneste en av de andre elevenes hukommelse, og måtte ingen av dem noensinne finne frem til tidsskriftet Torggata Blad og lese denne teksten som definitivt ville ha minnet dem på den! Læreren lever ennå, men jeg håper han også har glemt det hele! Hvis jeg er den eneste som fremdeles husker fastelavnsbollen liggende oppå kateteret, så driver jeg nemlig herved litt historieforfalskning og bestemmer at det var jeg som fikk den. For jo, egentlig synes jeg dette var et utrolig festlig stunt fra læreren vår. Det hadde bare blitt hakket mer festlig hvis jeg hadde stukket av gårde med bollen.
Hvem bryr seg vel om en nedsatt oppførselskarakter fra ungdomsskolen? Jeg som ikke kom meg inn på arbeidsmarkedet engang, enda jeg var klassens flinkeste og raskeste.
